Lawsonia inermis (Henna): egenskaper og fordeler

Lawsonia inermis L., folkelig kjent som henna, er en busk i familien Lythraceae som ble beskrevet av Carl von Linné. Arten stammer fra det nordøstlige tropiske Afrika, Den arabiske halvøy og det sørlige Pakistan, og dyrkes i dag i stor utstrekning i varme strøk på flere kontinenter. Henna har i årtusener vært verdsatt som naturlig farge for hår, negler og hud, og har også en fremtredende plass i tradisjonell medisin, som tilskriver den en rekke ulike bruksområder. Moderne forskning undersøker på sin side de bioaktive forbindelsene i bladene, særlig lawson, men resultatene kommer fortsatt i stor grad fra laboratorie- og dyrestudier.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: henna.
• Engelsk: Egyptian privet, henna, henna tree, mignonette tree.
• Fransk: henné.
• Italiensk: hennè.
• Portugisisk: hena, henna.
• Spansk: alheña, arjeña, henna.
• Tysk: Henna, Henna-Strauch.

Botaniske synonymer

Blant de botaniske synonymene for Lawsonia inermis L. finner vi Alcanna spinosa (L.) Gaertn., Casearia multiflora Spreng., Lawsonia alba Lam. nom. illeg., Lawsonia speciosa L., Lawsonia spinosa L. og Rotantha combretoides Baker. Disse navnene gjenspeiler artens taksonomiske kompleksitet og de ulike klassifikasjonene som er brukt gjennom botanikkens historie. Til tross for mangfoldet av navn er Lawsonia inermis L. i dag det navnet de fleste vitenskapelige autoriteter godtar, og det eneste som bør brukes for å identifisere planten på etiketter og i publikasjoner.

Botanisk familie: Lythraceae

Lawsonia inermis hører til familien Lythraceae, som omfatter rundt 30 slekter og 600 arter, hovedsakelig utbredt i tropiske og subtropiske områder. Familien er kjent for planter med iøynefallende blomster og kapselfrukter. Mange arter i familien har økonomisk og medisinsk betydning i ulike kulturer verden over, og henna skiller seg ut blant dem både som fargeplante og gjennom plassen den har i folkemedisinen hos mange folk.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Bark
• Blader
• Blomster
• Frø
• Røtter

De tørkede og malte bladene utgjør hennapulveret som brukes som farge og i preparater til utvortes bruk. Bark, blomster, røtter og frø nevnes først og fremst i kilder fra tradisjonell medisin, og mange av dem er knyttet til en innvortes bruk som ikke anbefales i dag.

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

Etnobotaniske kilder tilskriver henna de folkelige bruksområdene som er listet opp nedenfor, og som gjenspeiler tradisjonen uten å erstatte diagnose eller medisinsk behandling. En del av dem innebærer innvortes bruk, en praksis som ikke anbefales i dag fordi det mangler sikkerhetsdata.

• Antiseptisk og antimykotisk middel til utvortes bruk
• Bronkitt
• Gulsott
• Håravfall
• Leukoderma
• Lindring av hodepine (hemikrani)
• Lindring av korsryggsmerter (lumbago)
• Skabb
• Sår (ulcera)
• Øyeplager

Terapeutiske egenskaper

Aktivitetene nedenfor bygger på tradisjonelle kilder og på laboratorie- eller dyrestudier uten bekreftelse i solide kliniske studier, og de peker derfor på forskningsspor, ikke på garanterte virkninger.

• Antibakteriell (aktivitet mot bakterier observert i laboratoriestudier)
• Antimykotisk (aktivitet mot sopp observert i laboratoriestudier)
• Antioksidant (nøytralisering av frie radikaler i laboratorieforsøk)
• Antiparasittisk (aktivitet mot parasitter beskrevet i foreløpige studier)
• Antiproliferativ (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Betennelsesdempende (redusert betennelse observert i eksperimentelle studier)
• Blodsukkersenkende (senking av blodsukkeret observert i dyrestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Leverbeskyttende (effekt observert i dyrestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Smertestillende (smertelindring beskrevet i tradisjonell bruk og i eksperimentelle modeller)
• Sårhelende (tradisjonell bruk og foreløpige studier i dyremodeller)

