Rheum rhabarbarum (Vanlig Rabarbra): Fullstendig Botanisk Profil

Vanlig rabarbra, Rheum rhabarbarum L., er en flerårig plante av stor størrelse fra familien Polygonaceae, samme botaniske gruppe som syre, japansk parkslirekne og bokhvete tilhører. Planten danner en tett basalrosett fra en flerårig, forvedet krone, og det som umiddelbart faller i øynene i ethvert bed der den er etablert, er bladene: hjerteformede blader på en halv meter, båret av kjøttfulle, tykke bladstilker som er grønne, rosa eller røde avhengig av sorten.

Arten er hjemmehørende i et belte fra det sørlige Sibir til det nordlige og sentrale Kina, en region med strenge vintre og korte somre som har formet en plante avhengig av kulde for å fullføre syklusen sin. Det var Carl von Linné som formelt beskrev den i 1753 i første bind av Species Plantarum, og siden den gang har navnet gjennomgått to og et halvt århundre med navneforvirring med nærstående arter i slekten, en floke som først ble ryddet opp i med nyere taksonomiske revisjoner.

Det som gjør Rheum rhabarbarum bemerkelsesverdig, er ikke bare størrelsen. Det er plantens indre kontrast: samme bladstruktur gir en bladstilk som har blitt en ingrediens i paier og kompotter i Nord-Europa, og en bladplate som samler opp løselige oksalater i mengder som gjør den farlig. Få hagevekster viser et så tydelig skille mellom spiselige og giftige deler, og denne dualiteten er sentral for rabarbraens botaniske identitet.

Taksonomi for Rheum

Artens systematiske plassering er godt dokumentert og anerkjent uten uenighet av de ledende taksonomiske databasene. Det aksepterte navnet er Rheum rhabarbarum L., utgitt i Species Plantarum 1: 372, i 1753, registrert i IPNI under identifikator 301818-2.

• Rike: Plantae
• Rekke: Magnoliophyta (dekkfrøete)
• Klasse: Magnoliopsida (tokimbladete)
• Orden: Caryophyllales
• Familie: Polygonaceae Juss.
• Underfamilie: Polygonoideae
• Tribus: Rheeae
• Slekt: Rheum L.
• Art: Rheum rhabarbarum L., 1753

Synonymer

Plants of the World Online, drevet av Royal Botanic Gardens, Kew, behandler følgende navn som synonymer til Rheum rhabarbarum:

• Rhabarbarum verum Garsault (navn utgitt i et forkastet verk)
• Rheum franzenbachii Münter
• Rheum undulatum L.
• Rheum undulatum var. longifolium C.Y.Cheng & T.C.Kao
• Rheum × cultorum Thorsrud & Reisaeter

Tilfellet med Rheum undulatum fortjener oppmerksomhet. Linné publiserte dette navnet i 1762, i andre utgave av Species Plantarum, og behandlet som en egen art materiale som i dag regnes som tilhørende samme takson. En stor del av hagebrukslitteraturen fra 1800-tallet og tidlig 1900-tallet opererer fortsatt med dette skillet, noe som forklarer hvorfor gamle frøkataloger fører opp begge navn side om side som om de var forskjellige planter.

Etymologi

Slektsnavnet Rheum kommer fra det greske rhēon, betegnelsen på plantedrogen som ble importert fra Østen, og som den etymologiske tradisjonen forbinder med Volgas gamle navn, Rha, en av rutene materialet ankom Middelhavsområdet gjennom. Artsepitetet rhabarbarum kommer fra middelalderlatinsk rha barbarum, bokstavelig «rha fra barbarene», et uttrykk som gjenspeilte den europeiske oppfatningen av planten som en vare fra fremmede, fjerne land. På norsk er «rabarbra» den direkte fonetiske tilpasningen av nettopp denne latinske roten.

Morfologisk beskrivelse

Rheum rhabarbarum er en kraftig flerårig plante med rosettvekst, som visner helt ned om vinteren. Bladverket når 60 til 120 centimeter i høyden, og planten når rundt 2 meter når den setter blomsterstengel. Veksten utgår fra en forvedet, blivende krone, som utvider seg sideveis år for år og understøtter tuens langlevethet.

