Aloysia citrodora (Sitronverbena): Fullstendig botanisk profil

Sitronverbena er en flerårig, forvedet busk med smale, ru blader som avgir en intens sitronduft ved minste berøring, selv om planten ikke er i slekt med appelsin- og sitrontrær. Den tilhører familien Verbenaceae, samme familie som lantana og hageverbena, og skiller seg fra nesten alt som vokser rundt den ved et trekk hvem som helst kan sjekke med det blotte øye: bladene springer ut i grupper av tre fra samme knute, ordnet i en krans rundt greinen, og ikke parvis som hos de aller fleste dyrkede aromatiske busker.

Artens opprinnelige utbredelse er overraskende smal for en plante som i dag er så utbredt. Den okkuperer de subandinske dalene fra sørlige Bolivia til nordvestlige Argentina, et belte med tørt subtropisk klima og kjølige vintre. Derfra ble den tatt med av spanske naturforskere på slutten av 1700-tallet, og innen få tiår fantes den allerede i europeiske kongelige hager og på destillasjonsmarkene i Provence. I dag dyrkes den i middelhavs- og subtropiske klimaer på fire kontinenter, nesten alltid fra stiklinger, noe som forklarer det smale genetiske grunnlaget i de kommersielle plantingene.

Sitronverbena er også bemerkelsesverdig for sin forvirrede nomenklatur. Navnet som aksepteres i dag er Aloysia citrodora Paláu, men stavemåten Aloysia citriodora og navnet Lippia citrodora er fortsatt i omløp på etiketter, i planteskolekataloger og i fagliteraturen, noe som skaper en forvirring som har vart i over to århundrer. Denne siden samler det formell taksonomi, sammenlignende morfologi, agronomi og beskrivende fytokjemi registrerer om arten.
Aloysia citrodora tilhører familien Verbenaceae, samme familie som lantana og hageverbena.

Bladene springer ut i grupper av tre fra samme knute, et trekk som skiller Aloysia citrodora fra de fleste andre dyrkede aromatiske busker.

Taksonomi for Aloysia

Navnet som aksepteres av IPNI og Plants of the World Online er Aloysia citrodora Paláu, publisert i 1784 i Parte Práctica de Botánica (bind 1, side 768), et verk der den spanske botanikeren Antonio Palau y Verdera tilpasset det linnéanske systemet til det iberiske publikummet. Den fullstendige klassifiseringen er som følger:

• Rike: Plantae
• Rekke: Magnoliophyta (dekkfrøplanter)
• Klasse: Magnoliopsida (tokimbladede)
• Orden: Lamiales
• Familie: Verbenaceae J. St.-Hil.
• Tribus: Lantaneae
• Slekt: Aloysia Paláu
• Art: Aloysia citrodora Paláu, 1784

Stavemåten Aloysia citriodora, som mange anser som den korrekte formen, er i virkeligheten en senere ortografisk variant, i IPNI tilskrevet Ortega ex Persoon og publisert i Synopsis Plantarum i 1806. De to formene betegner samme takson, og den nomenklatoriske registreringen gir prioritet til Paláus opprinnelige stavemåte. Det er verdt å kjenne begge, for versjonen med den ekstra i-en dominerer den engelskspråklige litteraturen og den kommersielle merkingen.

Aksepterte synonymer

Arten har byttet slekt flere ganger gjennom to århundrer, og resultatet er et av de lengste settene med synonymer blant de dyrkede verbenaceene. De viktigste er:

• Aloysia sleumeri Moldenke
• Aloysia triphylla (L’Hér.) Britton
• Aloysia triphylla f. serrulata Moldenke
• Lippia citrodora (Paláu) Kunth
• Lippia triphylla (L’Hér.) Kuntze
• Verbena citrodora (Paláu) Cav.
• Verbena triphylla L’Hér.
• Zappania citrodora (Paláu) Lam.

To av disse navnene fortjener spesiell oppmerksomhet. Lippia citrodora var den dominerende betegnelsen i farmakognostisk og kosmetisk litteratur helt frem til 2000-tallet, og overlever på te- og eteriske oljeemballasjer verden over. Aloysia triphylla er på sin side den foretrukne formen blant mange nordamerikanske forfattere og dukker fortsatt opp i veterinære og agronomiske databaser. Fylogenetiske studier med flere molekylære markører, publisert fra 2009, bekreftet at Aloysia og Lippia er atskilte slektslinjer innenfor tribus Lantaneae, noe som avsluttet en strid som hadde vart siden 1800-tallet.