Fytokjemisk profil

• Alkaloider
• Epikatekin
• Flavonoider
• Glykosider
• Karbohydrater
• Kinoner
• Kumariner
• Kvercetin
• Lawson (lawsone, hennotannsyre)
• Leukocyanidin
• Polyfenoler
• Proteiner
• Saponiner
• Tanniner
• Triterpenoider
• Xantoner

Lawson, et naftokinon som finnes i høy konsentrasjon i bladene, er pigmentet som gir den oransje fargen henna setter på hud og hår, fordi det binder seg til keratin. Det er også den mest studerte forbindelsen i forskningen på planten, blant annet på grunn av rollen den spiller i hemolysen som er beskrevet hos personer med G6PD-mangel.

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Avkok
• Ekstrakt
• Grøtomslag
• Infusjon
• Olje
• Pulver
• Tinktur

Pulver, grøtomslag og olje er formene for utvortes bruk, og de er både de mest utbredte og de eneste med en trygg brukstradisjon. Også disse bør lages med ren henna, og man bør først ta en sensitivitetstest på et lite hudområde. Avkok, infusjon, ekstrakt og tinktur nevnes i tradisjonelle kilder om innvortes bruk, som ikke anbefales i dag fordi det mangler sikkerhetsdata og det finnes rapporter om toksisitet. Den som er interessert i disse formene, bør først rådføre seg med helsepersonell.

Synergi med andre planter

Hårpleie med amla og shikakai

Sammen med Phyllanthus emblica (amla, syn. Emblica officinalis) og Acacia concinna (shikakai) inngår henna i en kombinasjon som tradisjonelt brukes i hårpleie, også ved håravfall. Amla, som er rik på C-vitamin og antioksidanter, verdsettes i tradisjonen for å gi næring til hodebunnen, og shikakai virker som et mildt rensemiddel, mens henna gir håret farge og glans. Det finnes imidlertid ingen kliniske studier som har vurdert effekten av denne kombinasjonen.

Betennelsesdempende kombinasjon med boswellia og gurkemeie

Kombinasjonen av henna med Boswellia serrata (indisk røkelse) og Curcuma longa (gurkemeie) forekommer i tradisjonelle formuleringer rettet mot betennelsesplager og vedvarende smerter. Boswellia er kjent for boswelliasyrene, som er studert som hemmere av betennelsesmediatorer, og gurkemeie for kurkumin, som også er undersøkt for sin betennelsesdempende virkning. I teorien skulle de tre plantene virke via ulike mekanismer, en hypotese som ennå ikke er bekreftet i studier av kombinasjonen. Siden innvortes bruk av henna ikke anbefales, gir denne kombinasjonen bare mening i preparater til utvortes bruk og under veiledning av helsepersonell.

Hudhelse med aloe vera og neem

For huden brukes henna tradisjonelt sammen med Aloe vera og Azadirachta indica (neem) i preparater til lokal bruk. Aloe vera er kjent for de fuktighetsgivende, beroligende og regenererende egenskapene som tilskrives gelen, og neem for sine antiseptiske og antibakterielle egenskaper, som kommer i tillegg til den antimykotiske og sårhelende aktiviteten som er beskrevet for henna. Kombinasjonen nevnes i tradisjonelle kilder om stell av små brannskader, kutt og hudirritasjoner, uten å erstatte medisinsk hjelp ved store, dype eller infiserte sår.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Tradisjonelt grøtomslag ved hudirritasjon

Ingredienser: 2 spiseskjeer rent hennapulver og nok lunkent vann til å lage en pasta.

Tilberedning: Bland hennapulveret med det lunkne vannet til en jevn pasta, og påfør den direkte på hudområdet. La den virke i 30 minutter til 1 time før du skyller med vann. Grøtomslaget brukes tradisjonelt ved hudbetennelser, lette brannskader og små sår, på grunn av den antiseptiske og sårhelende virkningen som tilskrives henna. Det skal ikke brukes på spedbarn eller på personer med G6PD-mangel, og det er lurt å teste det på et lite hudområde først.