Blader

Basalbladene er artens mest iøynefallende struktur. Bladplaten måler 20 til 50 centimeter i lengde og 15 til 40 centimeter i bredde, med hjerteformet til rundaktig fasong og bølget til krøllet kant, aldri dypt lappet. Oversiden er mørkegrønn og undersiden lysere, med tydelig, håndformet hovednervatur. Bladstilken er kjøttfull og saftig, 20 til 60 centimeter lang og 2 til 4 centimeter i diameter, med et nesten halvsirkulært tverrsnitt og en farge som varierer fra grønn til intenst rød avhengig av sorten. Ved basis av hver bladstilk sitter en membranøs okrea, en struktur som er karakteristisk for Polygonaceae og oppstår ved sammensmelting av stiplene rundt noden.

Bladplatene inneholder løselige oksalater i høy konsentrasjon, i størrelsesorden 0,5 til 1,0 prosent av friskvekten, i tillegg til antrakinonderivater. Inntak av bladene forårsaker forgiftning hos mennesker og husdyr, og denne giftigheten er en permanent egenskap ved planten, ikke en tilfeldig risiko.

Blomster

Blomsterstanden er en oppreist, forgrenet toppstilt topp, 30 til 60 centimeter lang, dannet fra plantens andre eller tredje leveår. De enkelte blomstene er små, 3 til 5 millimeter, tvekjønnede, med seks hvitaktige til krem-grønnaktige blomsterdekkblad, ni pollenbærere og et overstilt, trekantet fruktknuter. Blomstringen skjer fra sen vår til tidlig sommer på den nordlige halvkule, vanligvis mai til juni.

Frukter og frø

Frukten er en trekantet nøtt omgitt av tre brede membranøse vinger, 7 til 10 millimeter lang, lysebrun til rødlig ved modning. Hver frukt inneholder ett frø. Vingene gir nøtten en betydelig luftmotstandsflate i forhold til vekten, noe som støtter spredning med vinden.

Rot og krone

Det underjordiske systemet kombinerer en overflatisk, forvedet krone, teknisk en fortykket jordstengel, med kjøttfulle, pælerotaktige og forgrenede røtter som når 40 til 60 centimeter ned i jordprofilen. Hos modne planter når kronen 10 til 25 centimeter i diameter og samler flere vekstknopper som skyter fram hver vår. Denne arkitekturen gjør at tuen kan forbli produktiv i ett til to tiår på samme sted, noe som er uvanlig blant grønnsaker.

Utbredelse og habitat

Artens naturlige utbredelsesområde strekker seg fra det sørlige Sibir til det nordlige og sentrale Kina, og omfatter steppene og fjellskråningene i det asiatiske innlandet. Det opprinnelige habitatet består av dype, veldrenerte jordsmonn på skråninger og langs vassdrag, i et miljø med kort sommer og en lang, streng vinter.

Utenfor det opprinnelige området har rabarbraen fulgt ekspansjonen av europeisk og nordamerikansk hagebruk og finnes nå i nesten hele den tempererte sonen på den nordlige halvkule. I Amerika er det registrert forvillede forekomster i Alaska, Yukon, de kanadiske provinsene og en lang liste over nordlige amerikanske delstater. I Europa er arten registrert som naturalisert i Storbritannia, Irland og Norge, med usikker etableringsgrad i Danmark, Finland og Sverige.

Forvillingen er av den vedvarende, ikke-invasive typen. De spontane bestandene tilsvarer vanligvis rester av tuer fra forlatte hager eller kronefragmenter spredt sammen med flyttet jord, og det finnes ingen dokumentasjon på aggressiv atferd overfor stedegen vegetasjon i noen av regionene der planten har rømt fra dyrking.

Når det gjelder miljøkrav, finnes arten fra havnivå til rundt 2000 meters høyde i tempererte breddegrader, krever en årlig nedbør mellom 600 og 1200 millimeter, godt fordelt, og trives i dype, fruktbare, organisk stoffrike og veldrenerte jordsmonn med pH mellom 6,0 og 7,0. Vannmettede eller sterkt sure jordsmonn skader kronen. Den avgjørende begrensende faktoren er termisk: planten trenger en vinterperiode med temperaturer under 5 grader celsius i seks til åtte uker for å vernalisere, og tåler ekstrem kulde, ned mot 30 minusgrader.

Dyrking

Standardformeringen er vegetativ, ved deling av modne kroner på tre til fire år, utført om høsten eller tidlig vår, der hver deling bærer to til tre levedyktige knopper. Formering ved frø er mulig, men gir genetisk varierende avkom, noe som begrenser metoden til foredlingsprogrammer og et fåtall sorter valgt ut for denne veien, som ‘Glaskin’s Perpetual’. Vanlig planteavstand ligger mellom 90 og 120 centimeter i alle retninger, som gjenspeiler volumet en voksen tue opptar.

