Krameria triandra Ruiz & Pav. / Ratanhia, også kjent som peruansk ratanhia eller rød ratanhia, er en flerårig, halvsnyltende busk i familien Krameriaceae, beskrevet av de spanske botanikerne Hipólito Ruiz López og José Antonio Pavón y Jiménez. Planten stammer fra Andes-regionene i Sør-Amerika, særlig Peru og Bolivia, og har tilpasset seg tørr og sandholdig jord i stor høyde. Roten har i århundrer vært verdsatt i tradisjonell andinsk medisin og senere i europeisk farmakopé, på grunn av den kraftige adstringerende virkningen.
Bruken av ratanhia går tilbake til eldgamle skikker der roten ble brukt ved en rekke plager, fra problemer i munnen til mage- og tarmlidelser. Det høye innholdet av garvestoffer, særlig den såkalte ratanhiagarvesyren, gir roten evnen til å trekke sammen vev og danne en beskyttende hinne over slimhinnene. Denne sammensetningen har vært gjenstand for laboratoriestudier som undersøker det kjemiske grunnlaget for flere tradisjonelle bruksområder, selv om det fortsatt finnes få kliniske studier på mennesker. I dag brukes ratanhia hovedsakelig i munnskyll, gurglevann og munnpleieprodukter, mens innvortes bruk er begrenset og alltid bør skje i samråd med helsepersonell.
- Norsk: ratanhia, ratanhiarot.
- Engelsk: Peruvian rhatany, red rhatany, rhatany.
- Fransk: ratanhia, ratanhia du Pérou.
- Italiensk: ratania.
- Portugisisk: ratânhia, ratânia, ratânia-do-peru, ratânia-peruana, ratânia-vermelha.
- Spansk: abrojo colorado, raíz para los dientes, ratanhia, ratania.
- Tysk: Ratanhia, Ratanhiawurzel.
De fleste av disse navnene stammer fra den andinske formen som ga opphav til ordet ratanhia. Henvisningene til Peru og til den røde fargen, som går igjen på flere språk, skiller denne søramerikanske arten fra ratanhiaplantene i Nord-Amerika og Mexico, som er andre arter i samme slekt og har egne folkelige navn.
Botaniske synonymer
Selv om Krameria triandra Ruiz & Pav. er det mest utbredte navnet i farmasøytisk litteratur, regner taksonomiske databaser som World Flora Online og den tidligere The Plant List Krameria lappacea (Dombey) Burdet & B.B.Simpson som det aksepterte navnet og fører opp K. triandra som synonym. Et annet synonym som nevnes, er Krameria triandra var. humboldtiana Chodat. I praksis publiseres mye av den nyere forskningen på roten under navnet K. lappacea, mens klassiske farmakognostiske arbeider bruker K. triandra, noe som er verdt å huske når man søker i den vitenskapelige litteraturen om planten.
Botanisk familie: Krameriaceae
Krameriaceae er en familie med bare én slekt, Krameria, som omfatter rundt 17 til 18 arter spredt over hele Amerika. Lenge ble familien knyttet til Polygalaceae og Fabaceae, men nyere genetiske analyser peker på et nært slektskap med Zygophyllaceae, innenfor ordenen Zygophyllales. Krameria-artene skiller seg ut ved sin halvsnyltende levemåte: i tillegg til å drive fotosyntese henter de vann og næring fra røttene til andre planter gjennom spesialiserte haustorier.
Denne tilpasningen gjør at ratanhia klarer seg i tørre og krevende miljøer, som skråningene i Andes. Det gjør Krameriaceae til et interessant studieobjekt for botanikken, fordi familien viser hvor mangfoldige overlevelsesstrategiene i planteriket kan være. Familien er også kjent for å produsere sekundære metabolitter med biologisk aktivitet, som garvestoffer og lignaner, og disse danner grunnlaget for de medisinske egenskapene som tilskrives ratanhia.
Brukte deler til te og tilberedninger
- Rot (den viktigste delen, på grunn av det høye innholdet av garvestoffer og andre bioaktive forbindelser).
