Sassafras er et av de mest gjenkjennelige trærne i løvskogene øst i Nord-Amerika, og mye av den anseelsen skyldes et uvanlig trekk: en og samme grein kan bære blader med tre ulike fasonger. Det finnes helrandede og eggformede blader, tolappede blader med omrisset av en vott og tydelig trelappede blader, alle side om side i den samme krona. Legg til den søtlige duften som ethvert knust blad eller avskrapet barkflis gir fra seg, og arten blir vanskelig å forveksle med noe annet tre på kontinentet.
Sassafras albidum hører til Lauraceae, familien som rommer laurbær, kanel og avokado, og som har tyngdepunktet for artsmangfoldet sitt i tropene. At det blant dem finnes en løvfellende representant som tåler harde vintre så langt nord, er i seg selv et unntak innenfor gruppa. Slekta Sassafras teller bare tre anerkjente arter, disjunkt fordelt mellom Nord-Amerika og Øst-Asia, og botanikere har i over hundre år trukket fram dette biogeografiske mønsteret som vitnesbyrd om skoger som en gang hang sammen på den nordlige halvkula.
Denne siden samler den botaniske profilen til arten: formell klassifikasjon kontrollert mot primære nomenklatoriske databaser, feltmorfologi, økologi, fenologi, strukturell kjemisk sammensetning, kulturhistorie og bevaringsstatus. Blikket er rettet mot treet som organisme, ikke som råstoff.
Taksonomi
Arten ble beskrevet av Thomas Nuttall i 1818 som Laurus albida, i første bind av verket hans om slektene blant nordamerikanske planter. Overføringen til slekta Sassafras sto Christian Gottfried Daniel Nees von Esenbeck for i 1836, i monografien Systema Laurinarum, og det er denne kombinasjonen som fortsatt er anerkjent.
- Rike: Plantae
- Rekke: Magnoliophyta (dekkfrøede)
- Klasse: Magnoliopsida
- Orden: Laurales
- Familie: Lauraceae Juss. (1789)
- Slekt: Sassafras J.Presl (1825)
- Art: Sassafras albidum (Nutt.) Nees (1836)
- Basionym: Laurus albida Nutt., Gen. N. Amer. Pl. 1: 259 (1818)
Synonymer
De nomenklatoriske databasene anerkjenner rundt tjue synonymer for arten, et avtrykk av to hundreår med flyttinger mellom slekter innenfor Lauraceae. Blant de oftest siterte i litteraturen:
- Laurus albida Nutt.
- Laurus sassafras L.
- Persea sassafras (L.) Spreng.
- Sassafras albidum var. molle (Raf.) Fernald
- Sassafras officinale Nees & C.H.Eberm.
- Sassafras officinale var. albidum (Nutt.) S.F.Blake
- Sassafras variifolium (Salisb.) Kuntze
- Sassafras variifolium var. albidum (Nutt.) Fernald
Etymologi
Slektsnavnet sirkulerte i Europa lenge før noen formell beskrivelse forelå. Legen Nicolás Monardes fra Sevilla noterte ordet omkring 1566, oppfanget fra en fransk hugenott nettopp hjemkommet fra Florida, og spredte det gjennom verket sitt om plantenyhetene fra Vestindia. Den nøyaktige opprinnelsen er fortsatt omstridt: den ene hypotesen knytter ordet til spanske «saxifraga», den andre regner det som en fordreining av et i dag tapt urfolksord, formet av det kastiljanske øret. Artsepitetet albidum kommer fra latin albidus, hvitaktig, og viser til den lyse undersiden av bladene og til den bleke tonen i ytveden.
Morfologisk beskrivelse
Løvfellende tre av middels størrelse, i det meste av utbredelsesområdet 10 til 20 meter høyt, med enkelte uvanlige eksemplarer nær 30 meter i de fuktige skogene i de sørlige Appalachene. Stammediameteren overstiger sjelden 60 centimeter, selv om gamle trær kan nå mer enn en meter. Krona er uregelmessig og etasjedelt, et resultat av sympodial forgreining som legger greinene i sjikt. Barken på unge skudd er gulgrønn, glatt og blank; med årene mørkner den til rødbrunt og blir dypt furet i flate rygger. Alt vev inneholder oljeceller, og derfor gir ethvert snitt fra seg duft med en gang.