Etymologi

Slekten Aloysia ble opprettet av Paláu til ære for Maria Luisa av Parma, den gang prinsesse av Asturias og senere spansk dronninggemalinne ved siden av Karl 4. Navnet Aloysia er den lærde latiniseringen av Luisa, og samme rot forklarer plantens iberiske folkenavn, som hierba luisa på spansk og bela-luísa på europeisk portugisisk. Artsepitetet citrodora kombinerer det latinske citrus, sitrontreet og dets slektninger, med odorus, det som sprer duft, i direkte henvisning til bladenes aroma.

Folkenavnene følger artens historiske spredning. I Brasil kalles den cidrão, erva-cidreira-do-reino og lúcia-lima; i Portugal dominerer bela-luísa og lúcia-lima; i Argentina, Peru og Uruguay snakker man om cedrón og hierba luisa; i Frankrike er det verveine odorante, råvare for regionale likører; og i engelskspråklige land er lemon verbena det etablerte navnet, ved siden av det kuriøse lemon beebrush, som registrerer blomstenes tiltrekningskraft på bier. På norsk er arten kjent som sitronverbena.

Morfologisk beskrivelse

Det dreier seg om en flerårig, forvedet og oppreist busk med åpen forgreining, som i dyrking vanligvis når 2 til 3 meter i høyden og opptil 5 meter under beskyttede forhold i mildt klima. Veksten er løvfellende der vintrene er kalde, med fullstendig bladfall og kraftig gjenvekst om våren fra knoppene på de modne greinene, og har en tendens til å være halvvintergrønn i varme subtropiske strøk. Godt drevne planter beholder produktiviteten i ett til to tiår, noe som gjør sitronverbena til en flerårig vekst med lang syklus.

Blader

Bladene er artens mest pålitelige diagnostiske trekk. De springer ut i kranser av tre, sjelden fire, rundt hver knute, en ordning som er sjelden blant aromatiske hageplanter. Bladplaten er lansettformet til avlangt lansettformet, 5 til 12 centimeter lang og 1 til 2,5 centimeter bred, med spiss spiss og avsmalnende basis. Kanten er hel eller lett sagtakket i den øvre halvdelen, og nervaturen er fjærformet, med en tydelig fremtredende midtnerve på undersiden. Teksturen er fast, nesten lærlignende, og overflaten føles merkbart ru på grunn av tettheten av hår. Bladstilken måler bare 3 til 5 millimeter, slik at bladene virker nesten sittende. Den intense sitrusduften, som frigjøres ved minste gnidning, kommer fra kjertelhår fordelt hovedsakelig på undersiden.

Blomster

Blomsterstanden er en forlenget terminal topp, 10 til 25 centimeter lang, dannet av tynne aks som springer ut fra de øverste bladhjørnene. De enkelte blomstene er små, 3 til 5 millimeter, med en rørformet, lett sikksakk-formet krone i en farge som varierer fra hvit til svært blek lilla, noen ganger med et rosa skjær. Hver blomst har fire didyname støvbærere satt inn i kronrøret og en overstilt, tokammeret fruktknute. Blomstringen skjer fra sommer til tidlig høst, noe som tilsvarer perioden desember til mars på den sørlige halvkule og juni til september på den nordlige.

Frukter og frø

Frukten er en tørr spaltefrukt som ved modning deles i to enfrøede delfrukter, hver på omtrent 2 til 3 millimeter og mørkebrun i fargen ved modning. Begeret sitter igjen rundt det hele og følger delfruktene når de faller. Fruktsettingen er uregelmessig og ofte sparsom i de kommersielle plantingene, en situasjon som forverres av at de fleste feltene består av genetisk identiske kloner, noe som begrenser krysspollinering.

Rot og stengel

De unge greinene er firkantede i tverrsnitt, lysegrønne og noen ganger med et fiolett skjær, og mister gradvis kantene sine til de blir sylindriske og forvedede med alderen. Stammen på voksne planter har en grå, langsgående furet bark. Rotsystemet er pælerotaktig i de første årene og utvikler seg hos modne planter til et rikt sidesystem, der størstedelen av de fine røttene konsentreres i de øverste 60 til 100 centimeterne av jorden, noe som gir god tørketoleranse når planten er etablert.

