Petroselinum crispum (Persille): Fullstendig Botanisk Profil

Petroselinum crispum er samtidig det mest banale krydderurten i det vestlige kjøkken og en av skjermplantene med den mest innviklede nomenklaturhistorien. Det er en toårig urteaktig plante fra Apiaceae-familien, med dypt innskårne blader, en fortykket pælerot og en umiskjennelig duft som frigjøres så snart en hvilken som helst del av planten knuses. I Brasil går den under navnene salsa, salsinha og cheiro-verde, der sistnevnte faktisk betegner blandingen med gressløk som følger nesten enhver salt rett i den folkelige matlagingen.

Familien Apiaceae, også kalt Umbelliferae, omfatter rundt 3800 arter fordelt på alle beboede kontinenter, og persille er blant de få som har krysset grensen fra hjemmedyrking til industriell landbruksskala. Slekten Petroselinum er svært liten. I de nyeste taksonomiske behandlingene rommer den kun én akseptert art, nettopp denne, etter at den gamle åkerpersillen ble ført tilbake til slekten Sison.

I likhet med andre kjøkkenurter behandlet i profilen for Ocimum tenuiflorum er det som gjør arten botanisk bemerkelsesverdig, ikke den kulinariske bruken, men kombinasjonen av tre sjeldne egenskaper: en fast olje dominert av en fettsyre som er sjelden i naturen, en beryktet langsom spiring styrt av hemmere i fruktveggen, og et sett fototoksiske furanokumariner som bringer arten kjemisk nær langt farligere slektninger innen samme familie. Denne profilen beskriver selve planten, dens morfologi, utbredelse, dyrking og kjemi, uten å behandle helseanvendelser.

Taksonomi

Det aksepterte navnet er Petroselinum crispum (Mill.) Fuss, publisert av Johann Michael Fuss i Flora Transsilvaniae, side 254, i 1866. Basionymet er Apium crispum Mill., beskrevet av Philip Miller i åttende utgave av Gardeners Dictionary, oppføring nummer 2, av 16. april 1768. Forvirringen som sirkulerer i sekundære kilder, og som tilskriver basionymet til Linnaeus, holder ikke: det linneanske navnet Apium petroselinum L., fra Species Plantarum av 1753, er eldre, men er ikke grunnlaget for kombinasjonen som gjelder i dag.

Den fullstendige klassifiseringen er angitt nedenfor.

• Rike: Plantae
• Rekke: Tracheophyta (dekkfrøete planter)
• Klasse: Magnoliopsida (tofrøbladete)
• Orden: Apiales
• Familie: Apiaceae (Umbelliferae)
• Underfamilie: Apioideae
• Tribus: Apieae
• Slekt: Petroselinum Hill, 1756
• Art: Petroselinum crispum (Mill.) Fuss, 1866

Tre homonyme kombinasjoner sirkulerer i litteraturen, tilskrevet Fuss (1866), Nyman (1882) og A. W. Hill (1925). Den første har prioritet og er den som siteres av Plants of the World Online. Det er vanlig å finne forfatterskapet stavet som «(Mill.) Nyman ex A. W. Hill» i artikler om matkjemi, noe som bare gjenspeiler denne bibliografiske arven og ikke en egen botanisk enhet.

Synonymer

Blant de anerkjente homotypiske og heterotypiske synonymene finnes, i alfabetisk rekkefølge:

• Apium crispum Mill. (basionym)
• Apium petroselinum L.
• Carum petroselinum (L.) Benth. & Hook.f.
• Carum petroselinum var. crispum (Mill.) Beck
• Petroselinum hortense Hoffm.
• Petroselinum sativum Hoffm.
• Petroselinum sativum var. crispum (Mill.) Gaudin
• Petroselinum vulgare Lag.

Kultivargrupper

Den hagebruksmessige variasjonen som er akkumulert gjennom to årtusener med foredling, har frembrakt en generøs infraspesifikk nomenklatur, med dusinvis av varianter og former beskrevet av Danert i 1959 og revidert av Reduron i 2008. I landbrukspraksis konsentrerer alt som dyrkes seg i tre grupper.