Blader
- Bladstilk: 2 til 4 centimeter, slank
- Duft: tydelig og søtlig når bladplata knuses
- Farge: matt grønn på oversiden, blågrå og fint hårete på undersiden; om høsten går den over i nyanser av gult, oransje, rødt og purpur, ofte på det samme treet
- Former: tydelig heterofylli, med helrandede og eggformede, asymmetrisk tolappede og symmetrisk trelappede plater side om side på den samme greina
- Rand: helrandet i alle formene, uten noen form for tenner
- Stilling: spredte, enkle, uten akselblad
- Størrelse: 7 til 15 centimeter lange og 5 til 10 centimeter brede
Blomster
- Blomsterstand: korte og glisne endestilte klaser med tre til åtte blomster, som bryter fram før løvsprett
- Bygning: seks frie blomsterdekkblad; hannblomster med ni støvbærere i tre kranser, hunnblomster med oversittende fruktknute av ett fruktblad og med staminodier
- Farge og størrelse: gulgrønne, 5 til 8 millimeter
- Kjønnsfordeling: funksjonelt særbu art, med atskilte hann- og hunnindivider
Frukter og frø
- Farge: mørkeblå til nesten svart ved modning, med voksaktig glans
- Frø: ett per frukt, eggformet, med fysiologisk hvile i kimen
- Stilk: klart rød, kjøttfull og kølleformet, og danner en tofarget kontrast som virker som visuelt signal for fugler
- Størrelse: 8 til 12 millimeter lang
- Type: eggformet steinfrukt, dannet bare på hunnindivider
Rot og stamme
Rotsystemet begynner som pælerot og utvikler raskt overflatiske siderøtter med svært stor rekkevidde, som kan sende opp adventive skudd flere meter fra morstammen. Nettopp dette trekket forklarer de tette kjerrene som er så typiske for arten, og som ofte utgjøres av ett eneste genetisk individ. Rotbarken samler den høyeste tettheten av oljeceller i hele planten. Veden er lett og myk, med kjerneved fra oransje til lysebrun, og står godt imot råte i kontakt med jorda.
Utbredelse og habitat
Det opprinnelige utbredelsesområdet strekker seg fra det sørøstlige Canada til det sentrale og østlige USA. Lengst nord når det sørlige Ontario, Maine og Vermont; sørover kommer det til nordlige Florida; vestover rykker det fram til østlige Texas, Oklahoma, Kansas, Iowa og Wisconsin. Det er en av de få Lauraceae som er reelt tilpasset et temperert innlandsklima, og som tåler vintre med minimumstemperaturer omkring tretti kuldegrader, noe som svarer til sone 4 til 9 på USDA-skalaen.
Arten foretrekker sur til nøytral jord med pH mellom 5,0 og 7,0, med sandig til leirholdig tekstur og god drenering. Den holder stand på karrig, steinete og forringet mark, men tåler verken langvarig vannmetning eller tynne jordlag over kalkstein. Den forekommer fra havnivå til omkring 1500 meters høyde i Appalachene. Økologisk oppfører den seg som pionerart: den koloniserer glenner, skogkanter, forlatte jorder, veiskråninger og levende gjerder, og vinner raskt tilbake terreng etter brann eller hogst takket være gjenveksten fra røttene. Selv innenfor sitt eget utbredelsesområde blir den regnet som en brysom kolonisator på ustelte beiter, nettopp på grunn av disse skuddene. Utenfor Nord-Amerika har den vært dyrket som prydtre i Europa siden sekstenhundretallet, uten at det foreligger bekreftede meldinger om invasiv atferd.
Dyrking
Formering
Frøet har fysiologisk hvile og krever kald, fuktig stratifisering i omtrent tre til fire måneder ved temperaturer nær 1 til 5 grader, noe som i naturen svarer til en vinter under strøsjiktet. Selv da blir spiringen ujevn og strekker seg utover våren. Den vegetative veien er mer forutsigbar: rotstykker og unge rotskudd som løsnes med en del av rotsystemet, slår lett til, mens stiklinger av urteaktige skudd er notorisk vanskelige og røtter seg sjelden.
