Crataegus mexicana (Tejocote): Fullstendig botanisk profil

Crataegus mexicana er hagtornen fra fjellene i Mexico og Guatemala, kjent i nesten hele utbredelsesområdet under det nahuatlske navnet tejocote. Arten tilhører Rosaceae, familien som samler epletre, pæretre, rose og jordbær, og hører innenfor den til tribus Maleae, gruppen av kjernefrukter. Blant de omkring to hundre anerkjente Crataegus-artene er det få som har oppnådd samme kulturelle stilling som denne på det meksikanske høylandet, der den gule frukten preger desembers festsesong og bærer en hel produksjonskjede.

Den som søker denne planten i hagelitteraturen, støter ofte på navnet Crataegus pubescens, og der begynner en av slektens mest seiglivede navneforvirringer. Dette binomenet er ikke gyldig for tejocote: det er et ulovlig navn, feilaktig brukt om den meksikanske arten i over hundre år, og oppklaringen av denne historien fyller en stor del av taksonomiavsnittet nedenfor. Det korrekte, i dag godkjente navnet er Crataegus mexicana Moc. & Sessé ex DC.

Denne siden samler artens botaniske profil: formell klassifikasjon, identifikasjonskarakterer i felt, utbredelse og habitat, reproduktiv atferd, nære slektninger den forveksles med, beskrivende kjemisk sammensetning, historisk og etnografisk dokumentasjon og bevaringsstatus.

Taksonomi for tejocote

Artens plassering i dagens botaniske klassifikasjon:

• Rike: Plantae
• Rekke: Tracheophyta (Magnoliophyta, dekkfrøete)
• Klasse: Magnoliopsida (tofrøbladete)
• Orden: Rosales
• Familie: Rosaceae
• Underfamilie: Amygdaloideae
• Tribus: Maleae
• Slekt: Crataegus L., 1753
• Art: Crataegus mexicana Moc. & Sessé ex DC., 1825

Problemet med navnet «Crataegus pubescens»

Arten ble publisert i 1825 av Augustin Pyramus de Candolle i Prodromus Systematis Naturalis Regni Vegetabilis, basert på materiale tilskrevet José Mariano Mociño og Martín de Sessé, botanikere fra den kongelige botaniske ekspedisjonen til Ny-Spania. Samtidig beskrev Carl Sigismund Kunth Mespilus pubescens basert på innsamlinger av Humboldt og Bonpland, en kombinasjon Ernst Gottlieb von Steudel overførte til Crataegus pubescens i 1840.

Problemet er at Crataegus pubescens allerede fantes. Carl Borivoj Presl hadde publisert dette binomenet i 1826 i Flora Sicula, for en siciliansk plante. Steudels navn er dermed et senere homonym og nomenklaturmessig ugyldig, noe IPNI registrerer eksplisitt. I 1997 foreslo James B. Phipps, under sin revisjon av artene i det nordlige Mexico, Crataegus gracilior som erstatningsnavn for Kunth og Steudels taxon.

Den praktiske konsekvensen fortjener oppmerksomhet fra dem som bestemmer herbariemateriale eller leser eldre litteratur. Navnet Crataegus pubescens peker, korrekt løst, i dag på Crataegus gracilior, en annen art enn den kommersielle tejocoten. I tiår ble det likevel feilaktig brukt om den storfruktede planten som dyrkes i Puebla og Tlaxcala, og denne feilbruken lever videre i planteskolekataloger, handelsetiketter og agronomiske artikler. De to artene deler folkenavnet tejocote, noe som har bidratt til å befeste forvekslingen.

Aksepterte synonymer

• Crataegus nelsonii Eggl.
• Crataegus quitensis Bosc ex DC.
• Crataegus stipulacea Loudon
• Crataegus stipulosa (Kunth) Steud.
• Mespilus stipulosa Kunth

Etymologi

Slektsnavnet Crataegus kommer fra det greske kratos, styrke, kombinert med akis, skarp spiss, en henvisning til både trevirkets hardhet og torner på grenene. Epitetet mexicana angir opprinnelsen til materialet beskrivelsen bygger på. Folkenavnet tejocote kommer fra nahuatl texocotl, dannet av tetl, stein, og xocotl, sur frukt, en betegnelse som beskriver både fruktens smak og hardheten til den vedaktige kjernen inni.

Morfologisk beskrivelse

Lite løvfellende tre eller stor busk, med vanlig høyde på 4 til 10 meter og moderat vekst. Frukthageeksemplarer lever i omkring førti år. Krona er eggformet og bred, tett nok til å gi lukket skygge, og stammen forblir rett og relativt slank ved basen før forgrening begynner. Grenene er stive og bærer solide torner, en karakter som er sterkere hos ville individer og avtar i dyrkede utvalg.