Avkok og infusjon i tradisjonelle kilder

Ingredienser: tørket bark av henna til avkok, eller tørkede hennablader til infusjon, samt vann i mengdeforhold som varierer etter tradisjon.

Tilberedning: I tradisjonelle kilder ble barken kokt på svak varme og deretter silt, og drikken ble satt i sammenheng med gulsott og andre leverplager. Bladene ble på sin side trukket i kokende vann til en infusjon som ble brukt ved hodepine og korsryggsmerter. Disse tilberedningene til innvortes bruk anbefales ikke i dag, fordi det mangler sikkerhetsdata og det finnes rapporter om toksisitet. Derfor oppgir denne artikkelen verken mengder eller hvor ofte de kan inntas: rådfør deg med helsepersonell før du vurderer noen form for innvortes bruk av planten.

Hårolje med henna og kokos- eller olivenolje

Ingredienser: 50 g rent hennapulver og 250 ml kokosolje eller olivenolje.

Tilberedning: Bland hennapulveret med oljen i en glassbeholder og varm opp forsiktig i vannbad i 30 minutter uten at det koker. Når oljen er avkjølt, siler du den, kaster det faste bunnfallet og oppbevarer den infunderte oljen i en mørk flaske. Masser den forsiktig inn i håret og hodebunnen én til to ganger i uken, en bruk som tradisjonelt er rettet mot hårpleie og flass. Oljen kan gi en svak rødlig tone, og en test på en hårlokk og en sensitivitetstest før første bruk anbefales alltid.

Hennapasta til hårfarging og kroppskunst

Ingredienser: rent hennapulver, lunkent vann og eventuelt sitronsaft og eteriske oljer.

Tilberedning: Bland pulveret med lunkent vann til en fast pasta. For å intensivere fargen og gjøre den mer holdbar tilsetter man tradisjonelt litt sitronsaft og noen dråper eterisk olje, for eksempel lavendel eller tetre (tea tree). La pastaen hvile i 6 til 12 timer slik at pigmentet frigjøres, og påfør den på rent hår for å farge det, eller på huden for midlertidige mønstre. La pastaen sitte i 2 til 4 timer i håret eller 1 til 6 timer på huden, avhengig av ønsket fargestyrke, og skyll grundig til slutt. Metoden er mye brukt til naturlig hårfarging og i tradisjonell kroppskunst, forutsatt at man bruker rent hennapulver, aldri svart henna, og at pastaen ikke brukes på spedbarn eller på personer med G6PD-mangel.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Ayurveda

I ayurvedisk medisin er henna kjent som mehendi og brukes mye på grunn av de kjølende og rensende egenskapene tradisjonen tilskriver den, og den påføres lokalt ved betennelser, brannskader og hudproblemer. Ayurvediske tekster nevner også innvortes bruk ved leverlidelser og feber og bruk som tonikum for håret, selv om inntak av planten ikke anbefales i dag fordi det mangler sikkerhetsdata. Henna regnes som balanserende for doshaene Pitta og Kapha, siden den ifølge denne logikken reduserer overskudd av varme og fuktighet i kroppen, og den inngår ofte i formuleringer med andre urter rettet mot harmoni og generelt velvære.

Klinisk fytoterapi

I moderne klinisk fytoterapi undersøkes standardiserte ekstrakter av Lawsonia inermis for antioksidativ, betennelsesdempende og leverbeskyttende aktivitet. Lawson, den viktigste aktive forbindelsen, studeres for sin antimikrobielle virkning og for den antiproliferative aktiviteten som er observert i laboratoriet, uten klinisk dokumentasjon. Den praktiske bruken er konsentrert om utvortes bruk, som supplement i hudpleie og ved lette hudinfeksjoner, alltid med faglig veiledning, mens leverstøtte og andre innvortes bruksområder fortsatt hører hjemme i forskningen. Den fytokjemiske forskningen fortsetter å utforske mulige anvendelser og utviklingen av plantebaserte legemidler, men det meste av den tilgjengelige dokumentasjonen kommer fortsatt fra prekliniske studier.