Utbredelse og habitat

Det hjemmehørende utbredelsesområdet som Plants of the World Online anerkjenner, er langt mer begrenset enn det den populære litteraturen ofte antyder: det strekker seg fra sørlige Bolivia, i departementene Chuquisaca og Tarija, til nordvestlige Argentina, i provinsene Jujuy, Salta og Tucumán. De hyppige omtalene av Chile, Peru og Uruguay som opprinnelsesområde reflekterer svært gammel dyrking og lokal forvillelse, ikke opprinnelig spontan utbredelse. Det er en så ofte gjentatt feil at den er verdt å rette eksplisitt i alt referansemateriale.

I det hjemmehørende området okkuperer arten skråninger og subandinske daler med subtropisk klima og markert tørketid, i høyder fra noen få hundre til omkring 2000 meter. Den foretrekker jord med middels til lett tekstur, godt drenert og med nøytral til lett alkalisk reaksjon, med pH mellom 6,5 og 7,5, og tåler steinete terreng som ville vært uegnet for mer krevende vekster. Den typiske nedbøren i disse områdene ligger mellom 600 og 1200 millimeter årlig, med flere måneders tørkeperioder som planten kommer gjennom ved å redusere bladarealet.

Utenfor det hjemmehørende området registrerer Plants of the World Online introdusert eller dyrket forekomst i Albania, Argentina, Bolivia, Brasil (sør- og sørøstregionene), sentrale Chile, Cuba, Spania, Frankrike, Mexico, Paraguay, Peru, Puerto Rico, Sardinia, Uruguay og Venezuela. I Brasil er sitronverbena en hage- og småbruksplante, hovedsakelig til stede i sør- og sørøststatene, der den av og til slipper unna dyrking uten å danne aggressive populasjoner. Det finnes ingen registrering av arten på offisielle lister over invasive planter av nasjonal betydning, og oppførselen utenfor dyrking anses som diskret, sannsynligvis på grunn av den uregelmessige fruktsettingen og den vanskelige spiringen.

Dyrking

Vegetativ formering er standardmetoden. Halvforvedede stiklinger på 10 til 15 centimeter, med tre til fire knuter, tatt sent på sommeren og holdt i fuktig, beskyttet substrat, slår røtter i løpet av omtrent 30 til 60 dager, og behandling av basisen med syntetisk auksin fremskynder og jevner ut prosessen. Nedlegging, der en lav grein bøyes og delvis graves ned til den danner røtter, er den tradisjonelle metoden i kjøkkenhager og krever ingen struktur. Direkte såing brukes sjelden fordi spiringen er langsom og ujevn, og fordi mange av prydsortene som dyrkes setter frukt dårlig.

Når det gjelder krav, er fullt sollys nesten obligatorisk: skygge reduserer produksjonen av eterisk olje drastisk og gjør planten spinkel. Jorden må være godt drenert, siden vannmetning er den vanligste årsaken til tap av voksne planter. Det behagelige temperaturintervallet går fra 15 til 28 grader celsius, og arten tåler lett frost med bladtap, men bukker under for strenge og langvarige vintre. Organisk gjødsling ved planting gir gode resultater, mens overskudd av nitrogen i overflategjødsling stimulerer vegetativ masse på bekostning av oljekonsentrasjonen. I kommersiell dyrking er den vanlige avstanden mellom 1,0 og 1,5 meter i raden og 1,5 til 2,0 meter mellom radene.

Blant de vanligste skadedyrene er spinnmidd (Tetranychus urticae), som formerer seg i varme og tørke og forårsaker klorotiske flekker, skjoldlus på forvedede greiner, bladlus (Aphis spp.) på vårskuddene og tripser i tørre miljøer. Blant sykdommene skiller bladflekker forårsaket av Cercospora seg ut i lange fuktige perioder, meldugg forårsaket av Erysiphe spp. og rotråte forårsaket av Phytophthora i dårlig drenerte jordsmonn. Generelt anses sitronverbena som en robust vekst med lave plantehelsemessige krav.

