Jacaranda caroba: botanisk profil, egenskaper og bruksområder

Jacaranda caroba (Vell.) DC. er en vedaktig busk fra familien Bignoniaceae som vokser i det lave vegetasjonssjiktet i den brasilianske Cerrado, der den sjelden blir over tre meter høy. Både artsepitetet og det folkelige navnet stammer fra Tupi-språket. Planten kjennes på sammensatte, kniplingsaktige blader, klaser av fiolette rørformede blomster og et vedaktig underjordisk organ som muliggjør gjenvekst etter biomets periodiske branner.

I motsetning til det ofte plantede jakarandatreet imponerer karobinha ikke ved størrelse. Det som gjør den bemerkelsesverdig, er dens naturhistorie: en stor del av biomassen under jorden, blomstring tilpasset slutten av tørketiden og vingede frø spredt av vinden. Arten er endemisk i Brasil, med tyngdepunkt på Sentralplatået.

Denne profilen samler artens formelle taksonomi, feltkjennetegn, kjent utbredelse, dyrkingskrav, fenologisk kalender, kjemisk sammensetning beskrevet i litteraturen og den historiske bakgrunnen for navnet. Se også den komplette botaniske profilen av virginia-trollhassel (Hamamelis virginiana).

Taksonomi for Jacaranda caroba

Arten tilhører Bignoniaceae, en overveiende tropisk familie med rundt 80 slekter av trær, busker og lianer med iøynefallende rørformede blomster. Innen familien tilhører Jacaranda tribus Jacarandeae. Slekten er utelukkende amerikansk, med Brasil som mangfoldssenter.

• Rike: Plantae
• Rekke: Magnoliophyta
• Klasse: Magnoliopsida
• Orden: Lamiales
• Familie: Bignoniaceae Juss.
• Tribus: Jacarandeae
• Slekt: Jacaranda Juss.
• Art: Jacaranda caroba (Vell.) DC., 1845

Basionymet er Bignonia caroba Vell., utgitt i Flora Fluminensis (1825/1829). Den nåværende kombinasjonen ble fastsatt av Augustin Pyramus de Candolle i bind 9 av Prodromus i 1845.

Aksepterte synonymer

• Bignonia caroba Vell. (basionym)
• Jacaranda caroba var. oxyphylla (Cham.) Bureau
• Jacaranda clausseniana Casar.
• Jacaranda elegans Mart. ex DC.
• Jacaranda mendoncaei Bureau & K.Schum.
• Jacaranda oxyphylla Cham.

Etymologi

Jacaranda er den latiniserte formen av Tupi-ordet yacarandá, brukt om trær med mørk, hard kjerneved. Epitetet caroba kommer fra Tupi ka’a rob, bokstavelig talt bittert blad. Binomiet er dermed et av få vitenskapelige navn helt av opprinnelig brasiliansk opprinnelse.

Morfologisk beskrivelse

Oppreist busk til lite tre, vanligvis 1 til 3 meter, unntaksvis opptil 5 meter på dype, brannbeskyttede jordsmonn. Stammen er kort, kronen uregelmessig og åpen, med forgrening fra basis. Barken er grå, korkaktig og lengdesprukket. Unge grener er firkantede i tverrsnitt og kort hårete, senere runde og glatte. Alle vegetative deler avgir en balsamisk duft når de knuses.

Blader

Bladene er motsatte og kryssvise, sammensatte, dobbelt fjærdelte, 10 til 25 centimeter lange, med 4 til 8 par pinnae, hver med 8 til 20 avlangt-elliptiske småblader på 1 til 3 centimeter. Teksturen er stiv, tilpasset det sterke sollyset i den åpne Cerrado.