Blader

Bladene er enkle og vekselstilte, med form fra rombisk-elliptisk til eggformet-lansettformet, spiss topp og uregelmessig sagtannet kant. Lengden ligger mellom 4 og 8 centimeter. Oversiden er mørkegrønn og glatt, lett lærlignende, mens undersiden er blekere og til tider hårete, særlig på nervene og hos unge blader. Denne variable behåringen var nettopp karakteren som inspirerte epitetet til det ovennevnte ulovlige navnet, og den er for ustabil til alene å tjene som bestemmelseskarakter. Bladstilken er kort, og stiplene, når til stede, er tydelige og tannete, en detalj som ga opphav til synonymene stipulacea og stipulosa.

Blomster

Blomsterstanden er en endestilt skjerm med 2 til 6 blomster, et lavt antall sammenlignet med de mangeblomstrede kvastene hos slektens europeiske arter. Hver blomst måler omtrent 2 centimeter i diameter og har 5 hvite, eggformet-runde kronblad på 7 til 10 millimeter. Pollenbærerne når opp til omkring tjue, med fargede støvknapper som kontrasterer med den lyse krona. Grifler varierer fra 2 til 5, og begerbunnen er dekket av begerblad som blir sittende på frukten.

Frukter og frø

Frukten er en kjernefrukt, ikke en steinfrukt, selv om betegnelsen ofte forveksles i populærlitteraturen. Den er kuleformet til lett toppformet, 1,5 til 3 centimeter i diameter, noe som gjør den betydelig større enn hos noen europeisk Crataegus-art. Fargen går fra grønngul i den umodne frukten til gyllengul, oransje eller kobberfarget ved modning, noen ganger med rødlig kinn mot sola. De vedvarende begerbladene danner en krone på spissen, en nyttig bestemmelseskarakter. Fruktkjøttet er fast, aromatisk og markert surt, og fruktene sitter i klaser på 2 til 15 stykker.

Inni finnes steinene, sterkt forvedete kjerner som rommer ett til fem hvite frø, avhengig av genotype. Ett kilogram utgjør omtrent fem tusen frø. Som hos andre Maleae, inkludert epletreet, inneholder frøene cyanogene glykosider, og steinens hardhet hindrer at de knuses ved vanlig tygging.

Rot og stamme

Rotsystemet er dypt og forgrenet, en egenskap som holder arten oppe på bratte skråninger og forklarer bruken til jordstabilisering. Barken er rødgrå og løsner fra stammen i lange striper som avdekker lysere overflater. Veden er tett og finfibret.

Utbredelse og habitat

Arten er hjemmehørende i høylandet i Mexico og Guatemala. På meksikansk territorium finnes den i en bred bue fra San Luis Potosí til Jalisco og fra Veracruz til Chiapas, med faste registreringer i Guanajuato, Hidalgo, Michoacán, Oaxaca, Puebla, Querétaro og delstaten Mexico. Det dokumenterte høydeintervallet går fra 1200 til 3000 meter, konsentrert i den sentrale og sørlige delen av fjellkjeden.

Det typiske miljøet er fjellsider med bratt topografi, der helninger nær 60 prosent ikke hindrer etablering, samt kløfter og kanter av dyrkede arealer. Arten foretrekker sure jordsmonn med leiraktig struktur, dype og godt drenerte, og tåler vulkanske og steinete substrater. I felt finnes den ofte sammen med Pinus patula, Pinus teocote og Quercus-arter og utgjør det lave tresjiktet i blandete høylandsskoger.

Det gunstige klimaet er det subtropiske fjellklimaet med milde gjennomsnittstemperaturer og en tydelig tørketid. Planten tåler lett frost, og observasjoner i dyrking utenfor det naturlige området tyder på kuldetoleranse ned til omkring 18 minusgrader, selv om løvfall skjer godt før det. Arten er innført i Andesregionen, der den fortsatt dyrkes, og det finnes ingen registrert invasiv atferd i noe område den er brakt til.

Dyrking

Formering ved frø møter uttalt frøskallhvile. Ubehandlede frø kan bruke to til tre år på å spire, mens skarifiserte og kaldstratifiserte frø spirer på tretti til førti dager ved en temperatur nær 21 grader. Spiringen er epigeisk, og spirene tåler omplanting ved omtrent 8 centimeter. Frøene har ortodoks oppførsel og beholder spireevnen i flere år ved lagring med et fuktinnhold på 6 til 7 prosent og en temperatur på 0 til 7 grader.

Til oppformering av utvalgt materiale er poding på frøbasert grunnstamme den vanlige metoden, siden kjønnet formering ikke bevarer moder-genotypens egenskaper. Meksikanske storfruktede utvalg sirkulerer blant produsenter på høylandet, noen stammer fra foredlingsarbeid utført ved landets landbruksinstitusjoner.

