Saponaria officinalis (Såpeurt): egenskaper og fordeler

Saponaria officinalis L. / Såpeurt er en flerårig urteaktig plante i nellikfamilien (Caryophyllaceae), opprinnelig fra Europa og Vest-Asia. Arten har tilpasset seg ulike klimaer og vokser gjerne på kjølige steder, langs hekker og i veikanter. I århundrer har den vært kjent for den rensende evnen saponinene gir den, og for plassen den har i europeisk folkemedisin.

Gjennom historien har Saponaria officinalis blitt brukt både medisinsk og til vask av ømfintlige tekstiler, noe som gjenspeiles i selve navnet, avledet av latin sapo, som betyr «såpe». Selv om planten er potensielt giftig i høye doser, har den fortsatt en plass i urtemedisinen gjennom sin tradisjonelle bruk som slimløsende, betennelsesdempende og blodrensende middel, og den fytokjemiske profilen er fortsatt gjenstand for laboratoriestudier som undersøker mulige anvendelser. På grunn av de hemolytiske saponinene og saporinet i frøene er utvortes og kosmetisk bruk den tryggeste og mest utbredte måten å utnytte arten på, slik det beskrives nærmere i avsnittet om kontraindikasjoner.

Folkelige og internasjonale navn#

• Norsk: såpeurt.
• Engelsk: bouncing-bet, common soapwort, crow soap, lady by the garden gate, soapweed, wild sweet William.
• Fransk: herbe à savon, saponaire officinale, savonnière.
• Italiensk: erba saponaria, saponaria, saponaria comune.
• Portugisisk: erva-saboeira, sabão-de-cigana, sabão-dos-pobres, sabão-vegetal, saboeira, saboneteira, saponária.
• Spansk: albada, flor del jabón, hierba de los bataneros, jabonera, saponaria.
• Tysk: Echtes Seifenkraut, Seifenwurz, Waschkraut.

Botaniske synonymer#

Taksonomien til Saponaria officinalis L. omfatter noen botaniske synonymer som har vært brukt gjennom plantesystematikkens historie, og som gjenspeiler ulike tilnærminger og omklassifiseringer foreslått av botanikere, men det aksepterte navnet i dag er fortsatt Saponaria officinalis L., slik Carl von Linné fastsatte det.

• Bootia saponaria Neck.
• Bootia vulgaris Neck.
• Lychnis officinalis (L.) Scop.
• Silene saponaria Fr. ex Willk. & Lange

Botanisk familie: Caryophyllaceae#

Saponaria officinalis hører til familien Caryophyllaceae, nellikfamilien, en kosmopolitisk gruppe av overveiende urteaktige planter med rundt 87 slekter og over 2000 arter. Nellikfamilien kjennetegnes av stengler med fortykkede knuter og motsatte blader, som regel enkle og helrandede, og mange arter dyrkes for de dekorative blomstene, mens andre har medisinsk og etnobotanisk betydning.

Saponiner finnes i mange planter i familien og gir dem vaskende og i noen tilfeller medisinske egenskaper. Mangfoldet av bioaktive forbindelser i nellikfamilien blir undersøkt i forskningen, som peker på mulige anvendelser innen alt fra farmakologi til kosmetikk. At familien har tilpasset seg så ulike habitater som tempererte områder og tropiske fjell, viser dessuten hvor motstandsdyktig og vidt utbredt den er.

Brukte deler til te og tilberedninger#

• Blader
• Blomster
• Hele planten unntatt frøene (særlig til fremstilling av såpe)
• Røtter

Etnobotanisk og tradisjonell bruk#

• Emulgator i matlaging, i tahini og ved produksjon av halva (tradisjonell regional bruk).
• Erstatning for såpe ved tørr hud, slik man tradisjonelt gjorde i Romania.
• Gulsott og andre obstruksjoner i indre organer (gammel innvortes bruk, i dag sjelden og frarådet).
• Lindring av hoste og bronkitt, i europeisk tradisjonell bruk ved katarr i luftveiene.
• Naturlig sjampo for håret (med forsiktighet, fordi den irriterer øynene).
• Naturlig vaskemiddel til rengjøring av ømfintlige tekstiler, som ull.
• Stimulering av hosterefleksen og av slimsekresjonen i luftveiene (slimløsende virkning beskrevet i tradisjonen).
• Tradisjonell utvortes bruk ved hudirritasjoner som eksem, psoriasis og rosacea.