Krav
Treet trives i full sol og godtar halvskygge i ungdomsfasen, selv om høstfargen blir kraftigere i direkte lys. Når det først har etablert seg, tåler det tørke med god margin. Pakket, salt eller basisk jord begrenser utviklingen. Pæleroten gjør omplanting av utvokste eksemplarer til et risikabelt inngrep, og derfor tar en utgangspunkt i unge potteplanter når det plantes. Ett planleggingsforhold blir gjerne oversett: siden arten skyter fra rota, vokser en enkelt plante med årene ut til en gruppe, noe som er ønskelig i naturpregede anlegg og brysomt i et lite bed.
Skadedyr og sykdommer
- Japanbille (Popillia japonica): invaderende bille i Nord-Amerika, en grådig bladeter i år med masseoppblomstring
- Laurbærvisnesyke (Raffaelea lauricola): den alvorligste trusselen, behandlet inngående i avsnittet om bevaringsstatus
- Midd og bladlopper: framkaller galler og bladrulling, estetisk skade med små følger for treet
- Nectria-kreft: lesjoner på stammen hos gamle eller svekkede eksemplarer
Høsting og skjøtsel
Når formering er målet, samles fruktene så snart de har fått full blåfarge, mellom seinsommeren og tidlig høst, og fruktkjøttet fjernes før lagring eller stratifisering. Veden hogges, dersom den i det hele tatt utnyttes, om vinteren med treet i hvile. Til bruk i anlegg finnes ingen høsting: interessen ligger i høstløvet og i den etasjedelte arkitekturen i krona.
Fenologi
Blomstringen faller mellom mars og mai, avhengig av breddegrad, og varer litt over en uke. Den kommer før løvsprett, noe som lar de gule klasene tre tydelig fram mot de nakne greinene og gjør treet til en av de første blomsterkildene i sesongen. Denne tidlige kalenderen har økologisk vekt: solitære bier av slektene Andrena og Osmia, humledronninger nettopp våknet fra dvalen, fluer og små biller finner her nektar og pollen på et tidspunkt da nesten ingenting annet har blomstret.
Fruktene modnes fra juni til september i de sørlige bestandene og fra august til oktober i de nordlige. De er rike på fett og forsvinner fort, ofte før de faller. Spredningen skjer nesten utelukkende med fugler og omfatter mer enn tjue arter, blant dem troster, vireoer, trupialer, tyranner og spetter, en god del av dem på trekk. Pattedyr som opossum og svartbjørn spiser fruktene av og til. Bladfargingen samler seg i oktober og står for fargespillet som gir arten prydverdien sin. Ved siden av den kjønnede formeringen virker den klonale utvidelsen gjennom rotskudd hele året og står for en stor del av terrenget treet vinner.
Nærstående arter og forvekslinger
Slekta er liten og geografisk todelt. Ved siden av den nordamerikanske arten finnes Sassafras randaiense (Hayata) Rehder, endemisk i fjellskogene på Taiwan og regnet som sjelden, og Sassafras tzumu (Hemsl.) Hemsl. fra sentrale og sørlige provinser i Kina, et stort tre som utnyttes for veden. Ingen av de to forekommer naturlig utenfor Asia, så forveksling mellom slektninger i felt er lite sannsynlig.
De reelle forvekslingene gjelder arter fra andre familier som også har lappede blader:
- Broussonetia papyrifera: polymorfe og lappede blader, men ru å ta på, med sagtannet rand og melkesaft i den brukne bladstilken
- Lindera benzoin: samme familie, men buskformet, med alltid helrandede blader, røde ellipsoide frukter og en sitrusaktig pepret duft, ulik den hos sassafras
- Liriodendron tulipifera: blad med fire lapper og avskåret spiss, med akselblad, langt større av vekst og helt uten duft i vevet
- Morus rubra og Morus alba: morbærtrærne har også snart helrandede, snart lappede bladplater, men med sagtannet rand og med melkesaft
To kjennetegn avgjør nesten alle tilfeller: bladranden hos sassafras er helrandet i hver av de tre fasongene, og duften som slippes ut når bladet knuses, har ikke noe motstykke blant trærne den pleier å bli forvekslet med. Innenfor utbredelsesområdet finnes ingen akutt giftig dobbeltgjenger som i seg selv ville gjort en feilbestemmelse farlig.
