Harungana madagascariensis: egenskaper og fordeler

Harungana madagascariensis Lam. ex Poir. er en eviggrønn busk eller et lite tre i familien Hypericaceae (tidligere plassert i Clusiaceae), hjemmehørende på Madagaskar, Mauritius og i store deler av det tropiske og sørlige Afrika. Fordi denne afrikanske og madagassiske arten ikke har noe etablert folkelig navn på norsk, bruker teksten nedenfor selve binomenet. Betegnelsen haronga er forbeholdt den innarbeidede internasjonale bruken, sammen med de engelske navnene dragon’s blood tree og orange-milk tree. Planten vekker oppmerksomhet med den oransje sevjen som renner ut når barken skades. Blader, bark og frukter inngår i en rekke tilberedninger i tradisjonell afrikansk medisin, som verdsetter arten for et bredt spekter av bruksområder.

I folketradisjonen brukes Harungana madagascariensis ved en lang rekke plager, blant annet dysenteri, mage- og tarmforstyrrelser, lever- og galleblæreproblemer og ulike infeksjoner. Den mest anerkjente bruken gjelder bark og blader ved fordøyelsesbesvær, alltid forstått som tradisjonell bruk. Moderne forskning har kartlagt artens kjemiske sammensetning og funnet bioaktive forbindelser som bidrar til å forklare en del av disse bruksområdene. De fleste dataene kommer likevel fra laboratorie- og dyreforsøk, uten kliniske studier som bekrefter effekt hos mennesker. Blant de mest studerte aktivitetene er den antimikrobielle, den antiinflammatoriske og den antioksidative, og det er nettopp disse som står i sentrum for størstedelen av de vitenskapelige publikasjonene om planten.

Folkelige og internasjonale navn#

Navnene nedenfor brukes først og fremst i utenlandske publikasjoner og i internasjonal handel med planteekstrakter. Arten har ikke noe etablert folkelig navn på norsk eller på brasiliansk portugisisk, og de portugisiske betegnelsene som av og til dukker opp, er bare direkte oversettelser fra engelsk.

• Norsk: ikke noe etablert norsk navn; binomenet Harungana madagascariensis eller den internasjonale betegnelsen haronga brukes.
• Engelsk: dragon’s blood tree, haronga, orange-milk tree, praying hands bush.
• Fransk: arbre lait orange, arbre sang-dragon, haronga.
• Italiensk: albero latte arancio, albero sangue di drago, haronga.
• Spansk: árbol leche naranja, árbol sangre de dragón, haronga.
• Tysk: Drachenblutbaum, Haronga, Orangenmilchbaum.

Botaniske synonymer for Harungana madagascariensis#

Harungana madagascariensis Lam. ex Poir. er det aksepterte botaniske navnet, men arten har samlet opp flere synonymer gjennom sin taksonomiske historie. Mangfoldet speiler gjentatte omklassifiseringer og de ulike tolkningene til botanikerne som studerte materiale samlet inn i Afrika og på Madagaskar. Blant dem finner vi følgende:

Arungana paniculata Pers., Haemocarpus paniculatus (Pers.) Spreng., Haronga madagascariensis (Lam. ex Poir.) Choisy, Haronga paniculata (Pers.) Lodd. ex Steud., Haronga paniculata f. oblongifolia Engl., Haronga paniculata var. oblongifolia (Engl.) De Wild., Harungana paniculata Pers., Harungana pubescens Poir., Harungana robynsii Spirlet, Psorospermum leonense Turcz.

Botanisk familie: Hypericaceae#

Familien Hypericaceae, som Harungana madagascariensis tilhører, omfatter rundt 9 slekter og 560 arter, hovedsakelig utbredt i tropiske og subtropiske områder. Mange av disse artene ble tidligere plassert i Clusiaceae (Guttiferae). Plantene i gruppen kjennetegnes av sekretoriske kjertler og av at de danner forbindelser med betydelig biologisk aktivitet, som flavonoider, xantoner og floroglucinoler, som står for mye av familiens farmakologiske interesse. Det er også familien til prikkperikum (Hypericum perforatum), et slektskap som er bakgrunnen for advarselen om fotosensitivitet under kontraindikasjoner. Anseelsen H. madagascariensis har i tradisjonell medisin, hviler på den antiinflammatoriske og antimikrobielle aktiviteten som er undersøkt i laboratoriet.

