Rheum tanguticum (Tangut-Rabarbra): Fullstendig Botanisk Profil

Rheum tanguticum er en flerårig plante av stor størrelse fra familien Polygonaceae, endemisk i fjellene i det nordvestlige Kina og de østlige kantene av Qinghai-Tibet-platået. Den danner basalrosetter av brede blader på en tykk jordstengel med oransje indre, og sender om sommeren opp en hul blomsterstengel som kan overstige to meter, kronet av en tett topp av små, rødlige blomster. I samme familie finner vi bokhvete, syrene i slekten Rumex og hagerabarbraen som dyrkes i europeiske hager.

Det som skiller arten innenfor slekten, er utformingen av bladene. Mens de nærmeste slektningene har håndformede blader med brede flikker, er de tre sentrale flikene her pinnatisekte, delt nesten helt inn til nerven i smale, spisse segmenter. Denne detaljen ga planten det kinesiske navnet 鸡爪大黄 (ji zhua da huang), omtrent «hønefot-rabarbra», og det er også kjennetegnet som understøtter dens anerkjennelse som selvstendig art, en diskusjon som har pågått i den botaniske litteraturen i over et århundre uten å nå konsensus.

Denne profilen samler det botanisk litteratur registrerer om taksonet: taksonomisk plassering og synonymi, sammenlignende morfologi, høydeøkologi, dyrking, fenologi, adskillelse fra beslektede arter, beskrivende kjemisk sammensetning, innsamlingshistorie og bevaringsstatus.

Taksonomi for Rheum

Det aksepterte navnet er Rheum tanguticum (Maxim. ex Regel) Balf., utgitt i 1879 i Transactions of the Botanical Society of Edinburgh og registrert i IPNI under identifikator 696803-1. Basionymet er Rheum palmatum var. tanguticum Maxim. ex Regel, noe som forklarer den sammensatte forfatterangivelsen. Opphøyelsen til artsnivå, gjort av Isaac Bayley Balfour, har aldri vært enstemmig, og en betydelig del av senere floraer har beholdt taksonet som varietet eller underart av Rheum palmatum. Selve Flora of China bemerker, ved aksept av arten, i en note at en av forfatterne av behandlingen betrakter den som synonym til R. palmatum.

• Rike: Plantae
• Rekke: Tracheophyta
• Klasse: Magnoliopsida
• Orden: Caryophyllales
• Familie: Polygonaceae Juss., 1789
• Underfamilie: Polygonoideae
• Tribus: Rumiceae (eldre behandlinger bruker Rheeae)
• Slekt: Rheum L., 1753
• Art: Rheum tanguticum (Maxim. ex Regel) Balf., 1879

Synonymer og infraspesifikke taksa

De aksepterte synonymene stammer nettopp fra perioden da taksonet sirkulerte som underordnet R. palmatum:

• Rheum palmatum subsp. tanguticum (Maxim. ex Regel) Stapf, 1930
• Rheum palmatum var. tanguticum Maxim. ex Regel, 1874 (basionym)

Innenfor arten anerkjennes to varieteter, adskilt ved størrelse og hårtetthet:

• Rheum tanguticum var. liupanshanense C. Y. Cheng & T. C. Kao, 1975, 0,6 til 1 meter, tett håret stengel og sparsomt forgrenet blomsterstand
• Rheum tanguticum var. tanguticum, 1,5 til 2 meter, stengel glatt eller kun stripet ved de øverste nodene, sterkt forgrenet blomsterstand

Etymologi

Slektsnavnet Rheum kommer fra det oldgreske rha, den klassiske betegnelsen på den tørkede jordstengelen som ankom Middelhavsområdet via kontinentale ruter. Eldre forfattere knyttet ordet til Rha, det greske navnet på Volga, som en del av materialet ble fraktet vestover langs. Artsepitetet tanguticum hedrer tangutene, et folk med et tibetansk-burmansk språk som grunnla Xixia-riket og bebodde høylandene i Gansu og Qinghai, nettopp det området de første vitenskapelige innsamlingene av planten stammet fra.

Morfologisk beskrivelse

Det dreier seg om en kraftig flerårig plante på 0,6 til 2 meters høyde, som tilbringer vinteren redusert til det underjordiske systemet og skyter fram om våren fra jordstengelens knopper. Habitus er en bred basalrosett, hvorfra en enkelt oppreist, hul og fint furet blomsterstengel utgår, glatt hos noen individer og håret hos andre. Arkitekturen er tilpasset korte vekstsesonger, og konsentrerer på få uker produksjonen av store blader og en omfangsrik blomsterstand.