Unani-medisin

I unani-medisinen klassifiseres henna som en urt av kald og tørr natur og brukes for å balansere blod- og gallehumorene, med tradisjonelle kilder om bruk ved feber, gulsott, hudsykdommer og betennelser. Utvortes påføres den som pasta ved hodepine og betennelse. Innvortes ble den brukt i avkok og infusjoner som skulle rense blodet og støtte leverfunksjonen, en innvortes bruk som ikke anbefales i dag. Unani-medisinen verdsetter henna først og fremst for den kjølende virkningen på kroppen som denne tradisjonen tilskriver den.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

G6PD-mangel og spedbarn

Lawson kan utløse hemolyse hos personer med G6PD-mangel (glukose-6-fosfat-dehydrogenase), også hos nyfødte som eksponeres via huden, og derfor er henna kontraindisert for personer med G6PD-mangel og for spedbarn. Kasusrapporter beskriver alvorlig hemolyse og uttalt gulsott hos spedbarn og barn med denne mangelen etter at pastaen bare ble påført huden, en tilstand som kan kreve sykehusinnleggelse.

Svart henna er ikke henna

Såkalt svart henna er ikke henna: den inneholder parafenylendiamin (PPD), som forårsaker alvorlig dermatitt, permanent sensibilisering og arr. En person som er sensibilisert for PPD, kan senere reagere på hårfarger og andre produkter som inneholder samme stoff. Derfor bør svarte midlertidige tatoveringer og pulver som lover mørk farge avvises, særlig for barn.

Generelle kontraindikasjoner

Innvortes bruk av henna anbefales ikke, fordi det mangler sikkerhetsdata og det finnes rapporter om toksisitet, og akseptert bruk er derfor begrenset til utvortes påføring av ren henna. Under graviditet er lokal bruk tradisjonell i mange kulturer, men det finnes ingen data om innvortes bruk, som bør unngås. Gravide og ammende bør søke råd hos helsepersonell før enhver påføring. Personer med kjent allergi mot henna, mot andre planter i familien Lythraceae eller mot noen av produktets bestanddeler bør også unngå planten. Større barn bør bare få henna påført lokalt, med dokumentert ren henna og bare dersom de ikke har G6PD-mangel.

Vanlige bivirkninger

I ren form og ved utvortes bruk er bivirkningene av henna vanligvis sjeldne og milde, som hudirritasjon, rødhet eller kløe hos følsomme personer. En kontakttest på et lite hudområde før full påføring hjelper deg med å sjekke den individuelle følsomheten. I kilder om innvortes bruk har høye doser vært forbundet med mage- og tarmplager som kvalme og diaré. Alvorlige reaksjoner henger som regel sammen med forurensning med kjemiske tilsetningsstoffer, særlig PPD, eller med hemolyse hos personer med G6PD-mangel.

Legemiddelinteraksjoner

Det finnes ingen godt dokumenterte legemiddelinteraksjoner for ren henna påført huden. Fordi dyrestudier tyder på en blodsukkersenkende effekt, bør personer som bruker diabetesmedisiner ikke ta henna innvortes. Innholdet av kumariner gir også en teoretisk mulighet for interaksjon med blodfortynnende legemidler, selv om den kliniske betydningen er usikker. Uansett bør alle som bruker andre legemidler, rådføre seg med helsepersonell før de bruker planten, for å unngå interaksjoner eller uønskede virkninger.

Kuriositeter

Eldgamle røtter og ritualer

Henna har en flere tusen år lang historie, med spor av bruk som går mer enn 5 000 år tilbake i varme strøk av Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. De gamle egypterne brukte den til å farge hår og negler og ved balsamering av mumier, fordi de trodde den hadde beskyttende og foryngende egenskaper. I India, Pakistan og mange arabiske kulturer er hennapåføring (mehndi) en del av feiringer, bryllup og festivaler som symbol på hell, fruktbarhet og skjønnhet. De intrikate mønstrene som tegnes på hender og føtter ved slike anledninger, er ekte flyktige kunstverk som blekner gradvis i ukene etterpå.