Fytokjemi hos Sassafras albidum
Den kjemiske signaturen til arten er dominert av fenylpropanoider, og safrol er hovedbestanddelen. Den eteriske oljen som utvinnes av rotbarken, utgjør mellom 1% og 3% av massen i dette vevet, og der kan safrol representere 75% til 90% av den flyktige fraksjonen. Konsentrasjonen synker markert fra rota mot stammen og derfra mot bladene, noe som gjør rotbarken til den kjemisk mest konsentrerte delen av planten.
- Alkaloider: benzylisokinolinforbindelser, karakteristiske for familien Lauraceae, er påvist i barken
- Garvestoffer: til stede i barken på stamme og rot
- Monoterpener og andre fenylpropanoider: alfa-pinen, kamfer, eugenol og metyleugenol følger safrol i mindre andeler
- Safrol: fenylpropanoid med metylendioksyfenylring, hovedbestanddel i oljen fra rotbarken
- Seskviterpener: alfa-kopaen og alfa-kubeben er blant de identifiserte
- Slimstoffer: rikelige i unge blader og ansvarlige for den slimete konsistensen som kjennetegner dem
Et sikkerhetsforhold som ikke er historisk, men gjelder i dag: safrol er levertoksisk og kreftframkallende i dyremodeller, og av den grunn forbød den amerikanske næringsmiddelmyndigheten bruken av det som tilsetningsstoff i mat i 1960. Inntak av plantedeler utgjør en risiko for mennesker og også for hunder og katter, der oral kontakt med bark og greiner blir forbundet med fordøyelsesplager og med leverskade.
Historie og etnobotanikk
Blant urfolkene sørøst i Nord-Amerika hadde sassafras en framtredende plass i dagliglivet. Choctaw i Louisiana tørket og malte bladene til et aromatisk pulver med jevnende egenskaper, en praksis de franske nybyggerne tok opp, og som har overlevd som filé i kreolsk og cajunsk kjøkken, til denne dag til stede i gumboen i området. Etnografiske nedtegnelser fra attenhundretallet dokumenterer dessuten bruken av den lette og holdbare veden i uthulte kanoer, gjerdestolper og husgeråd.
Den europeiske løpebanen til treet ble av et helt annet slag. Etter at Monardes i andre halvdel av femtenhundretallet hadde gjort barken kjent i Sevilla, nådde den markedene i Den gamle verden omgitt av oppsiktsvekkende påstander, blant dem at den skulle kurere syfilis, en påstand seinere farmakologi aldri har underbygd. Den kommersielle virkningen var umiddelbar og ute av alle proporsjoner. Sassafrasbark ble den nest største eksportvaren fra det koloniale Nord-Amerika, bare forbigått av tobakk, og ekspedisjoner sendt til kysten av New England i 1602 og 1603 vendte hjem med fulle lasterom. Koloniseringsbrevene fastsatte til og med minstekvoter for utskiping. Da det terapeutiske løftet brast, stupte prisen, og episoden ble stående som et av de første eksemplene på en handelsboble drevet av et amerikansk planteprodukt.
På attenhundretallet og i første halvdel av nittenhundretallet ga rotbarken den opprinnelige aromaprofilen til amerikansk root beer, helt til forbudet mot safrol som tilsetningsstoff i 1960 tvang industrien til å erstatte det med syntetiske sammensetninger eller med ekstrakter der stoffet var fjernet. Smaken publikum forbinder med drikken, har siden vært en rekonstruksjon.
Bevaringsstatus
Arten er vurdert som livskraftig (LC) på rødlista til IUCN. Klassifiseringen hviler på utbredelsens omfang, på den lokale tallrikheten og på pioneratferden, som sikrer rask gjenkolonisering av forstyrrede arealer. Arten står ikke i vedleggene til CITES, og det finnes ingen internasjonal begrensning på handelen med den som plante.