Terapeutiske egenskaper#

• Alterativ (tradisjonelt beskrevet som et middel som normaliserer kroppens funksjoner)
• Antiinflammatorisk (effekt observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Antiproliferativ (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Antirevmatisk (tradisjonelt brukt ved revmatiske plager)
• Antiskrofuløs (tradisjonelt brukt mot skrofulose)
• Avførende (stimulerer tarmtømmingen, ifølge tradisjonen)
• Blodrensende (tradisjonelt brukt for å rense kroppen)
• Galledrivende (stimulerer gallesekresjonen, ifølge tradisjonen)
• Kløestillende (lindrer kløe, ifølge tradisjonell bruk)
• Nysefremkallende (fremkaller nysing)
• Purgerende (kraftigere avførende effekt, som understreker behovet for forsiktighet ved innvortes bruk)
• Slimløsende (letter opphosting av slim, i europeisk tradisjonell bruk ved katarr i luftveiene)
• Smertestillende (smertelindring beskrevet i tradisjonell bruk)
• Svettedrivende (fremkaller svette, ifølge tradisjonen)
• Sårlegende (tradisjonell bruk på små sår)
• Tonisk (oppkvikkende virkning som tradisjonen tilskriver planten)
• Vanndrivende (øker urinproduksjonen, ifølge tradisjonen)

Fytokjemisk profil#

Den fytokjemiske profilen til Saponaria officinalis domineres av saponiner, triterpenglykosider som står bak skummet planten danner i vann og bak en god del av de biologiske effektene. Fordi de virker som naturlige vaskemidler, forklarer de den gamle bruken av såpeurt til rengjøring. Studier av røttene har isolert saponiner avledet av quillajasyre og gypsogenin, som viste antiproliferativ aktivitet i celler dyrket i laboratoriet, og nyere analyser har også beskrevet den fenoliske sammensetningen av rotekstraktene. Planten inneholder dessuten andre viktige forbindelser, blant dem saporin, et protein som inaktiverer ribosomer og som er konsentrert i frøene. Nettopp på grunn av denne giftvirkningen på celler studeres saporin som forskningsverktøy, og innholdet gjør frøet uegnet til enhver form for hjemmebruk.

• C-vitamin
• Flavonoider
• Saponarin (et glykosylert flavon)
• Saporin (protein som inaktiverer ribosomer, konsentrert i frøene)
• Triterpensaponiner (opptil 20 % i røttene under blomstringen)

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)#

• Avkok
• Flytende ekstrakt
• Grøtomslag
• Infusjon
• Kompresser
• Salver og kremer
• Sjampo
• Tinktur

Formene til utvortes bruk, som kompresser, grøtomslag, salver og sjampo, er de mest utbredte og de tryggeste. Formene til innvortes bruk, som avkok, flytende ekstrakt og tinktur, forutsetter tradisjonell dosering, kortvarig bruk og veiledning fra helsepersonell.

Synergi med andre planter#

Ved luftveisplager

I urtemedisinsk tradisjon, der Saponaria officinalis er kjent for sin slimløsende bruk, kombineres den med andre urter i blandinger som tradisjonelt brukes mot hoste og slim. Lakrisrot (Glycyrrhiza glabra) og filtkongslys (Verbascum thapsus) er i tradisjonen kjent for sin mykgjørende og slimløsende virkning, som skulle utfylle såpeurt ved lindring av hoste og ved å gjøre slimet mer lettflytende. Timian (Thymus vulgaris), som tradisjonelle kilder forbinder med antiseptiske og bronkieutvidende egenskaper, fullfører disse blandingene, som tradisjonen retter mot ulike sider ved luftveisplager. Fordi såpeurt bare skal brukes innvortes i tradisjonell dose og over kort tid, krever enhver slik kombinasjon veiledning fra helsepersonell.