Arten krever full sol og reagerer godt på dype, godt drenerte jordsmonn med sur til nøytral pH. I kommersielle plantasjer er vanlig planteavstand 5 til 8 meter. Blant skadegjørere finnes fruktflua Rhagoletis pomonella, bladlusen Aphis gossypii, stammeborere, bladminerere, midd og bladrust. Nedtramping og beiting fra storfe påvirker den naturlige foryngelsen på beitemark. Innhøstingen skjer når frukten når en gulaktig-oransje farge og lett løsner fra stilken.

En bemerkelsesverdig agronomisk bruk er anvendelsen av arten som grunnstamme for epletre på det meksikanske høylandet, en rolle som bygger på dens toleranse for vulkanske jordsmonn og store høyder.

Fenologi

Blomstringen konsentreres mellom januar og april, med variasjon etter høyde og lokalt nedbørsmønster. Bestøvningen er entomofil, og bier står for det meste av besøkene, inkludert Apis mellifera i dyrkingsområder, noe som gjør arten relevant for fjellbiavl i tørketiden.

Fruktene dannes gjennom våren og fullfører modningen mellom november og desember, og kan henge på grenene til begynnelsen av det følgende året. Denne kalenderen lar innhøstingen falle sammen med den meksikanske festsesongen, noe som forklarer en stor del av artens kommersielle verdi.

Spredningen er endozookor. Fugler og pattedyr spiser fruktkjøttet og skiller ut de intakte steinene i avstand fra mortreet, og passasjen gjennom fordøyelseskanalen bidrar til slitasjen på frøskallet som forsinker spiringen.

Beslektede arter og forvekslinger

• Crataegus gracilior J.B.Phipps: slektningen tejocote oftest forveksles med, i den grad at de deler folkenavn. Kjennes fra rundere, mindre frukt, lengre blomsterstilker og lengre torner. Det er denne arten som lovlig bærer navnet Crataegus pubescens i synonymien.
• Crataegus mollis (Torr. & A.Gray) Scheele: nordamerikansk art med store, røde frukter, bredere blader og vedvarende behåring.
• Crataegus monogyna Jacq.: den europeiske hagtornen, innført i flere regioner i Amerika. Har langt mindre frukter, 6 til 10 millimeter, med bare én stein, og dypt lappete blader.
• Malus domestica Borkh.: epletreet har sammenlignbar størrelse og overflatisk lignende frukter, men har blader med hel til lett sagtannet kant, uten tejocotens uregelmessige innsnitt.

Kommersiell forfalskning med giftig art

Det finnes en dokumentert risiko som ikke handler om forveksling i felt, men om substitusjon i internasjonal handel. Produkter solgt som tejocote-rot ble analysert av amerikanske helsemyndigheter i 2022, og de fleste prøvene inneholdt ikke Crataegus mexicana: materialet tilsvarte Cascabela thevetia, en plante fra familien Apocynaceae.

Denne substitusjonen er farlig fordi Cascabela thevetia inneholder kardenolider, deriblant tevetin B, forbindelser som virker på hjertemuskelen på en måte som ligner digoksin. Inntak forårsaker hjerteforgiftning med bradykardi, arytmier og EKG-forandringer, og det er registrert et tilfelle av et lite barn som trengte en spesifikk motgift etter inntak av et slikt produkt. De to plantene har ingen botanisk slektskap, og tørket, bearbeidet plantemateriale gir ikke forbrukeren pålitelig visuell skille.

Fytokjemi

Artens kjemiske profil følger mønsteret til slekten Crataegus, med vekt på fenoliske forbindelser. Beskrivelsen nedenfor er rent kompositorisk.

• Triterpensyrer: oleanolsyre og ursolsyre finnes i blader og fruktskall.
• Fenolsyrer: derivater av klorogensyre utgjør en del av fruktenes fenoliske fraksjon.
• Karotenoider: ansvarlige for den gule til oransje fargen i skall og modent fruktkjøtt.
• Flavonoider: vitexin, hyperosid og kvercetin finnes i blader, blomster og frukter, med høyere innhold i blomstene.
• Cyanogene glykosider: amygdalin og beslektede forbindelser konsentreres i frøene inne i steinene, som hos andre Maleae.
• Pektiner: fruktene opparbeider et høyt pektininnhold, noe som støtter industriell utvinning fra pressekaken.
• Procyanidiner: oligomerer i frukt og blad, forbundet med den grønne fruktens strenghet.

Sammenlignende studier mellom meksikanske Crataegus-genotyper viser at det totale fenolinnholdet konsekvent overstiger innholdet av isolerte flavonoider, en forskjell som tilskrives bidraget fra procyanidiner og fenolsyrer.

