Linaria vulgaris (Lintorskemunn): egenskaper og fordeler

Linaria vulgaris Mill. / Lintorskemunn, som på portugisisk også kalles boca-de-leão-amarela (gul løvemunn) og manteiga-e-ovos (smør og egg), er en flerårig urteaktig plante i kjempefamilien (Plantaginaceae), tidligere plassert i maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae), og ble beskrevet av botanikeren Philip Miller. Arten stammer fra Europa og Asia, har spredt seg til mange deler av verden og regnes i dag som invasiv enkelte steder, særlig i Nord-Amerika. Lintorskemunn er lett å kjenne igjen på de iøynefallende blomstene, som minner om små løvemunner, med gule kronblad, oransje svelg og en lang spore, et trekk som forklarer mange av de folkelige navnene.

I europeisk folkemedisin ble Linaria vulgaris først og fremst brukt som urindrivende og avførende middel og, utvortes, i omslag og salver ved hemoroider og hudplager, alltid som tradisjonell overlevering som aldri er prøvd i kliniske studier. Moderne forskning har konsentrert seg om plantens fytokjemiske profil, som omfatter flavonoider som linarin, iridoidglykosider som antirrinosid og kinazolinalkaloider som peganin (vasicin), forbindelser som vekker interesse i laboratoriet, men der sikkerheten ved bruk hos mennesker fortsatt er dårlig dokumentert. Derfor bør all innvortes bruk betraktes som tradisjonell overlevering, under utforskning, og ikke som en anbefaling.

Folkelige og internasjonale navn#

• Norsk: lintorskemunn.
• Engelsk: brideweed, butter-and-eggs, common toadflax, wild snapdragon, yellow toadflax.
• Fransk: linaire commune, linaire vulgaire.
• Italiensk: erba di lino, linaria comune.
• Portugisisk: boca-de-leão-amarela, linária, linária-comum, manteiga-e-ovos.
• Spansk: linaria común, lino montesino, pajarita.
• Tysk: Echtes Leinkraut, Gelbes Leinkraut, Gemeines Leinkraut.

Botaniske synonymer#

Taksonomien til Linaria vulgaris har gjennomgått flere omklassifiseringer over tid, både på artsnivå og på familienivå. Selv om Linaria vulgaris Mill. i dag er det aksepterte navnet, har en rekke botaniske synonymer sirkulert i litteraturen, og kjennskap til dem er nyttig i historisk forskning og ved lesing av eldre verk der planten opptrer under andre navn. Lenge ble slekten plassert i maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae), en eldre klassifisering som fortsatt finnes i floraer og håndbøker utgitt før de fylogenetiske revisjonene.

• Antirrhinum linaria L.
• Chamaelinaria vulgaris (Mill.) Raf.
• Linaria elongata Dumort.
• Linaria gebleri Besser ex Chav.
• Linaria hians Spreng.
• Linaria linaria (L.) Karst.
• Linaria linarioides Steud.
• Linaria linifolia (L.) Chaz.
• Linaria prostrata (L.) Mill.

Botanisk familie: Plantaginaceae#

Linaria vulgaris tilhører kjempefamilien (Plantaginaceae), en mangfoldig gruppe med rundt 100 slekter og mer enn 1 800 arter. Lintorskemunn ble tidligere regnet til maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae), og endringen gjenspeiler fremskrittene i molekylær fylogenetikk når det gjelder forståelsen av slektskapet mellom plantene. Artene i denne familien har vid utbredelse over hele kloden og produserer mange bioaktive forbindelser, hvorav mange er studert på grunn av medisinsk interesse.

Kjempefamilien omfatter svært ulike vekstformer, fra ettårige urter til små busker, og rommer kjente planter som kjempene (Plantago), revebjellen (Digitalis) og selve løvemunnen (Antirrhinum). Mange av disse artene inngår i tradisjonell medisin, og iridoider, flavonoider og andre fenoliske forbindelser er vanlige i gruppen, noe som gir familien en fremtredende plass i fytokjemisk og farmakologisk forskning.