Ved hudproblemer

Til utvortes bruk kombineres såpeurt tradisjonelt med planter som har ry for å være betennelsesdempende og sårlegende, som ringblomst (Calendula officinalis) og kamille (Matricaria chamomilla), som begge i tradisjonen er kjent for å berolige irritert hud. Samlet i kremer eller kompresser inngår disse plantene i tilberedninger som tradisjonelt brukes ved eksem, psoriasis og dermatitt, der såpeurtens rensende virkning kombineres med den beroligende effekten som tilskrives de andre urtene. Denne kombinasjonen er imidlertid ennå ikke vurdert i kliniske studier.

Oppskrifter og bruksprotokoller#

Tradisjonelt avkok av såpeurtrot ved katarr i luftveiene

Ingredienser: finhakket tørket rot av såpeurt, i en liten mengde som fastsettes av helsepersonell, og vann.

Tilberedning: Legg roten i vannet og sett kjelen på platen, la det småkoke på svak varme i 10 til 15 minutter, sil deretter og la væsken avkjøles. Dette avkoket brukes tradisjonelt for å gjøre slimet mer lettflytende og lette opphostingen ved hoste og bronkitt (europeisk tradisjonell bruk ved katarr i luftveiene), men på grunn av saponininnholdet må dose og hyppighet fastsettes med forsiktighet og alltid for kort tid: rådfør deg med helsepersonell før bruk. Skal ikke brukes under graviditet eller amming, av barn eller ved gastritt eller magesår.

Infusjon til utvortes bruk for hudhygiene

Ingredienser: 2 spiseskjeer tørkede blader og blomster av såpeurt og 250 ml kokende vann.

Tilberedning: Legg bladene og blomstene i en kopp, hell over det kokende vannet, dekk til og la det trekke i 10 minutter, sil deretter og la væsken avkjøles. Infusjonen, som ikke skal drikkes, brukes tradisjonelt som ansiktsvann eller i kompresser for å rense og berolige irritert hud, også ved eksem eller akne, og kan påføres inntil to ganger daglig, alltid uten direkte kontakt med øynene.

Naturlig sjampo av såpeurtrot

Ingredienser: 3 spiseskjeer revet tørket såpeurtrot og 500 ml vann.

Tilberedning: Kok den revne roten i vannet i 20 minutter, sil godt for å fjerne alle faste rester, og la væsken avkjøles før den brukes som mild sjampo til hårvask. Tilberedningen brukes tradisjonelt på ømfintlig hår og av dem som ønsker et naturlig alternativ til kommersielle sjampoer, kan oppbevares i kjøleskapet i opptil en uke og bør ikke komme i kontakt med øynene, fordi skummet kan gi irritasjon.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier#

Urtemedisin

I urtemedisinen er Saponaria officinalis først og fremst kjent for sin tradisjonelle bruk som slimløsende og betennelsesdempende middel. Europeisk tradisjon bruker den ved katarr i luftveiene, som bronkitt og langvarig hoste, der saponinene tilskrives evnen til å gjøre bronkialsekretet mer lettflytende. Den blodrensende rollen tradisjonen gir planten, førte den inn i gamle resepter rettet mot såkalt utskillelse av giftstoffer. Utvortes bruk av ekstrakter ved hudlidelser er fortsatt den mest utbredte. Laboratoriestudier undersøker i dag betennelsesdempende og eksfolierende effekter av saponinrike ekstrakter, og også hvordan planteekstraktet oppfører seg sammenlignet med syntetiske tensider i modeller som etterligner huden.

Homøopati

Selv om den er mindre vanlig enn andre planter på dette feltet, kan Saponaria officinalis inngå i homøopatiske preparater, der den studeres for virkningen på slimhinner og hud, særlig ved irritasjon og betennelse. Ifølge homøopatiens tankegang skal fortynningene stimulere kroppens evne til å lege seg selv. I denne sammenhengen kan såpeurt brukes mot bestemte symptomer knyttet til luftveis- eller hudplager, alltid under veiledning av en homøopat, ettersom det ikke finnes solide kliniske studier av denne bruken.