• Krusepersille-gruppen (var. crispum): kraftig krusete blader, kompakt rosett, mer diskret duft. Dominerer i Nord-Europa og USA.
• Bladpersille-gruppen (var. neapolitanum Danert): flate og brede blader, høyere vekst, mer gjennomtrengende duft. Dette er den dominerende gruppen i Brasil og i hele Middelhavsområdet.
• Rotpersille-gruppen (var. tuberosum, også behandlet som subsp. tuberosum): hovedrot fortykket og spolformet, hvit, som ligner en blek gulrot. Dyrkes hovedsakelig i Sentral- og Øst-Europa.

Etymologi

Slektsnavnet kommer fra det greske petros, stein, sammen med selinon, det gamle navnet for selleri, og beskriver noe i retning av «steinselleri», en henvisning til klippeblotningene og murene der de spontane populasjonene vanligvis slår seg ned. Epitetet crispum er det latinske adjektivet for krusete, hentet fra de bølgede bladene på hagebruksformene Miller hadde foran seg i 1768. Det norske navnet «persille» stammer via latin fra samme opprinnelse.

Morfologisk beskrivelse av Petroselinum crispum

Toårig, glatt, i alle deler aromatisk urteaktig plante, med en høyde på 30 til 80 centimeter i den vegetative fasen. I den første syklusen danner den kun en tett basal rosett understøttet av en pælerot. I den andre strekker den en oppreist, sylindrisk, stripet og øverst forgrenet blomsterstengel, som kan overstige en meter, blomstrer, setter frø og dør. Under kommersiell dyrking når planten nesten aldri denne andre syklusen, fordi den blir trukket opp eller erstattet tidligere.

Blader

Bladene er skruestilte og sammensatte, med en total lengde på 10 til 25 centimeter inkludert bladstilken, av intens mørkegrønn farge og skinnende overflate. Bladplaten er to til tre ganger fjærsnittdelt, med kileformede til eggformede segmenter med sagtakket kant på de flate bladformene, og kraftig bølgete og overlappende på de krusete formene. Bladstilken måler 5 til 15 centimeter, er rennefonnet på oversiden og utvider seg til en kort hinneaktig slire ved basen. Stengelbladene som oppstår i det andre året, blir gradvis mindre og mindre delte, og når nesten linjeformede segmenter nær blomsterstanden.

Blomster

Blomsterstanden er en sammensatt skjerm på 3 til 8 centimeter i diameter, med 8 til 20 ulike stråler. Svøpet har ett til tre linjeformede dekkblader, noen ganger todelte, og småskjermenes svøp rommer flere smale dekkblader. De enkelte blomstene er svært små, med fem gulgrønne kronblader med innbøyd spiss, fem pollenbærere og en underliggende dobbeltrommet fruktknute kronet av et flattrykt stylopodium. Den grønnaktige fargen er et nyttig feltkjennetegn, ettersom mange av de forvekslende skjermplantene blomstrer hvitt.

Frukter og frø

Frukten er en spaltefrukt som deler seg i to delfrukter, det doble nøttfrukt-paret som er karakteristisk for familien. Den måler 2,5 til 3 millimeter, har en eggformet, lett sideveis flattrykt form og får en gråbrun tone ved modenhet. Hver delfrukt har fem trådformede, lite fremtredende primærribber, med sekretkanaler mellom dem. Det handelen selger som persillefrø, er hele delfrukten, frukt og alt, og det er nettopp fruktveggen som rommer hemmerne som er ansvarlige for den langsomme og ujevne spiringen.

Rot og stengel

Roten er pælerotet, hvitaktig til kremfarget, aromatisk, og går 20 til 40 centimeter ned i bladgruppene. I rotgruppen blir organet betydelig tykkere, opptil 5 centimeter i diameter og 25 centimeter langt, med tykk bark og en trevlet sentralsylinder. Stengelen utvikler seg først i den andre syklusen, er hul mellom nodene, langsgående stripet og uten noen flekk eller pigmentering, et detalj som blir viktig når persille skal skilles fra giftige dobbeltgjengere.

Utbredelse og habitat

Plants of the World Online avgrenser artens naturlige utbredelsesområde til det nordvestlige Afrika og Balkanhalvøya. En del av den eldre hagebrukslitteraturen utvider denne opprinnelsen til hele det østlige Middelhavsområdet, inkludert Anatolia og Levanten, men beviset for genuint spontane populasjoner utenfor Maghreb og Balkan er svakt og gjenspeiler sannsynligvis gamle unnslipp fra dyrking. Underarten giganteum, beskrevet for Marokko, forankrer den afrikanske halvdelen av denne utbredelsen.