Blader

Basalbladene er artens diagnostiske kjennetegn. Bladplaten er rundaktig til bredt eggformet, 30 til 60 centimeter, med fem hovednerver som utgår fra den svakt hjerteformede basisen, og håndformet deling i fem flikker. De tre sentrale flikene er pinnatisekte, det vil si underdelt nesten helt inn til midtnerven i smale segmenter med smalt tilspisset spiss, noe som gir hele bladet et langt mer kniplingsaktig utseende enn det man ser hos de nærstående artene. Undersiden er håret, og oversiden har en papillaktig til ru overflate, lett ru å ta på. Bladstilken er kraftig og ofte rødfarget, særlig hos unge planter og i populasjoner utsatt for sterk stråling. Stengelbladene er få og betydelig mindre, også sterkt innskåret, og følges av brede okreaer, hårete på utsiden, som omslutter stengelen ved innsettingen.

Blomster

Blomsterstanden er en stor toppstilt topp med sammenløpende grener, som hever seg over løvverket. De enkelte blomstene er små og går nesten upåaktet hen på nært hold, men helheten gir et betydelig visuelt inntrykk på grunn av mengden. Hver blomst har seks rundaktige blomsterdekkblad, fordelt i to kranser, der de tre innerste er størst og måler rundt 1,5 millimeter. Fargen varierer fra purpurrød til lyserosa, sjelden grønnaktig. Blomsterstilken er tynn, 2 til 3 millimeter, leddelt under midten. Fruktknuten er bredt eggformet, med kort griffel og oppsvulmet arr.

Frukter og frø

Frukten er en trekantet nøtt omgitt av membranøse vinger som utvikler seg fra de blivende blomsterdelene. Helheten måler 8 til 9,5 millimeter i lengden og 7 til 7,5 millimeter i bredden, med en avlang eggformet til avlang form og vinger på 2 til 2,5 millimeters bredde, gjennomløpt av lengdenerver nær kanten. Fargen går fra grønn til rødbrun etter hvert som modningen skrider fram. Frøene er eggformede og svarte, små og lette, noe som fremmer spredning med vinden.

Rot og stengel

Det underjordiske systemet består av en tykk jordstengel med tilhørende knollrøtter, begge gule til oransje i fargen når de skjæres over. Hos modne planter kan denne underjordiske massen overstige flere kilo og utvikler seg sakte gjennom årene. En anatomisk særegenhet kjennetegner jordstengelens snittflate: uregelmessig anlagte, strålestilt plasserte karstrenger skaper et marmorert mønster med lyse og mørke flekker, i kinesisk litteratur kjent som jin wen. Den overjordiske stengelen er derimot ettårig, hul og kortvarig, og forsvinner etter fruktsettingen.

Utbredelse og habitat

Arten er endemisk i Kina, med bekreftet forekomst i Gansu, Qinghai, Shaanxi og Xizang, noe som tilsvarer den østlige kanten av Qinghai-Tibet-platået og de tilstøtende fjellkjedene, deriblant Min Shan, Qilian Shan og Qionglai Shan. Det totale utbredelsesområdet er begrenset og fragmentert, med populasjoner adskilt av daler og vannskiller, en egenskap som skiller den fra R. palmatum, som har en bredere utbredelse.

Flora of China registrerer habitatet som daler, mellom 1600 og 3000 meters høyde, det intervallet der de fleste herbarieinnsamlinger konsentreres. Økologisk feltarbeid utført på platået dokumenterer populasjoner i høyere koter, assosiert med alpine enger, steinete skråninger og bredder av vassdrag, noe som antyder en større høydeamplitude enn registrert i den klassiske floristiske behandlingen. Klimaet i disse områdene er kontinentalt kaldt, med lange, strenge vintre, korte somre, uttalt daglig temperaturamplitude og høy UV-stråling grunnet høyden. De foretrukne jordsmonnene er dype, veldrenerte og med løs tekstur, en betingelse knyttet til behovet for utvidelse av jordstengelen.

I samfunnene der den forekommer, opptrer planten sammen med alpine busker av slektene Rhododendron og Salix og enger dominert av Kobresia. Det finnes ingen registrering av forvilling utenfor det naturlige området eller av invasiv atferd i noen region. Arten dyrkes som bladprydplante i tempererte europeiske hager, som regel under den hagebruksmessige betegnelsen som en varietet av R. palmatum, uten at det er kjent etablerte rømte bestander.