Historie og etnobotanikk

Utnyttelsen av tejocote i Mesoamerika går forut for den europeiske ankomsten. Begrepet texocotl opptrer blant plantene registrert i den nahuatlske dokumentasjonen fra 1500-tallet, og frukten figurerer på lister over varer som sirkulerte på høylandets markeder. Nahua-folk spiste frukten fersk og kokt, og arten inngikk i høylandets jordbrukskalender.

Med koloniseringen ble frukten innlemmet i den kristne festsyklusen som ble innført i Mexico. Den ble en del av desembers posadas, der den inngår i den varme drikken ponche, og opptrer blant offergavene som settes fram til de dødes dag. Skikken med å fylle piñataer med tejocotes fulgte disse feiringene. Opptegnelser fra kolonitiden nevner rot og frukt blant materialene krønikeskriverne noterte da de beskrev regionens opprinnelige farmakopé.

Den materielle kulturen utnyttet også treet. Det tette veden ble brukt til redskapsskaft og husholdningsgjenstander og som brensel, mens arten samtidig fungerte som skyggetre og levende gjerde på gårdene på høylandet.

Bevaring

Arten ble vurdert til IUCNs rødliste i 2019 i arbeid utført av Botanic Gardens Conservation International sammen med Global Tree Specialist Group og fikk kategorien Livskraftig (LC). Vurderingen gjenspeiler den brede utbredelsen, hyppigheten i forekomstområdene og eksistensen av omfattende dyrkede bestander.

Arten står ikke på CITES-vedleggene og er ikke blant plantene under spesiell beskyttelse i den meksikanske normen for truede arter. De identifiserte presningene er lokale og relatert til omdanning av høylandsskoger til jordbruksareal og effekten av beite på den naturlige foryngelsen, ettersom storfe spiser spirene før de når en størrelse som unnslipper.

Et gunstig aspekt for bevaring er fruktens økonomiske verdi, som fremmer bevaring av trær i landlige områder og i skoglandbrukssystemer. Arten deltar også i restaureringsprogrammer for nedbrutte skråninger i Mexico, der den brukes for sin hardførhet og evne til å binde jord i skrående terreng.

Kuriositeter

• Treet når omkring førti år som produktiv levetid, en beskjeden alder for slektens standard, som rommer hundreårige europeiske eksemplarer.
• Frukten modner nettopp i desembersesongen, og denne samklangen mellom fenologi og festkalender bærer den konsentrerte etterspørselen som driver den meksikanske produksjonen.
• Det nahuatlske navnet oversetter direkte opplevelsen av å spise frukten: stein og sur frukt, en henvisning til den vedaktige kjernen og smaken.
• Puebla konsentrerer mesteparten av den nasjonale meksikanske tejocote-produksjonen, langt foran de øvrige produserende delstatene.
• Arten fungerer som grunnstamme for epletrær på Mexicos høyland, en situasjon der et hjemmehørende villtre bærer et frukttre innført fra Eurasia.

Referanser og vitenskapelige studier

11 Siterte Kilder

Basert på 11 siterte kilder (11 Supplerende).

📚Se Alle 11 Siterte Kilder

1. Candolle, A. P. de. Prodromus Systematis Naturalis Regni Vegetabilis, bind 2. Paris. 1825.
2. CONABIO. Enciclovida: Crataegus mexicana (tejocote). Comisión Nacional para el Conocimiento y Uso de la Biodiversidad, Mexico. ↗
3. IPNI. International Plant Names Index. Royal Botanic Gardens Kew, Harvard University Herbaria og Australian National Botanic Gardens. ↗
4. 2019 IUCN. Crataegus mexicana. The IUCN Red List of Threatened Species. Vurdering fra 2019, Botanic Gardens Conservation International og IUCN SSC Global Tree Specialist Group. ↗
5. 2007 Nieto-Ángel, R. Frutales nativos, un recurso fitogenético de México. Universidad Autónoma Chapingo. 2007.
6. 1997 Phipps, J. B. Monograph of Northern Mexican Crataegus (Rosaceae, subfam. Maloideae). Sida, Botanical Miscellany, 15. BRIT Press. 1997.
7. POWO. Plants of the World Online: Crataegus mexicana Moc. & Sessé ex DC. Royal Botanic Gardens Kew. ↗
8. Pronatura Veracruz og Red de Viveros de Biodiversidad. Ficha de propagación: Tejocote, Crataegus mexicana Moc. & Sessé ex DC. ↗
9. Presl, C. B. Flora Sicula, bind 1. Praha. 1826.
10. Steudel, E. G. Nomenclator Botanicus, 2. utg. Stuttgart. 1840.
11. 2022 US Centers for Disease Control and Prevention. Notes from the Field: Online Weight Loss Supplements Labeled as Tejocote (Crataegus mexicana) Root, Substituted with Yellow Oleander (Cascabela thevetia), United States, 2022. Morbidity and Mortality Weekly Report. 2023.

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 08/09/2026