Brukte deler til te og tilberedninger#

Bark og blader står for den mest anerkjente tradisjonelle bruken av arten, mens frukter, rot og sevje inngår i mer spesifikke lokale tilberedninger, avhengig av region og av formålet som utøverne av tradisjonell medisin beskriver.

• Bark
• Blader
• Frukter
• Rot
• Sevje (lateks)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk#

Bruksområdene nedenfor er hentet fra tradisjonell afrikansk og madagassisk medisin og er ikke det samme som dokumenterte indikasjoner. Tilstander som malaria, hepatitt, tyfoidfeber, anemi, hjertesykdommer og seksuelt overførbare infeksjoner krever derfor diagnose og konvensjonell medisinsk behandling. Den mest anerkjente bruken er fortsatt bark og blader ved fordøyelsesbesvær, også det som tradisjonell bruk.

• Anemi
• Astma
• Bukspyttkjertelplager
• Diaré
• Dysenteri
• Grå stær (katarakt)
• Gulsott
• Hepatitt
• Hjertesykdommer
• Hodepine
• Hudsykdommer
• Lever- og galleblæreplager
• Luftveissykdommer
• Mage- og tarmsykdommer
• Malaria
• Menstruasjonssmerter (dysmenoré)
• Parasittsykdommer
• Seksuelt overførbare infeksjoner
• Sår
• Tannpine
• Tyfoidfeber

Terapeutiske egenskaper#

Egenskapene nedenfor oppsummerer aktiviteter som er beskrevet i laboratorie- og dyrestudier eller registrert i tradisjonen, uten bekreftelse i kliniske studier på mennesker. De bør derfor leses som forskningsspor og ikke som bruksindikasjoner.

• Antibakteriell (aktivitet observert i ekstrakter testet i laboratoriet)
• Antiinflammatorisk (effekt undersøkt i eksperimentelle studier)
• Antimykotisk (aktivitet observert i laboratorieforsøk)
• Antioksidant (evne til å nøytralisere frie radikaler observert in vitro)
• Antiparasittisk (tradisjonell bruk, med aktivitet observert i laboratoriet)
• Antiprotozoisk (aktivitet mot trikomonader og plasmodier observert i laboratoriestudier)
• Antiviral (aktivitet rapportert i foreløpige studier)
• Avførende (effekt tilskrevet antranoidene, som harunganin)
• Immunmodulerende (påvirkning av immunforsvaret antydet av foreløpige studier)
• Leverbeskyttende (effekt på leveren undersøkt i dyrestudier)
• Sigdcellehemmende (effekt på deformering av røde blodlegemer beskrevet i foreløpige studier)
• Sårhelende (tradisjonell bruk i sårpleie)

Fytokjemisk profil#

Blant de kjemiske gruppene som er påvist i arten, fortjener de prenylerte antranoidene, som harunganin, særlig oppmerksomhet fordi de står for plantens avførende effekt. De er også blant forbindelsene som er mest studert i antimikrobielle og antioksidative forsøk, sammen med flavonoider, tanniner og xantoner.

• Alkaloider
• Antocyaner
• Antranoider (harunganin)
• Fenoler
• Flavonoider
• Floroglucinoler
• Hjerteglykosider
• Saponiner
• Tanniner
• Terpenoider
• Xantoner

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)#

I tradisjonen er avkok av barken og infusjon av bladene de vanligste formene for innvortes bruk, mens grøtomslag er forbeholdt bruk på huden. Konsentrerte tilberedninger, som ekstrakter og tinkturer, bør bare brukes etter råd fra helsepersonell.

• Avkok
• Ekstrakt
• Grøtomslag
• Infusjon
• Maserasjon
• Tinktur

Synergi med andre planter#

Støtte for leverfunksjonen

Harungana madagascariensis kan kombineres med mariatistel (Silybum marianum), der silymarinet studeres for sin effekt på levercellene. Kombinasjonen brukes tradisjonelt som støtte for lever- og gallefunksjonen. Det finnes ingen studier som har vurdert denne kombinasjonen hos mennesker, og enhver mistanke om hepatitt eller galleblæreproblemer krever legeundersøkelse før man tar i bruk planter.