Innhøstingen skjer for hånd ved å kutte greinene 30 til 50 centimeter over bakken for å bevare gjenvekststrukturen, og det ideelle tidspunktet faller sammen med full utvikling av de nye bladene før blomstene åpner seg, når innholdet av eterisk olje når sitt maksimum. I gunstige klima er to til fire innhøstinger per år mulig. Det kuttede materialet sendes til tørking i skygge på et luftig sted, siden direkte sollys raskt bryter ned de flyktige bestanddelene. Formklipping på slutten av vinteren fjerner gamle greiner og organiserer kronen for den følgende sesongen.

Fenologi

Sitronverbenas årlige syklus følger nøye temperaturen. I regioner med kalde vintre går planten i dvale og mister hele løvet, og gjenopptar veksten når minimumstemperaturene stabiliserer seg over ti grader. Vårgjenveksten er rask og gir de greinene som skal bære sommerens blomstring. Toppene åpner seg gradvis over flere uker, slik at samme plante viser knopper, åpne blomster og frukter under dannelse på samme tid.

Pollineringen er entomofil, og bier er de dominerende besøkende, tiltrukket av nektaren som samler seg i bunnen av kronrøret. Det engelske navnet lemon beebrush registrerer nettopp denne assosiasjonen, og blomstrende plantinger fungerer ofte som en fôrkilde i knapphetsperioder. Sommerfugler og små tovinger fullender flokken av blomsterbesøkende.

Spredningen er passiv. Delfruktene, omgitt av det tørre begeret, faller ved tyngdekraften i nærheten av morplanten og kan flyttes noen meter av vind eller regnvann. Det finnes ingen strukturer for langdistansespredning, noe som er med på å forklare det begrensede hjemmehørende utbredelsesområdet og artens lite invasive oppførsel utenfor dette.

Beslektede arter og forveksling

Slekten Aloysia er utelukkende amerikansk og omfatter noen dusin arter av aromatiske busker, hovedsakelig konsentrert i subtropisk Sør-Amerika og det tørre nordlige Mexico. Blant de nærmeste slektningene som forekommer i dyrking eller i felt, er følgende:

• Aloysia chamaedryfolia Cham.: lav busk fra sørlige Brasil og Argentina, med langt mindre, kervede blader.
• Aloysia gratissima (Gillies & Hook.) Tronc.: erva-santa fra de sørlige pampaene, med intenst duftende hvite blomster og viktig som bieplante, med motstilte, ikke kransstilte blader.
• Aloysia polystachya (Griseb.) Moldenke: kjent som burrito i Río de la Plata-regionen, har blader med lignende, men skarpere og kamferaktig aroma.
• Aloysia virgata (Ruiz & Pav.) Pers.: dyrket som prydplante på grunn av de lange, duftende hvite aksene, med langt større og ru blader.
• Aloysia wrightii (A. Heller ex Abrams) A. Heller: art fra sørvestlige USA og nordlige Mexico, tilpasset ørkenforhold.

Utenfor slekten dreier de vanligste forvekslingene seg om andre planter med sitrusduft. Sitrongress (Cymbopogon citratus) er et tuedannende gress uten forvedet stengel og med lineære blader på opptil en meter, slik at forskjellen er umiddelbar. Den falske melissen (Lippia alba), fra samme familie, har motstilte, små og eggformede blader samt en lavere og mer uordnet vekstform. Den europeiske sitronmelissen (Melissa officinalis) tilhører familien Lamiaceae, er urteaktig og har motstilte, egg-hjerteformede blader med en tydelig firkantet stengel til det siste. Lippia origanoides har også motstilte blader og en duft som trekker mot oregano.

Det finnes en forveksling som fortjener ekstra oppmerksomhet i hager: Lantana camara, også fra familien Verbenaceae, vokser som en busk av lignende størrelse, har ru, duftende blader og forekommer ofte i de samme bedene. Lantana har motstilte blader, blomsterstander i tette hoder av gule, oransje eller røde blomster, og kjøttfulle, mørke frukter. Disse fruktene er giftige, og løvet inneholder triterpener som forårsaker leverforgiftning hos storfe og sauer. Den praktiske skjelneregelen er enkel og sikker: sitronverbena har blader i grupper av tre per knute og små hvite blomster i forlengede aks, mens lantana har blader parvis og fargede blomster i flate klaser.