Dyrking

Formering skjer ved frø eller ved deling av jordstengelen. Frøene spirer bedre etter en periode med fuktig kulde, en betingelse som i naturen leveres av den naturlige høstsåingen og oppholdet under snø fram til våren. Deling av etablerte tuer, utført ved slutten av vekstsesongen med segmenter som beholder levedyktige knopper, forkorter tiden til modenhet og bevarer morplantens egenskaper, en relevant fordel ved dyrking beregnet på ensartet materiale.

Planten krever full sol, dyp, fruktbar og svært veldrenert jord, med en pH som nærmer seg nøytral, og tåler ikke vannmetning i noen fase. Frostherdigheten er bemerkelsesverdig, i samsvar med opphavet, men den fuktige varmen i lav høyde er begrensende og forklarer hvorfor den kommersielle dyrkingen i Kina konsentreres på høylandene i Gansu og Qinghai. Veksten er langsom: planter fra frø trenger flere år på å nå høstmodenhet, og dyrkingsprogrammene i høyden arbeider med lange sykluser, typisk fra fjerde til sjuende år.

Blant de hyppigst nevnte plantehelsemessige problemene er jordstengelråte, forårsaket av opportunistiske sopper i dårlig drenerte eller tinevannsmettede jordsmonn, og angrep av snutebilllarver som borer i underjordisk vev. I høydedyrking skader gnagere og haredyr, særlig pikaer av slekten Ochotona, røtter og jordstengler. Innhøstingen foregår om høsten, når den overjordiske delen tørker, og materialet vaskes, deles opp og tørkes sakte i solen eller i ovn ved moderat temperatur.

Fenologi

Blomstringen skjer i juni, og fruktsettingen mellom juli og august, en komprimert kalender som gjenspeiler sommerens korthet i høylandet. Unge planter forblir vegetative i flere år før de blomstrer for første gang, og ikke alle modne individer blomstrer hver sesong, et mønster som er vanlig blant alpine flerårige planter avhengige av reserver lagret i jordstengelen.

Bestøvningen innenfor slekten Rheum er overveiende entomofil, med deltakelse av fluer, soppmygg av familien Sciaridae og små bier, grupper som dominerer blomsterbesøkerfaunaen i høydene der planten forekommer. De små, samlede blomstene med fargede blomsterdekkblad er forenlige med dette settet av generalistiske besøkende. Spredningen er anemokor: fruktens membranøse vinger fungerer som luftmotstandsflate, og de kraftige vindene som er karakteristiske for platået, bærer diasporene over korte til middels lange avstander, med et tilleggsbidrag fra overflateavrenning på skråningene og transport over sammenpakket snø. Bevaringslitteraturen peker på denne spredningsmekanismens begrensede effektivitet som en av faktorene som holder populasjonene fragmenterte.

Beslektede arter og forveksling

Adskillelsen fra Rheum palmatum er det klassiske problemet og forblir vanskelig selv for spesialister. Det mest pålitelige kriteriet ligger i bladets utforming: hos R. tanguticum er de sentrale flikene pinnatisekte, underdelt i smale segmenter, mens flikene hos R. palmatum er brede, trekantede og bare tannete eller grunt innskåret. Der de to forekommer side om side, er mellomformer hyppige, noe som nærer hypotesen om introgresjon og bidrar til å forklare den taksonomiske ustabiliteten.

Andre slektninger den forveksles med eller sammenlignes med:

• Rheum officinale Baill., med en mer sørlig utbredelse, med blader med fem til sju grunne og brede flikker, langt mindre innskåret
• Rheum przewalskyi A. Los., også fra platået, av langt mindre størrelse og med lærete blader med karakteristiske mørke flekker
• Rheum rhabarbarum L. og hagehybriden Rheum × hybridum Murray, hagerabarbraen, umiskjennelig ved de hjerteformede bladene med en bare bølget, aldri lappet kant, og de tykke, rødlige bladstilkene

Utenfor slekten forekommer den mest sannsynlige forvekslingen i det vegetative stadiet, når basalrosetten minner om borren, Arctium lappa L., og om kraftige Rumex-arter. Borren skiller seg ut ved helrandete, hjerteformede blader med hvitfiltet underside, og syrene ved mindre blader med avvikende nervatur og okreaer. Et sikkerhetspunkt uavhengig av identifiseringen fortjener å nevnes: bladplatene hos Rheum-artene samler opp løselige oksalater i høy konsentrasjon og er giftige ved inntak, både for mennesker og for hunder, katter og hester, med symptomer som involverer irritasjon av fordøyelseskanalen og nyreskade.