Mage- og tarmbesvær

Ved dysenteri og andre tarmtilstander knytter den tradisjonelle bruken arten til planter med sammensnerpende og antimikrobiell virkning, som guava (Psidium guajava) eller granateple (Punica granatum). Kombinasjonen brukes tradisjonelt for å lindre diaré og kramper gjennom summen av tanniner og andre bioaktive forbindelser i plantene. Blodig diaré, høy feber eller tegn på dehydrering krever legehjelp, og kombinasjonen erstatter verken rehydrering eller den medisinske oppfølgingen av infeksjonene.

Betennelser og smerter

På grunn av de antiinflammatoriske egenskapene som er observert i laboratoriet, kan Harungana madagascariensis kombineres med djevelklo (Harpagophytum procumbens) eller gurkemeie (Curcuma longa) i tilberedninger som tradisjonelt brukes for å lindre smerter og betennelser i ledd, muskler og hud. Kurkumin fra gurkemeie og harpagosider fra djevelklo har egne virkningsmekanismer som undersøkes. Kombinasjonen av disse plantene med H. madagascariensis er imidlertid ikke vurdert i kliniske studier, og den som bruker blodfortynnende legemidler, trenger faglig veiledning før plantene kombineres.

Oppskrifter og bruksprotokoller#

Tradisjonelt avkok av barken

Ingredienser: en liten mengde tørket bark av Harungana madagascariensis og vann.

Tilberedning: Kok barken i vann i 15 til 20 minutter, og sil før du drikker. Dette avkoket brukes tradisjonelt som støtte for lever- og gallefunksjonen og ved fordøyelsesbesvær. Tradisjonen bruker det også ved gulsott og hepatitt, tilstander som alltid krever medisinsk utredning. Fordi barken inneholder avførende antranoider og en trygg dose ikke er fastsatt, bør du rådføre deg med helsepersonell før bruk og ikke bruke avkoket i mer enn 1 til 2 uker i strekk.

Tradisjonell infusjon av bladene

Ingredienser: en liten mengde tørkede blader av Harungana madagascariensis og kokende vann.

Tilberedning: Hell det kokende vannet over bladene, la det trekke i 10 minutter og sil. Denne infusjonen brukes tradisjonelt for å lindre symptomer på dysenteri, diaré og andre mage- og tarmplager, basert på de antimikrobielle og sammensnerpende egenskapene som tilskrives bladene. Tradisjonen bruker også infusjonen for å roe fordøyelseskanalen. Fordi en trygg bruksfrekvens ikke er fastsatt, bør du rådføre deg med helsepersonell før bruk og begrense bruken til høyst 1 til 2 uker i strekk.

Tradisjonelt kaldtvannsuttrekk av roten

Ingredienser: en liten mengde tørket rot av Harungana madagascariensis og kaldt vann.

Tilberedning: La roten ligge i bløt i kaldt vann i 8 til 12 timer, gjerne over natten, og sil før du drikker. Tilberedningen nevnes i den tradisjonelle bruken i forbindelse med anemi, fordi folketroen tilskriver roten forbindelser som skal bidra til dannelsen av røde blodlegemer, en forestilling som ikke er bekreftet av vitenskapelige studier. Siden anemi har mange ulike årsaker og må diagnostiseres, bør du rådføre deg med helsepersonell før bruk og ikke la uttrekket erstatte den anbefalte medisinske oppfølgingen.

Tradisjonell tinktur av bark eller blader

Ingredienser: 1 del tørket bark eller tørkede blader av Harungana madagascariensis til 5 deler 70 % alkohol.

Tilberedning: Bland den tørkede planten med alkoholen i en mørk glassflaske og la blandingen trekke i 2 til 4 uker under daglig risting, før du siler og oppbevarer tinkturen i en mørk flaske. Tinkturen er en konsentrert måte å trekke ut de aktive forbindelsene på og nevnes i den tradisjonelle bruken ved ulike infeksjoner og betennelser. Fordi den er mer konsentrert enn te, må mengden som skal inntas, avgjøres i hvert enkelt tilfelle, så rådfør deg med helsepersonell og unngå bruk i mer enn 1 til 2 uker i strekk.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier#

Klinisk fytoterapi

I klinisk fytoterapi brukes Harungana madagascariensis i form av standardiserte ekstrakter, kapsler eller tinkturer, først og fremst ved fordøyelsesbesvær. I mindre grad brukes den også ved lever-, betennelses- og infeksjonsrelaterte plager, alltid med utgangspunkt i tradisjonell bruk og eksperimentelle data. Doseringen tilpasses som regel etter konsentrasjonen av virkestoffer og den enkelte pasientens tilstand. Moderne fytoterapi søker å forene tradisjonell kunnskap med tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, som for denne arten fortsatt i hovedsak er preklinisk.