Som dyrket plante er arten til stede på alle beboede kontinenter, og den har unnsluppet til en subspontan eller naturalisert tilstand på en lang liste over territorier, blant dem Argentina, Australia, Brasil, Chile, Canada, USA, New Zealand og en stor del av Sentral- og Vest-Europa. Den er også registrert som introdusert på oseaniske øyer, inkludert Galapagos-øygruppen. Ingen av disse populasjonene anses som aggressivt invasive: persille holder stand på forstyrrede terreng, kantene av kjøkkenhager og avfallsplasser, uten å fortrenge etablert stedegen vegetasjon.

Det typiske habitatet for de spontane populasjonene er klippeskråninger, sprekker i gamle murer, skråninger og godt drenerte kalkholdige jorder, fra havnivå til rundt 2000 meters høyde. Arten foretrekker tempererte og subtropiske klimaer, med temperaturer mellom 12 og 22 grader Celsius, tåler lette frostgrader ned til minus 5 grader og lider over 30 grader, da den tidlig går i stokk og gulner. Den ideelle jorden er dyp, fruktbar, rik på organisk materiale og med en pH mellom 5,5 og 7,5, med god drenering og en sandig-leirholdig struktur.

Dyrking

Formeringen skjer utelukkende ved frø, eller mer presist ved den hele tørkede frukten. Det finnes ingen praktisk vegetativ formering, siden planten ikke danner utløpere og ikke tåler deling av stokken uten å miste pælerota. Spiringen tar to til fem uker og er kjent for sin uregelmessighet, en direkte konsekvens av hemmerne i fruktveggen, som må vaskes ut av jordvannet før embryoet reagerer. Substrat holdt fuktig og en stabil temperatur i intervallet 20 til 25 grader Celsius forkorter denne ventetiden betydelig. Frøene mister raskt spireevnen, og partier eldre enn to år viser vanligvis et markert fall i oppspiring.

Ved direkte såing fordeles fruktene i omtrent en halv centimeters dybde, i rader med 20 til 30 centimeters avstand, med etterfølgende tynning til 5 til 10 centimeter mellom plantene. Kulturen reagerer godt på organisk materiale innarbeidet før planting og på periodisk nitrogengjødsling i høsteperioden. Vanningen må være regelmessig, siden vannunderskudd raskt omsettes til gule blader og tap av handelskvalitet. Rotasjon med arter fra andre familier anbefales, siden påfølgende dyrking av skjermplanter i samme bed hoper opp jordpatogener.

Blant de vanligste skadedyrene er, i alfabetisk rekkefølge, bladlusen Dysaphis apiifolia, spesifikk for skjermplanter, som koloniserer bladstilker og bladenes underside; larven av Papilio polyxenes, stripet grønt, svart og gult, som spiser løv i amerikanske hager; fluen Psila rosae, hvis larver undergraver røtter og særlig rammer den fortykkede rotgruppen; og nematoder av slekten Meloidogyne, som fremkaller rotgaller og reduserer plantens vitalitet. Blant sykdommene fremheves Alternaria radicina, som forårsaker svart rotråte; Cercospora petroselini, ansvarlig for brune bladflekker; Erysiphe heraclei, skjermplantenes ekte meldugg; og Septoria petroselini, opphav til septoria, den desidert mest ødeleggende bladsykdommen i kulturen, kjennetegnet ved nekrotiske lesjoner besatt med mørke pyknidier.

Bladhøstingen begynner 60 til 80 dager etter såing og fortsetter med suksessive avskjæringer, fire til seks per syklus, der man alltid fjerner de ytterste bladene og bevarer det sentrale meristemet for gjenvekst. Røttene fra rotgruppen trekkes opp etter 90 til 120 dager. I tropisk klima forkortes produksjonssyklusen, og stokkdannelse kan oppstå allerede etter tre eller fire måneder, tidspunktet da løvet mister kvalitet og avlingen fornyes.

Fenologi

Blomstringen finner sted i plantens andre leveår, mellom juni og august på den nordlige halvkule, og mer uregelmessig i tropiske breddegrader, der termisk stress kan fremskynde stokkdannelsen til den første syklusen. Blomsterinduksjonen avhenger av vernalisering, det vil si en kuldeperiode som planten må akkumulere før den strekker stengelen. Derfor oppfører persille seg som ettårig i varme strøk og som strengt toårig i tempererte klimaer.