Kontraindikasjoner og bivirkninger#

Generelle kontraindikasjoner

Såpeurt inneholder saponiner som er hemolytiske og irriterer mage-tarmkanalen: innvortes bruk bare i tradisjonell dose og over kort tid (europeisk tradisjonell bruk ved katarr i luftveiene), aldri under graviditet eller amming, til barn eller til personer med skadet mageslimhinne (gastritt, magesår). Frøene inneholder saporin, et protein som inaktiverer ribosomer: frøet skal aldri brukes, og ingen oppskrift skal inneholde frø. Utvortes og kosmetisk bruk (plantesåpe, sjampo) er den trygge og tradisjonelt mest utbredte måten å bruke planten på.

Saponaria officinalis er også kontraindisert for personer med kjent overfølsomhet for noen av plantens bestanddeler, og langvarig innvortes bruk eller høye doser skal unngås under alle omstendigheter, fordi saponinene irriterer mage-tarmkanalen. Gravide og ammende bør avstå helt fra såpeurt, ikke minst fordi det mangler tilstrekkelige data om sikkerheten i disse gruppene, og barn skal ikke bruke den innvortes.

Vanlige bivirkninger

De vanligste bivirkningene ved innvortes bruk av såpeurt er irritasjon i mage og tarm, kvalme, oppkast og diaré, særlig ved høye doser, mens utvortes bruk i enkelte tilfeller kan gi hudirritasjon eller allergiske reaksjoner hos følsomme personer. Kontakt med øynene bør unngås, fordi saponinene kan gi betydelig øyeirritasjon. Klassisk toksikologisk litteratur beskriver dessuten at saponinene ved overdosering kan ødelegge røde blodlegemer (hemolyse) og gi lammelse av det vasomotoriske senteret, og derfor er det helt nødvendig å følge faglige råd om dosering.

Legemiddelinteraksjoner

På grunn av saponinene kan Saponaria officinalis gi interaksjoner med visse legemidler, siden disse stoffene kan øke opptaket av andre forbindelser i mage-tarmkanalen og dermed endre effekten av legemidler som tas gjennom munnen. Personer som bruker hjertemedisiner, blodsukkersenkende legemidler mot diabetes eller blodfortynnende midler, bør rådføre seg med helsepersonell før de bruker såpeurt, fordi det kan oppstå interaksjoner som endrer de forventede virkningene eller bivirkningene av behandlingen.

Kuriositeter#

Naturens egen såpe

Saponaria officinalis er godt kjent som såpeurt fordi den skummer når røttene eller bladene knuses i vann, en egenskap som tilskrives saponinene og som i århundrer ble utnyttet som naturlig vaskemiddel. Det finnes beretninger om at såpeurt ble brukt til å vaske ømfintlige tekstiler, blant dem det berømte Bayeux-teppet, noe som viser hvor skånsomt den virker på materialer som ikke ville tålt mer aggressive såper.

Etymologi og navnsetting

Slektsnavnet Saponaria kommer direkte fra latin sapo, «såpe», en tydelig hentydning til plantens viktigste etnobotaniske kjennetegn. Artsepitetet officinalis er et vanlig botanisk begrep som viser at arten hadde medisinsk bruk eller ble solgt på apotek og hos urtehandlere. Navnsettingen gjenspeiler at plantens praktiske og medisinske nytte ble anerkjent tidlig, og befester såpeurtens plass i medisinens og hygienens historie.

Nattblomstring og pollinatorer

Blomstene til Saponaria officinalis har en særegen åpningssyklus, siden de åpner seg i skumringen og holder seg åpne i omtrent tre dager. Om natten avgir de en sterkere duft som tiltrekker seg nattaktive pollinatorer, som visse aftensvermere, blant dem Hyles lineata, kjent på engelsk som white-lined sphinx. Denne nattlige atferden er en tilpasning til pollinering av insekter som er mest aktive etter solnedgang, og bidrar til artens formering i dens naturlige habitat.

Ofte stilte spørsmål#