Brukte deler til te og tilberedninger#

• Blader
• Blomster
• Hele planten
• Overjordiske deler (blader, blomster, stengler)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk#

Bruksområdene nedenfor kommer fra europeisk folketradisjon og gamle urtebøker. Ingen av dem er bekreftet i kliniske studier, og sikkerhetsdataene for innvortes bruk er mangelfulle, så listen dokumenterer tradisjonell overlevering, under utforskning, og er ingen indikasjon på effekt.

• Dermatomykose (utvortes bruk)
• Enteritt
• Fordøyelsesplager
• Galleblæreplager (tradisjonell overlevering)
• Halsbetennelse (angina i eldre betydning)
• Hemoroider (omslag og salver)
• Hudplager (utvortes bruk)
• Innvollsorm
• Konjunktivitt (skylling, eldre kilde)
• Leverplager og gulsott (europeisk tradisjonell overlevering, uten dokumentasjon)
• Periodontitt
• Skjørbuk (eldre bruk mot skjørbuk)
• Skrofulose (kjerteltuberkulose, historisk kilde)
• Tarmkolikk
• Tonikum
• Urinveisplager
• Ødem (hevelse)

Terapeutiske egenskaper#

• Adstringerende (trekker sammen vev og blodkar, tradisjonell overlevering)
• Antimikrobiell (virkning på mikroorganismer i laboratoriestudier)
• Antioksidant (antioksidantkapasiteten til teen målt i laboratoriet)
• Antiskorbutisk (historisk bruk mot skjørbuk)
• Avførende (stimulerer tarmtømmingen, tradisjonell overlevering, under utforskning)
• Betennelsesdempende (virkning observert i foreløpige studier)
• Leverbeskyttende (effekt av flavonoider observert hos mus, uten data fra mennesker)
• Rensende (eldre betegnelse for rensing av sår og hud, tradisjonell overlevering)
• Urindrivende (økt urinproduksjon, tradisjonell overlevering, under utforskning)

Fytokjemisk profil#

• Fenoliske forbindelser
• Fenolsyrer
• Flavonoider (linarin og andre flavonglykosider)
• Glykosider
• Hydrofile stoffer
• Iridoider (antirrinosid og beslektede glykosider)
• Kinazolinalkaloider (peganin, også kalt vasicin, og pyrrolokinazolinderivater)
• Lipofile stoffer
• Steroler

Blant innholdsstoffene i lintorskemunn er det tre grupper som særlig fanger forskernes oppmerksomhet. Iridoidglykosidene, som antirrinosid, fungerer som kjemotaksonomiske markører for slekten, mens linarin, et flavonglykosid som først ble påvist i denne planten, studeres for sin antioksidantvirkning og for effekter observert i dyremodeller. Kinazolinalkaloidene, med peganin (vasicin) i spissen, har egen farmakologisk virkning, blant annet en dokumentert uterotonisk effekt, og er en av grunnene til at innvortes bruk av planten krever forsiktighet.

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)#

• Ekstrakter
• Omslag
• Salver
• Te/infusjon
• Utvortes skylling

Av formene ovenfor er tradisjonell utvortes bruk, i omslag og salver ved hemoroider og hudlidelser, den mest forsvarlige, forutsatt at man først tar en hudtest på et lite område. Te til innvortes bruk hører til den europeiske tradisjonen, og siden sikkerhetsdata mangler, bør den begrenses til kortvarig og sporadisk bruk, alltid i samråd med helsepersonell.

Synergi med andre planter#

Tradisjonell kombinasjon med urindrivende planter

I urtetradisjonen opptrer Linaria vulgaris sammen med andre planter med urindrivende ry, som åkersnelle (Equisetum arvense) og løvetann (Taraxacum officinale), i blandinger ment å fremme utskillelsen av væske. Slike kombinasjoner gir en samlet effekt på tapet av vann og elektrolytter og bør derfor ikke brukes på egen hånd, og lintorskemunn skal ikke brukes sammen med urindrivende eller avførende midler, verken legemidler eller andre planter, uten faglig oppfølging.