Skjermene er protandriske, en generell egenskap hos familien: pollenknappene frigjør pollen før den samme blomstens arr blir mottakelige, noe som fremmer krysspollinering. Besøket er hovedsakelig entomofilt og generalistisk, med tovinger, små årevingede insekter og veps som står for de fleste besøkene, tiltrukket av den blottlagte nektaren fra stylopodiet. Fruktsettingen følger mellom august og september på den nordlige halvkule, omtrent seks til åtte uker etter antese.

Spredningen er hovedsakelig barokor. Delfruktene har verken vinger, kroker eller fjærlignende vedheng, og faller ved tyngdekraften kort avstand fra morplanten, og kan deretter flyttes av regnvann eller jordbevegelse. I praksis er artens langdistansespredning helt antropogen, drevet av frøhandel og kasting av hageavfall, noe som forklarer plantens forekomstmønster på ubebygde tomter og i nærheten av dyrkede områder.

Beslektede arter og forvekslinger

Med overføringen av åkerpersille tilbake til Sison behandles slekten Petroselinum som monotypisk i dagens referansekataloger, selv om eldre europeiske floraer fortsatt oppfører to arter. De reelle forvekslingsrisikoene kommer derfor utenfor slekten. Nedenfor, i alfabetisk rekkefølge, artene som oftest forveksles med persille og kjennetegnene som løser hvert tilfelle.

• Aethusa cynapium L. (hundepersille): sterk overfladisk likhet med bladpersille. Planten inneholder giftige polyyner av aetusin-gruppen, og inntak forårsaker alvorlig forgiftning. Skilles ved de lange, hengende dekkbladene under småskjermene, de hvite i stedet for grønnaktige blomstene og den ubehagelige lukten av det knuste vevet.
• Anthriscus cerefolium (L.) Hoffm. (kjørvel): kulinarisk slektning med finere blader og mer delikat innsnitt, hvite blomster og tydelig anisaktig duft, ulik persillens urteaktige duft.
• Apium graveolens L. (selleri): sammenlignbart løv, men med mye tykkere, saftige og furede bladstilker, større og mindre delte blader samt egen umiskjennelig duft.
• Conium maculatum L. (giftkjeks): den farligste forvekslingen av alle. Planten inneholder koniin og relaterte piperidinalkaloider, og inntak av små mengder er dødelig for mennesker og dyr. Skilles ved den mye større størrelsen, som overstiger to meter, den glatte stengelen med karakteristiske purpurflekker, de hvite blomstene og den stinkende lukten, sammenlignet med museurin.
• Coriandrum sativum L. (koriander): den vanligste forvekslingen på brasilianske markeder. Koriander har basale blader med brede, avrundede flikene, ikke fjærsnittdelte, en markant aldehydisk duft, hvite til rosa blomster og kuleformede frukter, i motsetning til persillens eggformede frukter.
• Sison segetum L. (tidligere Petroselinum segetum): vill art fra det atlantiske Europa, med grovere innskårne blader, færre segmenter og skjørere vekst.

Den praktiske feltregelen kombinerer tre observasjoner: blomsterfarge, tilstedeværelse av flekker på stengelen og lukt. Grønnaktige skjermer, ren stengel og en frisk, urteaktig duft peker mot persille. Hvite blomster, flekkete stengel eller ubehagelig lukt krever at identifikasjonen stanses, og at man søker en botanisk bestemmelsesnøkkel eller en spesialist.

Fytokjemi

Artens kjemiske sammensetning er en av de best dokumenterte blant de dyrkede skjermplantene og varierer markant mellom kultivargrupper og mellom plantens organer. Denne seksjonen beskriver hva planten lagrer, og hvor, uten å behandle effekter hos mennesker.

Den eteriske oljen utgjør 0,1 til 0,3 prosent av de ferske bladenes masse og 2 til 7 prosent av fruktene. Den dominerende fraksjonen består av fenylpropanoider, og forholdet mellom dem definerer ganske forskjellige kjemotyper: apiol dominerer i fruktene hos flertallet av bladpersillelinjene, mens myristicin er fremherskende i mange krusete linjer, og begge kan utgjøre 30 til 60 prosent av fruktoljens innhold. Den monoterpene fraksjonen omfatter alfa-pinen, beta-pinen, limonen og myrcen, og forbindelsen 1,3,8-p-mentatrien er ansvarlig for en stor del av den karakteristiske grønne duften av nyskåret løv.