Fytokjemi

Artens dominerende kjemiske kjennetegn er opphopningen av eterisk olje i kjertelhår på bladene, med et utbytte som varierer fra 0,3 til 0,8 prosent av friske bladers vekt avhengig av herkomst, høsttidspunkt og destillasjonsmetode. Hovedkomponenten er citral, en blanding av isomerene geranial og neral, som utgjør en stor del av oljen og varierer betydelig mellom herkomster, fra omtrent tretti til over femti prosent i mange analyserte prøver. Citral følges av limonen, geraniol, linalol, 1,8-cineol, alfa-pinen og en sesquiterpenfraksjon der beta-kariofyllen og spatulenol skiller seg ut.

Denne sammensetningen er ikke fast. Litteraturen om eteriske oljer fra Aloysia citrodora beskriver ulike kjemotyper avhengig av materialets geografiske opprinnelse, der europeiske, søramerikanske og nordafrikanske prøver viser merkbart forskjellige forhold mellom citral, limonen og sesquiterpener. Innenfor samme plante inneholder unge, fullt utviklende blader mer olje enn gamle blader, og innholdet synker etter at blomstene åpner seg.

I bladenes ikke-flyktige fraksjon er de mest karakteristiske forbindelsene glykosylerte fenylpropanoider, med verbaskosid i front, og rosmarinsyre, begge hyppige i familien Verbenaceae. I tillegg kommer flavoner som apigenin, luteolin-7-O-glykosid og salvigenin, bittersmakende iridoider, tanniner i lave til moderate mengder og slimstoffer. Fordelingen av disse forbindelsene er sterkt konsentrert i bladene; forvedet stengel og røtter inneholder langt lavere mengder.

Det finnes en opplysning om dyresikkerhet knyttet til denne kjemiske profilen. ASPCA klassifiserer arten, oppført i deres databaser under synonymet Aloysia triphylla, som giftig for hunder, katter og hester, og tilskriver effekten den eteriske oljen. Inntak av løvet hos disse dyrene forårsaker mage-tarmbesvær og kolikk. Risikoen er knyttet til dyrs inntak av den levende planten når de gnager i løvet, og ikke til tilfeldig kontakt.

Historie og etnobotanikk

Før europeernes ankomst kjente andinske folk fra dalene der planten er hjemmehørende, allerede busken og holdt den nær boligene. De etnografiske opptegnelsene fra denne perioden er indirekte og sparsomme, men sitronverbenas tilstedeværelse i huslige sammenhenger i nordvestlige Argentina og sørlige Bolivia er gammel og godt dokumentert gjennom stedsnavn og lokalt ordforråd, der cedrón har etablert seg som den gjengse betegnelsen.

Artens europeiske historie begynner mellom 1760- og 1780-tallet, da spanske ekspedisjoner sendte levende materiale og frø fra Den nye verden til halvøyas botaniske hager. I 1784 publiserte Antonio Palau y Verdera den formelle beskrivelsen i Parte Práctica de Botánica og oppkalte slekten til ære for prinsesse Maria Luisa av Parma. Planten ble moderne i de kongelige hagene og beveget seg gjennom 1800-tallet fra de aristokratiske bedene til byenes kjøkkenhager i hele Middelhavseuropa.

Det var også på 1800-tallet at sitronverbena fikk en industriell dimensjon. Produsenter i Provence begynte å dyrke den i stor skala til destillasjon, og verveine etablerte seg som råvare for den franske parfymeindustrien og som smaksstoff i regionale likører, hvorav den mest kjente er Verveine du Velay, produsert i Massif Central siden midten av det århundret. I Spania betjente plantinger i Murcia, Valencia og Andalucía det samme markedet, og i Marokko konsoliderte dyrkingen seg som leverandør til duftindustrien.

Etnobotaniske opptegnelser fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet dokumenterer at landfamilier i den sørlige kjeglen og Middelhavseuropa holdt busken i hagen og brukte de tørkede bladene som smaksstoff i varme drikker servert ved dagens slutt, en skikk som kolonister og innvandrere tok med seg til sørlige Brasil. I Brasil kom arten inn via samme huslige vei og dannet aldri en betydelig produksjonssektor, hvorfor de aromatiske avledede produktene som forbrukes i landet i stor grad kommer fra Spania, Frankrike og Marokko.

Bevaring

Aloysia citrodora har ingen offentliggjort vurdering på IUCNs rødliste, en status registrert som Ikke Vurdert (NE). Mangelen på vurdering er vanlig hos bredt dyrkede arter, hvis overlevelse som takson ikke avhenger av de ville populasjonene. Arten står heller ikke på CITES-listene, og dens internasjonale handel, både av tørket blad og eterisk olje, er ikke underlagt spesifikke restriksjoner.