Fytokjemi

Det kjemiske profilet til jordstengel og røtter domineres av antrakinoner og deres glykosylerte derivater. Blant de frie aglykonene som er beskrevet, finnes aloe-emodin, krysofanol, emodin, physcion og rhein, sammen med konjugerte former som krysofanol-1-O-beta-D-glukosid, krysofanol-8-O-beta-D-glukosid og physcion-8-O-beta-D-glukosid. Disse molekylene er ansvarlige for den gulaktig oransje fargen som viser seg så snart jordstengelen skjæres over.

Ved siden av antrakinonene har analyser ved væskekromatografi koblet til massespektrometri identifisert i denne artens materiale diantroner fra sennosidgruppen, glykosylerte stilbener avledet fra resveratrol og rhapontigenin, galloylglukoser og andre hydrolyserbare tanniner, flavaner og proantocyanidiner, fenylbutanoner, glykosylerte naftalener og enkle fenolsyrer. Det samlede antallet dokumenterte forbindelser for farmakopérabarbraartene overstiger et hundre distinkte stoffer.

Fordelingen av disse metabolittene i planten er ujevn. Antrakinonene og tanninene konsentreres i det underjordiske systemet; bladstilker og stengler skylder sin røde pigmentering antocyaniner; og bladplatene samler fortrinnsvis opp løselige oksalater. Metabolomiske studier som sammenligner populasjoner langs høydegradienter, registrerer betydelig kvantitativ variasjon i profilene, med totale antrakinoninnhold som svinger konsistent avhengig av materialets opphavskote.

Historie og etnobotanikk

Den tørkede jordstengelen til den asiatiske rabarbraen sirkulerte via kontinentale ruter i århundrer før identiteten til planten som produserte den, ble avklart. Europeiske registreringer fra 1500- til 1700-tallet betegnet materialet etter den tilbakelagte ruten, noe som ga handelsnavn som tyrkisk rabarbra og moskovittisk rabarbra. Gamle kinesiske avhandlinger, deriblant Shennong Bencao Jing, registrerte allerede materialet under navnet da huang, og senere keiserlige farmakopeer beholdt denne nomenklaturen.

Det russiske handelsmonopolet, drevet fra handelsstasjonen Kiakhta gjennom hele 1700-tallet, holdt den botaniske opprinnelsen som en bevisst kommersiell hemmelighet. Leverandørene leverte allerede rensede og oppdelte jordstengler, uten blader, blomster eller noen struktur som muliggjorde identifikasjon, og de europeiske botanikerne brukte generasjoner på å formulere hypoteser ut fra tørkede fragmenter. Arter som var lettere å dyrke i Europa og Sibir, deriblant Rheum rhaponticum L. og Rheum rhabarbarum L., ble suksessivt utpekt som kandidater til opprinnelsen til det asiatiske materialet, noe som viste seg feilaktig.

Spørsmålet ble først løst da russiske ekspedisjoner nådde det indre Asia og de ville populasjonene. Nikolaj Przjevalskij, mellom 1870 og 1873, og Grigorij Potanin, i det påfølgende tiåret, samlet inn fruktbærende materiale på det østlige tibetanske platået og gjorde det mulig å fastslå identiteten på botanisk grunnlag. Eduard Regel beskrev taksonet i 1874 som en varietet av R. palmatum, ut fra dette materialet, og Balfour opphøyde det til art fem år senere. Tangutene, hedret i epitetet, bebodde innsamlingsregionen, og det gjeldende kinesiske navnet, ji zhua da huang, registrerer den folkelige lesningen av bladformen.

Bevaring

Det finnes til dags dato ingen publisert global vurdering av arten på IUCNs rødliste, noe som formelt holder den som ikke vurdert. Den kinesiske bevaringslitteraturen og populasjonsgenetiske arbeider behandler imidlertid gjentatte ganger taksonet som truet, og kategorien Sårbar opptrer hyppig i disse kildene, understøttet av nasjonale og regionale vurderinger. Arten opptrer heller ikke i CITES-vedleggene, slik at internasjonal handel ikke går gjennom dette kontrollinstrumentet.