Tradisjonell kombinasjon med lever- og fordøyelsesplanter

Gamle europeiske urtebøker satte også lintorskemunn sammen med planter som ble regnet som gunstige for lever og fordøyelse, som mariatistel (Silybum marianum) og artisjokk (Cynara scolymus). Mariatistel er en kilde til silymarin og artisjokk til cynarin, forbindelser som er grundig studert for sin sammenheng med leverfunksjon og gallesekresjon, mens lintorskemunnens rolle i denne kombinasjonen kun er tradisjonell overlevering, under utforskning, uten noen dokumentert effekt på leversykdommer.

Kombinert utvortes bruk på huden

Ved utvortes bruk kombineres lintorskemunn ofte med ringblomst (Calendula officinalis) og kamille (Matricaria chamomilla), to planter som tradisjonelt brukes for sin mildnende virkning på huden. I slike omslag og salver søker tradisjonen å forene den sammentrekkende virkningen som tillegges lintorskemunn med de beroligende egenskapene til de to andre artene, og hudtesten på forhånd gjelder hele blandingen, siden personer som er følsomme for planter i kurvplantefamilien (Asteraceae), kan reagere på ringblomst og kamille.

Oppskrifter og bruksprotokoller#

Tradisjonell te av lintorskemunn

Te av tørkede blader og blomster av Linaria vulgaris er tilberedningen som europeisk tradisjon beskriver for innvortes bruk, tradisjonelt brukt for å stimulere utskillelsen av væske og tarmfunksjonen. Fordi planten inneholder peganin og iridoidglykosider, og sikkerhetsdataene er mangelfulle, oppgir ikke denne artikkelen noen dosering: mengde, varighet og om bruken i det hele tatt er aktuell, må avklares med helsepersonell, og eventuell bruk skal være kortvarig og sporadisk, aldri som fast avføringsmiddel.

I den tradisjonelle tilberedningen overhelles den tørkede planten med nykokt vann, får trekke i 10 til 15 minutter og siles før teen drikkes lunken. Avbryt bruken ved diaré, magekramper, svimmelhet eller tegn på dehydrering.

Omslag med lintorskemunn for huden

Omslag er den mest forsvarlige tradisjonelle bruken av lintorskemunn, tradisjonelt brukt på hemoroider og hudlidelser. Lag en sterkere te med 2 spiseskjeer tørkede blader og blomster til 250 ml kokende vann, la den trekke i 20 minutter og sil.

Når teen er avkjølt, tar du først en hudtest på et lite område av underarmen og venter i 24 timer. Uten reaksjon dypper du en ren klut eller kompress i teen og legger den på det aktuelle området i 15 til 20 minutter, to til tre ganger daglig. Ikke bruk den på åpne og dype sår eller i øynene, og avbryt bruken ved rødhet, kløe eller svie.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier#

Fytoterapi

I europeisk fytoterapi ble Linaria vulgaris kjent for de urindrivende, avførende, sammentrekkende og betennelsesdempende egenskapene urtebøkene tilla den, og den inngikk i te, flytende ekstrakter og tinkturer som tradisjonen anbefalte ved ødemer, fordøyelsesplager og hudlidelser. Denne bruken støtter seg på plantens fytokjemiske sammensetning, rik på flavonoider, iridoider og alkaloider, men dagens fytoterapi har verken kliniske studier som bekrefter bruksområdene eller tilstrekkelige sikkerhetsdata, og derfor har lintorskemunn i dag en marginal rolle, mens utvortes bruk regnes som det mest forsiktige.

Homøopati

I homøopatien brukes Linaria vulgaris i sterkt fortynnede preparater, selv om det er et langt mindre vanlig middel enn andre av planteopprinnelse. Bruken følger likhetsprinsippet, der et stoff som kan fremkalle symptomer hos friske personer, gis i minimale doser ved lignende symptomer, og forbindes gjerne med urinveis- eller fordøyelsesplager. Forskrivning bør overlates til en kvalifisert behandler, og effekten av homøopatiske preparater er ikke vitenskapelig dokumentert.