Blant flavonoidene finnes flavonene apigenin og luteolin hovedsakelig i glykosylert form, med apiin, det vil si apigenin-7-apiosylglykosid, og cosmosiin, det vil si apigenin-7-O-glykosid, som fremtredende eksempler. Bladene inneholder høye nivåer av disse forbindelsene for en bladgrønnsak.

Furanokumarinene utgjør den kjemisk mest følsomme gruppen hos arten og omfatter bergapten, isopimpinellin, oksypeucedanin og psoralen, fordelt på blader, bladstilker og frukter. Disse molekylene er fototoksiske. Langvarig hudkontakt med saften, etterfulgt av soleksponering, forårsaker fytofotodermatitt, en forbrenningsreaksjon med rødhet og blemmer, som særlig rammer arbeidere som håndterer store mengder av planten under høstingen. Den konsentrerte eteriske oljen fra fruktene, rik på apiol og myristicin, er toksisk og må ikke forveksles med det ferske bladet som brukes som krydder.

Frøenes faste olje har en særegenhet som interesserer industrien: 60 til 75 prosent av sammensetningen er petroselinsyre, en enumettet fettsyre med atten karbonatomer med umettingen i posisjon 6, en sjelden konstruksjon blant vegetabilske oljer og praktisk talt begrenset til skjermplanter og araliavekster. Bladene lagrer dessuten karotenoider, med betakaroten og lutein i front, samt høye nivåer av askorbinsyre og fyllokinon, sistnevnte blant de høyeste registrert i spiselige blader.

Et punkt om dyresikkerhet fortjener omtale: Det amerikanske selskapet for forebygging av grusomhet mot dyr klassifiserer arten som giftig for hunder, katter og hester, og tilskriver effekten nettopp furanokumarinene og fotosensibiliseringen de forårsaker når dyret inntar betydelige mengder av planten.

Historie og etnobotanikk

De gamle grekerne forbandt planten med død og sorg, ikke med bordet. Kranser flettet av urten prydet graver og likfølger, og det ordspråksaktige uttrykket vi oversetter som «å trenge persille», betegnet en som befant seg på gravens rand. Et leseforbehold ved de klassiske kildene er på sin plass: det greske uttrykket selinon dekket både persille og selleri, så den botaniske identifikasjonen av seierskransene ved de nemeiske lekene forblir omstridt blant hellenister og kan ikke med sikkerhet tilskrives denne arten.

Det var romerne som flyttet arten til kjøkkenet. De latinske landbrukstraktatene registrerer planten dyrket i hjemmehagen og brukt som krydder, en skikk som spredte seg med imperiets ekspansjon over det europeiske kontinentet. I middelalderen finnes persille blant artene Karl den store lot plante på de kongelige domenene gjennom Capitulare de Villis, et dokument fra rundt 795, og europeiske klostre holdt den i kontinuerlig dyrking gjennom hele perioden.

Den langsomme spiringen fostret sin egen folklore. På den engelske landsbygda gikk troen om at frøene måtte ned til djevelen og tilbake sju ganger før de spirte, og i flere deler av Europa ble omplanting av persille ansett som et dårlig varsel, en overtro som overlevde i hagebruksmanualer helt frem til 1800-tallet.

Linné formaliserte arten som Apium petroselinum i Species Plantarum av 1753. Miller beskrev den på nytt som Apium crispum i 1768, Hoffmann foreslo den generiske adskillelsen i 1814, og Fuss fastsatte den nåværende kombinasjonen i 1866, og avsluttet dermed en nomenklaturmessig frem-og-tilbake-prosess på over et århundre. I Brasil brakte portugisiske kolonister planten på 1500-tallet, og den ble så fullstendig innlemmet i den folkelige matlagingen at duoen med gressløk fikk sitt eget navn, cheiro-verde, og en permanent tilstedeværelse på markeder i hele landet.

Bevaringsstatus

Arten har ingen publisert vurdering på Den internasjonale naturvernunionens rødliste, og dens status er derfor Ikke vurdert. Den er heller ikke oppført i noen av CITES-vedleggene. Situasjonen er den man kan forvente for en plante med global dyrket utbredelse, med enorme populasjoner og ingen avhengighet av naturlig habitat for å overleve.