Henna i tradisjonell medisin

I tillegg til kosmetisk bruk har henna vært mye brukt i tradisjonell medisin, og ayurveda og unani-medisin tilskriver den betennelsesdempende, antiseptiske og febernedsettende virkninger. Bladene ble brukt ved hodepine, muskelsmerter, sår, brannskader og hudsykdommer. Avkok og infusjoner ble laget ved leverplager og gulsott og som generelt tonikum, en innvortes bruk som ikke anbefales i dag. Forskningen peker på lawson, den viktigste aktive forbindelsen, som ansvarlig for en stor del av de beskrevne aktivitetene, blant annet den antimikrobielle og antioksidative aktiviteten som er observert i laboratoriet.

Henna i populærkulturen

Henna har vokst ut over sitt geografiske og kulturelle opphav og blitt et globalt fenomen, med kunstnere som reiser verden rundt for å dele denne eldgamle kunsten. I vestlig kultur har den blitt populær som et naturlig og midlertidig alternativ til permanente tatoveringer, og den finnes i mange naturlige hårprodukter på grunn av fargen og glansen den gir håret. Slik holder den liv i en eldgammel tradisjon som fortsetter å fascinere mennesker over hele verden.

Forveksling med andre folkenavn

I Brasil brukes navnene resedá og rosedá, som enkelte tekster knytter til henna, egentlig om Lagerstroemia indica, en prydbusk i samme familie, Lythraceae. Navnet bogari svarer på sin side til Jasminum sambac, en sjasmin i familien Oleaceae. Ingen av disse navnene kan derfor brukes til å identifisere Lawsonia inermis, og den som leter etter hennapulver eller hennablader, bør alltid sjekke det vitenskapelige navnet på etiketten.

Ofte stilte spørsmål

Er ren henna trygg for håret?

De fleste tåler ren henna (Lawsonia inermis) godt i håret, og den brukes tradisjonelt for å gi håret glans og i pleie mot flass. Pulveret må være 100 % rent, uten kjemiske tilsetningsstoffer som PPD, som kan gi alvorlige allergiske reaksjoner, og bruk er kontraindisert for personer med G6PD-mangel. Ta alltid en test på en hårlokk og en sensitivitetstest på huden før full påføring.

Hva er forskjellen på ren henna og svart henna?

Ren henna (Lawsonia inermis) gir nyanser fra oransje til rødbrunt og farger ikke huden svart. Såkalt svart henna er ikke henna: den inneholder parafenylendiamin (PPD), som forårsaker alvorlig dermatitt, permanent sensibilisering og arr. Sjekk derfor ingredienslisten, og takk nei til alle produkter og midlertidige tatoveringer som inneholder PPD.

Kan henna brukes på spedbarn og barn?

Hos spedbarn er henna kontraindisert, fordi lawson kan utløse hemolyse hos personer med G6PD-mangel, også hos nyfødte som bare eksponeres via huden. Hos større barn brukes henna i mange kulturer ved feiringer og ritualer, men bare med 100 % naturlig henna, uten kjent allergi og uten G6PD-mangel, og aldri med svart henna på grunn av risikoen knyttet til PPD. Rådfør deg alltid med en barnelege før enhver påføring.

Dekker henna grått hår?

Ja, ren henna kan dekke grått hår, men resultatet blir en rødlig eller kobberaktig tone som avhenger av hårets naturlige farge og hvor lenge pastaen sitter. For mørkere nyanser kombineres henna ofte med andre planter, som indigo. Fordi henna ikke bleker håret, men bare avsetter farge på det, gir den en effekt av naturlige refleksjoner.

Hvor lenge varer hennafargen i håret?

Hennafargen i håret regnes som permanent, fordi pigmentet binder seg til hårets keratin, selv om intensiteten kan blekne noe med vask og soleksponering. I gjennomsnitt holder tonen seg livlig i 4 til 6 uker, avhengig av hvor ofte håret vaskes og hvilke produkter som brukes, og nytt hår som vokser ut, krever etterfarging ved roten.

Kan henna brukes under graviditet?

Under graviditet er lokal bruk av ren henna tradisjonell i mange kulturer, men det finnes ingen data om innvortes bruk, som bør unngås. Som med alle plantebaserte produkter bør gravide og ammende rådføre seg med lege eller annet helsepersonell før bruk. Etter fødselen må pastaen aldri påføres babyen, på grunn av risikoen for hemolyse ved G6PD-mangel.