De dokumenterte presset legger seg ugunstig sammen. Utbredelsen er naturlig begrenset og fragmentert; livssyklusen er lang, og reproduksjonsraten lav; vindspredningen dekker beskjedne avstander og vanskeliggjør rekolonisering av tømte områder. Oppå dette bildet kommer den historisk intensive innsamlingen av viltvoksende planter på grunn av markedets etterspørsel, som nettopp fjerner de modne individene med de største jordstenglene. Beiting av yak og sau på de alpine engene forringer habitatet, og den akselererte oppvarmingen av Qinghai-Tibet-platået, raskere enn det globale gjennomsnittet, har en tendens til å presse den klimatisk egnede sonen oppover mot større høyder, noe som reduserer det tilgjengelige arealet.

De pågående tiltakene omfatter dyrking i høyden etter standardiserte protokoller for god landbrukspraksis, fremmet av kinesiske myndighetsprogrammer som erstatning for villhøsting, samt studier av utbredelsesmodellering rettet mot å veilede planleggingen av verneområder. Arbeider om genetisk mangfold basert på molekylære markører peker på relevant variasjon mellom populasjoner, et funn som styrker behovet for å bevare flere populasjonskjerner og ikke bare en håndfull lokaliteter.

Kuriositeter

• Artens kinesiske navn, ji zhua da huang, betyr bokstavelig talt «hønefot-rabarbra», en direkte referanse til de smale, divergerende bladflikene som minner om tærne til en fugl.
• Jordstengelens snittflate viser et marmorert mønster av strålende flekker, resultatet av uregelmessige karstrenger og ikke noen bearbeidingsprosess, en egenskap som tjener som anatomisk identifikasjonskriterium for det tørkede materialet.
• I løpet av 1700-tallet var den tørkede jordstengelen blant de dyreste varene per vektenhet importert av Europa fra Asia, og hemmeligholdelsen av dens botaniske opprinnelse var en del av den kommersielle verdien.
• Przjevalskijs ekspedisjon avsluttet en vitenskapelig strid på over to århundrer ved å bringe de første fruktbærende plantene europeere hadde observert i naturlig habitat, og løste dermed på én gang spørsmålet om hvilken art som produserte den asiatiske rabarbraen.
• Slekten Rheum omfatter en av verdens mest særegne alpine planter, Rheum nobile Hook. f. & Thomson, fra Himalaya, hvis stablede gjennomsiktige dekkblad danner en struktur som fungerer som et miniatyrdrivhus og varmer opp de indre blomstene.

Referanser og vitenskapelige studier

12 Siterte Kilder

Basert på 12 siterte kilder (12 Supplerende).

📚Se Alle 12 Siterte Kilder

1. Balfour, I. B. Protolog for Rheum tanguticum. Transactions of the Botanical Society of Edinburgh, 13 (tillegg): cxlvi. 1879.
2. 2020 Chinese Pharmacopoeia Commission. Pharmacopoeia of the People’s Republic of China. China Medical Science Press, Beijing. 2020.
3. 1992 Foust, C. M. Rhubarb: The Wondrous Drug. Princeton University Press, Princeton. 1992.
4. 2012 Hu, Y. et al. Genetic variation in Rheum palmatum and Rheum tanguticum (Polygonaceae), two medicinally and endemic species in China, using ISSR markers. PLOS ONE, 7 (12): e51667. 2012.
5. 2026 IPNI. International Plant Names Index. Royal Botanic Gardens Kew, Harvard University Herbaria og Australian National Botanic Gardens. Registrering urn:lsid:ipni.org:names:696803-1. Besøkt i 2026.
6. 2026 IUCN. The IUCN Red List of Threatened Species. Det internasjonale naturvernforbundet. Besøkt i 2026.
7. 2003 Li, A. J. et al. Polygonaceae. In: Wu, Z. Y.; Raven, P. H.; Hong, D. Y. (eds.). Flora of China, vol. 5, p. 345. Science Press, Beijing, og Missouri Botanical Garden Press, Saint Louis. 2003.
8. 2026 POWO. Plants of the World Online. Royal Botanic Gardens Kew. Besøkt i 2026.
9. 2017 Qin, H. N. et al. Threatened species list of China’s higher plants. Biodiversity Science, 25 (7): 696-744. 2017.
10. Regel, E. Protolog for Rheum palmatum var. tanguticum. Gartenflora, 23: 305. 1874.
11. 2011 Sanchez, A.; Schuster, T. M.; Kron, K. A. Taxonomy of Polygonoideae (Polygonaceae): a new tribal classification. Taxon, 60 (1). 2011.
12. Stapf, O. Protolog for Rheum palmatum subsp. tanguticum. Curtis’s Botanical Magazine, 153: t. 9200. 1930.

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 08/09/2026