Blomster

Blomsterstanden er en oppreist endestilt topp med 10 til 30 blomster som åpner seg etter hverandre over flere uker. Hver blomst er leppeformet, med et klokkeformet beger og en 3 til 5 centimeter lang, fiolett til lilla rørformet krone med lysere svelg og mørke nektarlinjer. Bestøvning utføres av store bier av slektene Bombus og Xylocopa, supplert av kolibrier.

Frukter og frø

Frukten er en flat, vedaktig, ru kapsel på 4 til 8 ganger 2 til 3,5 centimeter, som åpner seg i to stive klaffer som blir sittende på grenen. Hver kapsel inneholder 30 til 80 flate, vingede frø, spredt av vinden på høyden av tørketiden.

Rot og stengel

Den underjordiske delen er plantens mest voluminøse del. En pælerot når 2 til 4 meter ned, mens siderøtter utnytter overflaten under regntiden. Ved stengelbasis utvikles et xylopodium, et fortykket vedaktig organ som lagrer stivelse, vann og hvilende knopper og muliggjør rask gjenvekst etter brann eller felling.

Utbredelse og habitat

Jacaranda caroba er endemisk i Brasil, med tyngdepunkt på Sentralplatået, strekkende seg til det vestlige Bahia, cerrado-rester i sørøst og savanneflekker i det nordlige Paraná. Herbariedata bekrefter forekomst i delstatene Bahia, Distrito Federal, Goiás, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Paraná, São Paulo og Tocantins. Det typiske habitatet er åpen cerrado, på 300 til 1400 meters høyde, på sandete til leiraktig-sandete, sure, godt drenerte, næringsfattige jordsmonn. Arten forsvinner raskt når trekronen lukker seg.

Dyrking

Utenfor botaniske samlinger og Cerrado-restaureringsprosjekter dyrkes arten sjelden.

• Gjødsling: vanligvis unødvendig; overflødig fosfor er skadelig.
• Høyde: 300 til 1400 meter.
• Avstand: 2 til 3 meter ved restaureringsplantinger.
• Vanning: kun de første månedene etter omplanting.
• Lys: full sol påkrevd.
• Formering: fra frø samlet fra fortsatt lukkede kapsler mellom mai og juli, tørket i skygge til åpning, sådd overflatisk i sandete substrat; spiring på 15 til 30 dager.
• Jord: sur, pH 4,0 til 5,5, dyp og godt drenert.
• Temperatur: optimum 18 til 30 grader Celsius, med toleranse for lette, korte frostperioder takket være det underjordiske organet.

Blant de fytosanitære problemene finnes bladskjærermaur av slekten Atta, larver av trebukker, skjoldlus og ekte meldugg. I dårlig drenert jord forårsaker jordsopp som Fusarium og Sclerotium råte i xylopodiet.

Fenologi

Artens kalender følger nøye Cerradoens nedbørsmønster. Blomstringen konsentreres mellom august og november, sent i tørketiden og ved de første regnskyllene. Fruktdannelsen utvikler seg gjennom den fuktige sommeren, og kapslene modnes mellom mai og juli og åpner seg i tørketiden. Planter fra frø blomstrer vanligvis fra andre eller tredje år. Etter brann begynner gjenvekst fra xylopodiet innen få dager.

Beslektede arter og forvekslinger

Slekten Jacaranda omfatter rundt femti neotropiske arter.

• Cybistax antisyphilitica: deler habitat, men har håndlappede, ikke dobbelt fjærdelte blader og grønnaktige blomster.
• Jacaranda brasiliana: tre på 8 til 15 meter, uten utviklet xylopodium.
• Jacaranda copaia: amazonisk tre over 25 meter, ingen overlapp i habitat.
• Jacaranda cuspidifolia: pryd-tre med mer intense fiolette blomster.
• Jacaranda decurrens: den vanligste forvekslingen; krypende halvbusk under 50 centimeter med vinget bladstilk.
• Jacaranda mimosifolia: gatetre plantet over hele verden, opptil 20 meter, med svært små småblader.
• Jacaranda puberula: middels stort tre fra Atlanterhavsskogen med hårete grener.