Dette behagelige bildet lever side om side med en ny og ganske alvorlig trussel. Laurbærvisnesyke, forårsaket av soppen Raffaelea lauricola og overført av ambrosiabillen Xyleborus glabratus, som ved et uhell ble innført i Georgia omkring 2002, har allerede drept hundrevis av millioner eksemplarer av Persea borbonia på kystsletta i sørøst. Alle Lauraceae som hører hjemme i Nord-Amerika, er mottakelige, og sassafras er ikke noe unntak: inokuleringsforsøk viser begynnende visnesymptomer etter omkring 14 dager og fullstendig dødelighet blant de podede individene innen 30 dager. Funn av sykdommen hos Sassafras albidum er publisert i Alabama, Arkansas, Kentucky og Tennessee mellom 2013 og 2020, noe som peker mot en framrykking innover i kontinentet. Bekymringen til plantepatologene er geografisk: utbredelsesområdet til sassafras er langt større enn utbredelsen av Persea borbonia, noe som gir patogenet en betydelig lengre korridor enn strekningen det har tilbakelagt så langt. De langsiktige følgene for løvskogene er ennå ikke fastslått.
Kuriositeter
- En lund, ett individ: tette sassafrasgrupper med titalls stammer er gjerne én eneste organisme, bundet sammen av siderøtter som sender opp skudd flere meter unna
- En slekt delt i to: de tre artene av Sassafras opptar Nord-Amerika og Øst-Asia uten noe imellom, en klassisk disjunksjon som siden attenhundretallet har vært trukket fram som vitnesbyrd om sammenhengende skoger på den nordlige halvkula
- Et tre som satte skip i bevegelse: i noen tiår på sekstenhundretallet var barken fra denne arten den nest mest eksporterte varen fra det koloniale Nord-Amerika, bare forbigått av tobakk
- Signal i to farger: den røde og kjøttfulle stilken som bærer den blå steinfrukta, er ingen pynt; kontrasten virker som et flagg for fruktetende fugler, en strategi som går igjen hos arter spredt av trekkfugler
- Tre blader, ett tre: heterofyllien med helrandede, tolappede og trelappede plater på den samme greina er sjelden blant trær i temperert klima og fungerer som et umiddelbart bestemmelseskjennetegn
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 10 Siterte Kilder
Institusjonelle Kilder (2)
- GOV USDA Forest Service. Status of Sassafras albidum (Nutt.) Nees in the presence of laurel wilt disease and the redbay ambrosia beetle in the southeastern United States. Southern Research Station, Asheville. ↗
- GOV2008 USDA Forest Service. Woody Plant Seed Manual: Sassafras albidum. Agriculture Handbook 727, Washington. 2008. ↗
Supplerende Lesning (8)
- 1997 Flora of North America Editorial Committee. Flora of North America North of Mexico, vol. 3: Magnoliophyta, Lauraceae. Oxford University Press, New York. 1997. ↗
- International Plant Names Index. Sassafras albidum (Nutt.) Nees. Royal Botanic Gardens Kew, Harvard University Herbaria og Australian National Herbarium. https://www.ipni.org/search?q=Sassafras albidum
- IUCN. The IUCN Red List of Threatened Species: Sassafras albidum. https://www.iucnredlist.org/search?query=Sassafras albidum
- 1995 Kamdem, D. P.; Gage, D. A. Chemical composition of essential oil from the root bark of Sassafras albidum. Planta Medica, 61(6): 574-575. 1995.
- Nees von Esenbeck, C. G. D. Systema Laurinarum. Veit et Socius, Berlin. 1836.
- 2007 Nie, Z. L.; Wen, J.; Sun, H. Phylogeny and biogeography of Sassafras (Lauraceae) disjunct between eastern Asia and eastern North America. Plant Systematics and Evolution, 267: 191-203. 2007.
- Nuttall, T. The Genera of North American Plants, vol. 1. D. Heartt, Philadelphia. 1818.
- Plants of the World Online. Sassafras albidum (Nutt.) Nees. Royal Botanic Gardens Kew. ↗