Kontraindikasjoner og bivirkninger#

Planten inneholder peganin (vasicin) og iridoidglykosider, og innvortes bruk, enten som urindrivende, avførende eller «lever»-middel, er europeisk tradisjonell overlevering uten kliniske studier og med mangelfulle sikkerhetsdata. Derfor skal den alltid omtales som tradisjonell overlevering, under utforskning, og begrenses til kortvarig og sporadisk bruk, i samråd med helsepersonell.

Toksisitet

Lintorskemunn regnes som svakt giftig i store mengder, med rapporter om forgiftning hos storfe som har beitet store mengder av planten. Det gjør den ikke til en giftplante ved utvortes bruk eller sporadiske tilberedninger, men understreker at den ikke bør inntas i store mengder eller over lengre tid.

Bivirkninger

Avførende og urindrivende virkning i høye doser fører til tap av væske og elektrolytter, noe som kan gi dehydrering, svakhet, muskelkramper og endringer i hjerterytmen hos disponerte personer. Derfor skal lintorskemunn ikke brukes som fast avføringsmiddel. Kvalme, diaré og andre mage-tarm-plager kan også forekomme, og allergiske reaksjoner, om enn sjeldne, er mulige hos personer som er følsomme for planter i kjempefamilien (Plantaginaceae).

Graviditet, amming og barn

Bruk er kontraindisert under graviditet og amming, fordi vasicin har en dokumentert uterotonisk effekt og det ikke finnes sikkerhetsdata for mor og barn. Lintorskemunn skal heller ikke brukes til barn.

Legemiddelinteraksjoner

Lintorskemunn skal ikke brukes sammen med urindrivende eller avførende midler, fordi de samlede effektene øker risikoen for dehydrering og elektrolyttforstyrrelser, som igjen kan påvirke virkningen av hjertemedisiner som digitalispreparater. Personer som behandles for lever- eller nyresykdom, og de som bruker blodfortynnende legemidler, bør unngå planten uten medisinsk veiledning, siden det mangler studier av interaksjoner. Rådfør deg med lege eller farmasøyt før du kombinerer lintorskemunn med noen form for medisin.

Utvortes bruk

Tradisjonell utvortes bruk, som omslag og salve ved hemoroider og hudlidelser, er den mest forsvarlige, forutsatt at man først tar en hudtest på et lite hudområde. Ikke bruk den på følsomme slimhinner eller større skader uten faglig vurdering.

Kuriositeter#

Særpregede folkelige navn

Linaria vulgaris har samlet en rekke særpregede navn, som de portugisiske «boca-de-leão-amarela» (gul løvemunn) og «manteiga-e-ovos» (smør og egg), som speiler formen og fargene på blomstene, lysegule kronblad og oransje svelg. Navnene viser hvordan hverdagslig observasjon og folkelig oppfinnsomhet har knyttet planten til kjøkkenet og landskapet gjennom århundrene, og selve slektsnavnet kommer av latin linum, lin, fordi de smale bladene ligner bladene til linplanten.

Linnés peloria

På 1700-tallet beskrev Carl von Linné en form av lintorskemunn med radiærsymmetriske blomster, som han kalte Peloria, av gresk for «monster», og funnet overrasket ham fordi det gikk imot forestillingen om at artene var uforanderlige. Nyere genetiske studier har vist at denne formen skyldes en epigenetisk endring i genet cycloidea, ikke en mutasjon i selve DNA-sekvensen, noe som har gjort lintorskemunn til et klassisk eksempel i plantegenetikken.

Historisk bruk som fargeplante

I tillegg til den medisinske bruken har Linaria vulgaris historisk vært en kilde til gult fargestoff, og blomstene ble brukt til å farge tekstiler, særlig ull, som fikk en klar og varig fargetone. Denne bruken viser hvordan planten hadde ulike plasser i dagliglivet før i tiden.

Invasiv art og biologisk kontroll

Linaria vulgaris er hjemmehørende i Europa og Asia, men har blitt invasiv i flere deler av verden, blant annet i Nord-Amerika, der den konkurrerer med den stedegne floraen og med jordbruksvekster. Derfor har programmer for biologisk kontroll tatt i bruk spesifikke insekter som lever av planten, for å begrense spredningen og redusere miljøpåvirkningen.

Ofte stilte spørsmål#