Det er en kultur som er krevende med hensyn til næringsstoffer og organisk materiale, noe som forklarer den jevnlige tilførselen av kompost eller omsatt gjødsel i bedene og nitrogengjødsling ved gjenopptakelsen av vårveksten. Planten ønsker full sol; kraftig skygge reduserer bladstilkenes vitalitet. En rutinemessig praksis i dyrkingen er å fjerne blomsterstenglene så snart de dukker opp, siden blomstringen leder ressurser bort fra den vegetative produksjonen.

Blant de plantehelsemessige problemene er kroneråte forårsaket av Phytophthora-arter det alvorligste og direkte forbundet med vannmetning. Bladflekk forårsaket av Ascochyta rhei gir runde, brunrødlige lesjoner på bladplatene. På faunasiden borer snutebillen Lixus concavus i bladstilker og krone, snegler angriper den sarte vårskuddveksten, og bladlus koloniserer bladenes underside og blomsterstenglene. Neptunmosaikkviruset infiserer også arten og forårsaker mosaikk og bladdeformasjon.

Innhøstingen begynner først i det andre året etter planting, for ikke å tømme kronen under dannelse, og gjøres ved å trekke og vri bladstilken ved basis, aldri ved å skjære, en fremgangsmåte som unngår å etterlate stubber utsatt for råte. Den britiske drivingspraksisen, utviklet i Yorkshire, dekker tuene om vinteren med ugjennomsiktige potter og gir i mørket tidlige, bleikede, møre bladstilker med en intens rosa farge.

Sorter

Dyrkingsmangfoldet er stort, med utvalg rettet mot farge, vekstkraft, trådethet og innhøstingstidspunkt. Blant de mest utbredte er ‘Canada Red’, med røde bladstilker inn- og utvendig; ‘Crimson Cherry’, av kompakt vekst; ‘Glaskin’s Perpetual’, som kan formeres med frø og er produktiv allerede første år; ‘Timperley Early’, en tidlig britisk sort med rosa bladstilker; ‘Valentine’, med dyp pigmentering og lav trådethet; og ‘Victoria’, en klassisk britisk seleksjon fra 1800-tallet som fortsatt er blant de mest plantede.

Fenologi

Den årlige syklusen begynner med gjenvekst av kronens knopper tidlig vår, så snart jordtemperaturen stiger, og bladverket når full utvikling i løpet av noen uker. Blomstringen skjer fra mai til juni på den nordlige halvkule, begrenset til tuer på minst to eller tre år, og fruktsettingen følger fra juni til august, med modning og frigjøring av nøttene sent på sommeren.

Bestøvningen er blandet. Blomstene er små, hvitaktige og produserer tilgjengelig nektar, noe som tiltrekker tovinger, årevinger og små biller, og toppens åpne oppbygning sammen med den rikelige produksjonen av lett pollen fremmer også transport med vinden. Fruktspredningen er anemokor, sikret av nøttens tre membranøse vinger, med sekundær forflytning ved tyngdekraft og rennende vann i skrående terreng. I hagebrukspraksis fullføres denne fasen sjelden, fordi blomsterstenglene som regel fjernes før fruktsetting inntreffer.

Ved slutten av vekstsesongen tørker den overjordiske delen helt ut, og planten går i hvile, og overlever vinteren kun via kronen og rotsystemet.

Beslektede arter og forveksling

Slekten Rheum omfatter flere dusin asiatiske arter, og skillet mellom dem er den viktigste kilden til identifikasjonsfeil. De mest nyttige kjennetegnene i felt er bladplatens fasong, blomstenes farge og rotens anatomi i tverrsnitt.

• Rheum × hybridum Murray betegner det hybride hagekomplekset som involverer R. rhabarbarum og beslektede arter. Mange kommersielle sorter tilhører dette komplekset og ikke den rene arten, noe som gjør det til en mindre grei oppgave enn ventet å tildele et vitenskapelig navn til hagemateriale.
• Rheum officinale Baill. har store, helrandede blader, men med en mindre bølget kant, og en rot som i tverrsnitt viser gule stjerneformede striper, som mangler hos R. rhabarbarum.
• Rheum palmatum L. skiller seg lett ut ved de dypt håndlappede bladene med fem til syv lapper, de rødlige blomstene og det unge, purpurrøde bladverket.
• Rheum rhaponticum L. er den mest vedvarende forvekslingen. De to artene er morfologisk nært beslektet, og skillet bygger primært på geografisk opprinnelse, Balkan hos R. rhaponticum og det indre Asia hos R. rhabarbarum, samt på rotens kjemiske sammensetning, som hos R. rhaponticum samler opp stilbenet raponticin. En stor del av hagebrukslitteraturen fra 1700- og 1800-tallet brukte navnet R. rhaponticum om hagerabarbraen, og feilen sirkulerer fortsatt i handelskataloger.
• Rheum tanguticum Maxim. ex Balf., fra det tibetanske platået, nærmer seg R. palmatum i bladform og forveksles ikke med hagerabarbraen.