De reelle bevaringsbekymringene er av en annen art og gjelder den genetiske diversiteten. Erstatningen av lokale varianter med en håndfull ensartede kommersielle kultivarer innsnevrer avlingens genetiske base, en prosess som er godt dokumentert i kortsyklede grønnsaker. Genbanker vedlikeholdt av IPK i Gatersleben i Tyskland, av Centre for Genetic Resources i Nederland og av USAs nasjonale genbanksystem bevarer hundrevis av aksesjoner, inkludert vilt materiale og tradisjonelle varianter utenfor kommersiell omsetning.

I de spontane populasjonene i Middelhavsområdet og Maghreb kommer presset fra landbruksintensivering og tap av klippebundne habitater og markkanter. Bildet ligner situasjonen for andre ville slektninger til dyrkede planter, en gruppe som har fått økende oppmerksomhet i bevaringsstrategier, nettopp fordi den bevarer nyttig variabilitet som moderne kultivarer allerede har mistet.

Visste du at

• Petroselinsyre, dominerende i frøoljen, er en uvanlig industriell råvare: den oksidative kløyvingen av dens dobbeltbinding i posisjon 6 gir laurinsyre og adipinsyre, to storskala råvarer, den første til overflateaktive stoffer og den andre til nylonfremstilling.
• Larven av Papilio polyxenes, den amerikanske svarte svalestjerten, bruker persille som foretrukket vertsplante og fikk i USA kallenavnet «parsley worm». Mange gartnere aksepterer skaden på løvet til gjengjeld for de voksne sommerfuglene.
• Det man kjøper som persillefrø, er ikke et frø: det er hele delfrukten, en tørr frukt med fruktvegg og alt, og det er nettopp denne fruktveggen som bærer de kjemiske hemmerne som er ansvarlige for ukene med ventetid før oppspiring.
• Gruppen med fortykket rot er praktisk talt ukjent i Brasil, men spiller i Polens, Tysklands og Ungarns kjøkken en rolle sammenlignbar med gulrotens, ved at den inngår i buljonger og supper som rot og ikke som urt.
• Det engelske ordet «parsley» stammer fra samme latinske petroselinum, via en snirklete vei gjennom gammelfransk peresil og mellomengelsk persely, der en nedarvet form fra angelsaksisk underveis smeltet sammen med det normanniske lånordet.

Referanser og vitenskapelige studier

11 Siterte Kilder

Basert på 11 siterte kilder (11 Supplerende).

📚Se Alle 11 Siterte Kilder

1. American Society for the Prevention of Cruelty to Animals. Toxic and Non-Toxic Plants: Parsley (Petroselinum crispum). ASPCA Animal Poison Control Center. Tilgjengelig på: aspca.org.
2. 1959 Danert, S. Zur Systematik der Petersilie. Die Kulturpflanze, Beiheft 2, p. 320-326. 1959.
3. Fuss, J. M. Flora Transsilvaniae Excursoria. Cibinii, p. 254. 1866.
4. International Plant Names Index. Petroselinum crispum (Mill.) Fuss. The Royal Botanic Gardens Kew, Harvard University Herbaria og Australian National Herbarium. Tilgjengelig på: ipni.org.
5. 2026 International Union for Conservation of Nature. The IUCN Red List of Threatened Species, versjon 2026-1. Tilgjengelig på: iucnredlist.org.
6. Linnaeus, C. Species Plantarum, tome 1. Holmiae, p. 264. 1753.
7. Miller, P. The Gardeners Dictionary, åttende utgave, oppføring Apium nr. 2. London. 1768.
8. Plants of the World Online. Petroselinum crispum (Mill.) Fuss. Royal Botanic Gardens, Kew. Tilgjengelig på: powo.science.kew.org.
9. 2008 Reduron, J.-P. Ombellifères de France, tome 4. Bulletin de la Société Botanique du Centre-Ouest, spesialutgave 29. 2008.
10. 1988 Simon, J. E.; Quinn, J. Characterization of Essential Oil of Parsley. Journal of Agricultural and Food Chemistry, v. 36, n. 3, p. 467-472. 1988.
11. 1968 Tutin, T. G. et al. (eds.). Flora Europaea, tome 2: Rosaceae to Umbelliferae. Cambridge University Press. 1968.

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 03/09/2026