Jacaranda oxyphylla Cham., lenge behandlet som selvstendig art, regnes i dag som synonym for J. caroba.

Fytokjemi

Den kjemiske sammensetningen er hovedsakelig undersøkt i blader og bark og følger mønsteret kjent for slekten Jacaranda og familien Bignoniaceae:

• Fenolsyrer: kaffesyre og klorogensyre.
• Steroler: beta-sitosterol og stigmasterol.
• Fenyletanoider: verbaskosid (akteosid), en tilbakevendende markør i Bignoniaceae.
• Flavonoider: derivater av apigenin, luteolin og kvercetin.
• Kinoner: jacaranon og relaterte cykloheksadienoner, karakteristiske for slekten.
• Kondenserte tanniner: konsentrert i bark og modne blader.
• Triterpener: oleanolsyre, ursolsyre og lupeol.

Historie og etnobotanikk

Arten kom inn i den botaniske litteraturen takket være Frei José Mariano da Conceição Vellozo, som beskrev den i Flora Fluminensis (manuskript ferdigstilt 1790) som Bignonia caroba, senere overført til Jacaranda av De Candolle. Auguste de Saint-Hilaire, som reiste i Brasil mellom 1816 og 1822, noterte at caroba var blant de plantene som var mest verdsatt av landbefolkningen i Minas Gerais og Goiás. Tupi-navnet overlevde kolonitiden i stedsnavn og regional bruk.

Bevaring

Jacaranda caroba står verken på IUCNs rødliste eller på brasilianske nasjonale lister over truede arter. Den brede utbredelsen, gjenvekstevnen og toleransen for fattig jord forklarer denne relativt komfortable situasjonen på artsnivå. Selve Cerradoen har imidlertid mistet rundt halvparten av sin opprinnelige dekning til jordbruk og husdyrhold, og isolerte populasjoner i sørøst og sør er mer utsatt enn de samlede tallene antyder. Brannregimet er en annen avgjørende faktor: periodiske naturlige branner fremmer gjenvekst og blomstring, mens fullstendig undertrykkelse av ild lukker trekronen.

Kuriositeter

• Den underjordiske biomassen hos mange Cerrado-busker, inkludert denne arten, overstiger den overjordiske delen, noe som har gitt biomet tilnavnet «skogen på hodet».
• De mørke stripene i kronens svelg fungerer som landingsbane for bier, et mønster som ofte også reflekterer ultrafiolett lys.
• Binomiet er et sjeldent eksempel på et vitenskapelig navn helt avledet fra Tupi.
• En enkelt kapsel kan frigi dusinvis av vingede frø, og membranen er så tynn at hele frøet veier bare noen milligram.

Referanser og vitenskapelige studier

7 Siterte Kilder

Basert på 7 siterte kilder (7 Supplerende).

1. 1992 Gentry, A. H. (1992). A synopsis of Bignoniaceae ethnobotany and economic botany. Annals of the Missouri Botanical Garden, 79(1), 53-64.
2. IPNI. International Plant Names Index. Royal Botanic Gardens, Kew. ↗
3. Jardim Botânico do Rio de Janeiro. Flora e Funga do Brasil: Jacaranda. ↗
4. 2009 Olmstead, R. G., Zjhra, M. L., Lohmann, L. G., Grose, S. O., & Eckert, A. J. (2009). A molecular phylogeny and classification of Bignoniaceae. American Journal of Botany, 96(9), 1731-1743.
5. POWO. Plants of the World Online: Jacaranda caroba (Vell.) DC. Royal Botanic Gardens, Kew.
6. Saint-Hilaire, A. (1824-1828). Plantes usuelles des Brésiliens. Grimbert; Paris.
7. Vellozo, J. M. C. (1829). Flora Fluminensis. Typographia Nationalis; Rio de Janeiro.

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 08/09/2026