Utenfor slekten er den relevante hageforvekslingen borre, Arctium lappa, hvis store, hjerteformede basalblader kan villede på avstand. Observasjon av okreaen ved bladstilkens basis avgjør tvilen umiddelbart, siden strukturen finnes hos Polygonaceae og mangler hos Asteraceae.

Fytokjemi

Den kjemiske profilen til Rheum rhabarbarum skiller seg tydelig fra de asiatiske artene som historisk er utnyttet for roten, og fordelingen av forbindelser mellom plantens organer er ganske ujevn.

I bladstilkene dominerer organiske syrer, med eplesyre som hovedkomponent og direkte ansvarlig for vevets uttalte surhet. Innholdet av askorbinsyre ligger mellom 8 og 12 milligram per 100 gram fersk masse, og kalium finnes rundt 288 milligram per 100 gram. Kostfiberandelen ligger nær 1,8 prosent, fordelt mellom pektiner og cellulose. Hos sorter med rød bladstilk skyldes pigmenteringen opphopning av antocyaniner, hovedsakelig cyanidin-3-glukosid og cyanidin-3-rutinosid, konsentrert i vevets ytre lag. De løselige oksalatene finnes også i bladstilkene, i et innhold på 0,2 til 0,5 prosent, gjennomgående lavere enn det registrert i bladplatene.

Bladplatene konsentrerer 0,5 til 1,0 prosent løselige oksalater og samler opp antrakinonderivater, deriblant emodin og krysofanol, om enn i langt lavere konsentrasjoner enn hos slektens medisinske rotarter. Det er denne kombinasjonen som gjør bladene til plantens giftige del.

Roten til R. rhabarbarum inneholder antrakinoner og tanniner, men med en profil og konsentrasjon som skiller seg fra R. officinale og R. palmatum, og viser ikke de anatomiske stjerneformede stripene som kjennetegner disse to artene i tverrsnitt.

Historie og etnobotanikk

Rabarbraens kulturelle forløp deler seg i to kapitler som sjelden krysser hverandre. Det første tilhører de asiatiske rotartene, særlig Rheum officinale og Rheum palmatum, hvis tørkede røtter sirkulerte via Silkeveien og nådde de europeiske apotekerne fra sen antikken som en vare av høy verdi. Handelsregistreringer fra 1500- og 1600-tallet beskriver det asiatiske materialet som en av de dyreste artiklene i lageret til et europeisk apotek, og søket etter drogens geografiske opprinnelse satte i gang russiske og britiske botaniske ekspedisjoner gjennom 1700-tallet.

Det andre, langt nyere kapittelet er Rheum rhabarbarums, og det handler om bladstilkene. Arten nådde Vest-Europa som samlerplante på 1700-tallet, og den kulinariske utnyttelsen av bladstilkene ble først etablert mot slutten av det århundret, med rask utbredelse i England. Hagebruksregistreringer fra begynnelsen av 1800-tallet dokumenterer utviklingen av drivingsteknikken i Yorkshire rundt 1817, og den såkalte rabarbratrekanten, avgrenset av Bradford, Leeds og Wakefield, ble verdens største produksjonssenter på slutten av 1800-tallet, begunstiget av jernbanens ankomst og rask forsyning av London.

I det asiatiske innlandet, artens opprinnelsesregion, tyder etnografiske registreringer på at lokalbefolkningen høstet bladstilker fra viltvoksende planter som sesongbetont sur kost, en praksis dokumentert i reiseberetninger og i 1800-tallets samlinger av nyttevekstflora. I Skandinavia og Nord-Amerika kom rabarbraen inn i innvandrerfamiliers hager i løpet av 1800-tallet og fikk en fast plass i det hjemlige vårkjøkkenet, forbundet med paier, kompotter og sylting, en kategori den fortsatt tilhører.