Det betyr ikke fravær av bekymringer. De spontane populasjonene i de subandinske dalene i Bolivia og Argentina lever med habitatfragmentering forårsaket av utvidelsen av landbruksgrensen og av beite, og har aldri vært gjenstand for systematisk populasjonsopptelling. Siden det hjemmehørende utbredelsesområdet naturlig er lite, veier lokale tap forholdsmessig tyngre enn de ville gjort hos arter med bred utbredelse.

Det er også spørsmålet om genetisk erosjon i dyrking. Formering ved stiklinger betyr at store dyrkede arealer er okkupert av få kloner, en ensartethet som svekker dyrkingen mot nye skadedyr og begrenser materialet som er tilgjengelig for foredling. Genbanker i Argentina og Europa opprettholder aksesjoner fra ulike opprinnelser nettopp for å bevare denne variasjonen, og in situ-bevaring i opprinnelsesområdene forblir den mest komplette strategien, om enn den minst strukturerte.

Visste du dette?

• Slektsnavnet foreviger en dronning. Paláu hedret Maria Luisa av Parma mens hun ennå var prinsesse av Asturias, og valget viste seg varig: den regjerende falt historisk i unåde, men den botaniske slekten overlevde to og et halvt århundre intakt.
• Den korrekte stavemåten er den minst brukte. Aloysia citrodora er det gyldige navnet, og Aloysia citriodora, med den ekstra i-en, er en ortografisk variant fra 1806 som til slutt ble mer populær enn originalen i nesten hele den engelskspråklige litteraturen.
• Duften overlever tørking bedre enn nesten alle andre aromatiske blader. Godt tørkede prøver, oppbevart beskyttet mot lys og varme, beholder en merkbar duft i over et år, noe som er sjeldent blant planter rike på flyktige monoterpener.
• Biene ga planten det engelske navnet. Lemon beebrush, artens andre engelske folkenavn, registrerer intensiteten som bikuber besøker de blomstrende toppene med.
• En fransk likør har vært avhengig av den siden 1859. Verveine du Velay, produsert i området rundt Puy-en-Velay, har sitronverbenas blad blant sine aromatiske bestanddeler og bidro til å forankre dyrkingen av arten i Massif Central.

For enda en aromatisk botanisk profil med en lignende rolle i parfymeindustrien, se også Jasminum grandiflorum (spansk jasmin).

Referanser og vitenskapelige studier

9 Siterte Kilder

Basert på 9 siterte kilder (2 Fagfellevurdert, 7 Supplerende).

📚Se Alle 9 Siterte Kilder

Fagfellevurderte Vitenskapelige Studier (2)

1. DOI2013 Lu-Irving, P.; Olmstead, R. G. Investigating the evolution of Lantaneae (Verbenaceae) using multiple loci. Botanical Journal of the Linnean Society, 171(1), 103-119. 2013. ↗
2. DOI2009 Olmstead, R. G. et al. A molecular phylogeny and classification of Verbenaceae. American Journal of Botany, 96(8), 1457-1480. 2009. ↗

Supplerende Lesning (7)

1. ASPCA. Toxic and Non-Toxic Plants: Lemon Verbena (Aloysia triphylla). American Society for the Prevention of Cruelty to Animals. ↗
2. IPNI. Aloysia citrodora Paláu. International Plant Names Index. Royal Botanic Gardens Kew, Harvard University Herbaria og Australian National Botanic Gardens. ↗
3. IUCN. The IUCN Red List of Threatened Species. Oppslag av taksonet Aloysia citrodora uten offentliggjort vurdering. ↗
4. 2016 O’Leary, N.; Lu-Irving, P.; Moroni, P.; Siedo, S. J. Taxonomic revision of Aloysia (Verbenaceae) in South America. Annals of the Missouri Botanical Garden. 2016.
5. Palau y Verdera, A. Parte Práctica de Botánica del caballero Cárlos Linneo, bind 1, s. 768. Madrid, 1784. ↗
6. POWO. Aloysia citrodora Paláu. Plants of the World Online, Royal Botanic Gardens Kew. ↗
7. World Flora Online. Aloysia citrodora Paláu. ↗

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 08/09/2026