Tradisjonell afrikansk medisin

Arten har en sentral plass i tradisjonell afrikansk medisin, der tradisjonelle healere og lokalsamfunn bruker den mot et bredt spekter av lidelser, fra mage- og tarmproblemer og feber til hudsykdommer og infeksjoner. På grunn av denne bredden blir den i disse kulturene sett på som et allsidig middel. Tilberedningsmetodene spenner fra avkok og infusjoner til grøtomslag og kaldtvannsuttrekk og gjenspeiler den dype etnobotaniske kunnskapen i disse samfunnene. Det er den muntlige tradisjonen, sammen med kontinuerlig praksis, som holder denne bruken levende fra generasjon til generasjon.

Kontraindikasjoner og bivirkninger#

Generelle kontraindikasjoner

Harungana madagascariensis inneholder antranoider (harunganin) med avførende effekt og er derfor kontraindisert ved graviditet, under amming, hos barn og ved tarmobstruksjon. Planten skal heller ikke brukes i mer enn 1 til 2 uker i strekk, fordi langvarig bruk av antranoide avføringsmidler kan føre til tap av elektrolytter. Udiagnostiserte magesmerter er også en grunn til å unngå planten inntil en lege har vurdert tilstanden. Mangelen på sikkerhetsstudier hos gravide og ammende forsterker restriksjonen, for å beskytte fosteret og babyen. Personer med kjent overfølsomhet for planter i familien Hypericaceae eller for noen av artens bestanddeler bør avstå fra bruk. Den som har en eksisterende lever- eller nyresykdom, må rådføre seg med helsepersonell før enhver tilberedning, på grunn av mulig påvirkning av disse organene.

Fotosensitivitet

Fordi Harungana madagascariensis tilhører familien Hypericaceae, den samme som prikkperikum (Hypericum perforatum), kan den gi fotosensitivitet, det vil si overdrevne hudreaksjoner på sollys, som rødhet, svie og flekker. Under bruk må man unngå kraftig soleksponering, også solarium, og være ekstra forsiktig hos personer med lys hud eller som allerede bruker fotosensibiliserende legemidler. Det beste er å stanse bruken av planten ved enhver hudreaksjon og søke råd hos helsepersonell.

Legemiddelinteraksjoner

Planten kan interagere med legemidler, særlig de som omsettes i leveren, fordi mangfoldet av fytokjemiske stoffer gjør det mulig at den endrer effekten eller toksisiteten til legemidlene. Personer som bruker blodfortynnende midler, blodsukkersenkende midler og andre diabetesmedisiner, blodtrykkssenkende midler eller immundempende midler, bør søke medisinsk råd før de bruker arten. Det samme gjelder den som bruker vanndrivende midler eller hjertemedisiner, fordi kaliumtapet som er forbundet med antranoide avføringsmidler, kan forverre bivirkningene av disse legemidlene.

Kuriositeter#

På engelsk kalles Harungana madagascariensis dragon’s blood tree på grunn av den oransje til rødlige sevjen som renner ut når barken skjæres. Dette kjennetegnet gjør arten lett å identifisere i felt og har ført til at sevjen tradisjonelt brukes som fargestoff og i ritualer. Det engelske navnet må ikke forveksles med drageblod (sangre de drago), som er kjent i Brasil og er lateksen fra Croton lechleri og andre Croton-arter, og heller ikke med harpiksen fra trær i slekten Dracaena, planter uten nært slektskap med H. madagascariensis.

Selve slektsnavnet er avledet av harongana, plantens madagassiske navn. Arten er også kjent som en pionerart som kan kolonisere forstyrrede områder, noe som gjør den økologisk interessant i prosjekter for skogrestaurering. Fruktene er ikke spiselige for mennesker, men gir næring til fugler og andre dyr som sprer frøene og bidrar til å opprettholde det lokale biologiske mangfoldet. Denne motstandskraften og tilpasningsevnen gjør arten relevant både for økologien og for medisinsk forskning.

Ofte stilte spørsmål#