En episode fra 1900-tallet fortjener egen omtale. Under første verdenskrig ga offisielle britiske retningslinjer på et tidspunkt anvisning om å spise rabarrablader som grønnsak i en sammenheng preget av matmangel, en feilaktig anbefaling som resulterte i dokumenterte forgiftningstilfeller og senere ble trukket tilbake. Episoden siteres ofte i litteraturen om giftige hageplanter.

Bevaring

Rheum rhabarbarum har ingen formell vurdering på IUCNs rødliste, noe som plasserer den som ikke vurdert. Den er heller ikke ført opp i noe CITES-vedlegg. Fraværet av vurdering gjenspeiler kombinasjonen av et utstrakt naturlig utbredelsesområde i det asiatiske innlandet og en massiv dyrket tilstedeværelse på hele den nordlige halvkule, noe som fjerner umiddelbar bekymring for artens videre eksistens.

Bevaringsspørsmålet som er relevant for rabarbra, ligger et annet sted og dreier seg om den dyrkede genetiske diversiteten. Siden den kommersielle formeringen nesten utelukkende skjer vegetativt, ved kronedeling, utgjør de sirkulerende sortene kloner med et smalt genetisk grunnlag, noe som øker den kollektive sårbarheten overfor nye patogener. Genbanker forvaltet av institusjoner som Vavilov-instituttet i Russland og det amerikanske landbruksdepartementets system for genetiske ressurser bevarer Rheum-aksesjoner nettopp for å motvirke denne smalheten.

Andre arter i slekten står overfor et langt mer alvorlig press. Rheum tanguticum, som utnyttes intensivt for røttene sine på det tibetanske platået, er blant Rheum-artene med en bekymringsfull bevaringsstatus, en kontrast som bidrar til å forstå hagerabarbraens komfortable posisjon.

Kuriositeter

• Driving i Yorkshire foregår i mørke skur, og innhøstingen skjer ved levende lys for ikke å avbryte bleikingen. Drevet rabarbra fra regionen fikk i 2010 EUs beskyttede opprinnelsesbetegnelse.
• I fullstendig mørke vokser de drevne bladstilkene så raskt at man kan høre knitrende lyder i skurene, forårsaket av knoppenes åpning og vevenes utstrekning.
• I 1947 klassifiserte en amerikansk domstol rabarbra som en frukt med henblikk på importtoll, selv om den omsatte delen er en bladstilk, altså et vegetativt organ.
• Det europeiske søket etter den geografiske opprinnelsen til den asiatiske medisinske rabarbraen var en av drivkreftene bak den botaniske utforskningen av Sentral-Asia på 1700-tallet, og roten-handelen ble på et tidspunkt et statsmonopol i det keiserlige Russland.
• Okreaen, den membranøse skjeden som omgir noden ved bladstilkens basis, er den mest pålitelige diagnostiske markøren for familien Polygonaceae og gjør det mulig å gjenkjenne slektskapet mellom rabarbra og planter med et så forskjellig utseende som bokhvete.

Referanser og vitenskapelige studier

9 Siterte Kilder

Basert på 9 siterte kilder (9 Supplerende).

📚Se Alle 9 Siterte Kilder

1. Euro+Med PlantBase. Rheum rhabarbarum L. Botanic Garden and Botanical Museum Berlin. Tilgjengelig på: ↗
2. 2003 Flora of China Editorial Committee. Rheum L. In: Flora of China, vol. 5. Science Press & Missouri Botanical Garden Press. 2003.
3. 1992 Foust, C. M. Rhubarb: The Wondrous Drug. Princeton University Press. 1992.
4. International Plant Names Index (IPNI). Rheum rhabarbarum L., Sp. Pl. 1: 372 (1753). Royal Botanic Gardens, Kew; Harvard University Herbaria; Australian National Herbarium. Tilgjengelig på: ↗
5. 2025 IUCN. The IUCN Red List of Threatened Species. Versjon 2025. Tilgjengelig på: ↗
6. 2006 Kalisz, S.; Szkaradek, K.; Bober, I. Composition of minerals in rhubarb stalks. Polish Journal of Food and Nutrition Sciences, 56(2): 177-180. 2006.
7. Linnaeus, C. Species Plantarum, vol. 1. Stockholm. 1753. Tilgjengelig på: ↗
8. POWO. Plants of the World Online: Rheum rhabarbarum L. Royal Botanic Gardens, Kew. Tilgjengelig på: ↗
9. World Flora Online. Rheum rhabarbarum L. (wfo-0000404478). Tilgjengelig på: ↗

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 08/09/2026