I handelen med medisinplanter selges roten tørket, i biter eller som pulver. Det er i rotbarken at det rødlige fargestoffet som nevnes i den fytokjemiske profilen, finnes, og det er dette stoffet som gir avkok og tinkturer av ratanhia den intense fargen.
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
- Diaré og dysenteri, ifølge tradisjonelle opplysninger om innvortes bruk.
- Hemoroider og analfissurer, i omslag og tradisjonell lokal påføring.
- Lindring av betennelse i slimhinnene i munn og svelg, i munnskyll og gurgling.
- Naturlig fargestoff og tyggepinner (chewing sticks) som folk i Andes brukte til å rengjøre tennene.
- Tradisjonell pleie av tannkjøttet og plager i munnen (munnsår, gingivitt, sprukken tunge).
- Utvortes påføring på kutt, små overfladiske sår og lette brannskader (tradisjonell bruk).
Disse opplysningene stammer fra andinsk tradisjon og fra europeisk medisinsk praksis på 1800- og 1900-tallet. De fleste bygger på den adstringerende virkningen av garvestoffene, som lenge har vært kjent i farmakognosien, og ikke på kontrollerte kliniske studier.
Terapeutiske egenskaper
- Adstringerende (garvestoffene trekker sammen vev og slimhinner og reduserer sekresjon, en virkning som er godt beskrevet i farmakognosien)
- Antiinflammatorisk (lignaner fra roten dempet akutt betennelse i eksperimentelle studier og laboratoriestudier)
- Antimikrobiell (rotekstrakter hemmet bakterier, også resistente stafylokokker, i laboratoriestudier)
- Antiseptisk (tradisjonelt brukt i munnskyll og til rengjøring av små skader i slimhinnene)
- Blodstillende (tradisjonelt brukt for å stanse små blødninger fra tannkjøtt og slimhinner)
- Diarédempende (tradisjonell bruk knyttet til garvestoffenes adstringerende virkning, uten bekreftelse i kliniske studier)
- Fotobeskyttende (et lipofilt ekstrakt rikt på neolignaner viste beskyttelse mot UV-skader i laboratoriet)
- Oppstrammende (tradisjonelt brukt for å stramme opp vevet i tannkjøttet)
- Sårhelende (tradisjonelt påført små sår og overfladiske skader)
Den antimikrobielle, antiinflammatoriske og fotobeskyttende aktiviteten er hovedsakelig observert i ekstrakter testet i laboratoriet eller i dyremodeller, så funnene peker ut retninger for videre forskning, men gir ikke grunnlag for å love resultater når planten brukes hjemme.
Fytokjemisk profil
- Garvestoffer (i høye konsentrasjoner, mellom 8 % og 18 % i roten)
- Lignaner
- Neolignaner (med antioksidant og fotobeskyttende aktivitet observert i laboratoriet)
- Proantocyanidiner (oligomere, bygd opp av flavanolenheter)
- Ratanhiagarvesyre (en type kondensert garvestoff)
- Ratanhiarødt, eller ratanhia red (fargestoff i rotbarken)
De klassiske studiene til Scholz og Rimpler, publisert på 1980-tallet, karakteriserte garvestoffene og proantocyanidinene i roten, mens senere arbeider isolerte lignaner og neolignaner knyttet til den antiinflammatoriske og antioksidante aktiviteten som er observert i laboratoriet.
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
- Avkok (til munnskyll, gurgling og omslag; innvortes bruk forutsetter faglig veiledning)
- Flytende ekstrakt (konsentrert preparat som brukes etter faglig veiledning)
- Pulver (i tannprodukter og hjemmelagde pastaer; innvortes bruk bare etter veiledning)
- Tinktur (fortynnet i vann til munnskyll og gurgling)
Lokale bruksformer som munnskyll, gurgling og omslag dominerer både i tradisjonen og i dagens produkter, mens inntak gjennom munnen på grunn av det høye garvestoffinnholdet bør være sporadisk, kortvarig og skje i samråd med helsepersonell.
Synergi med andre planter
Adstringerende kombinasjoner for munnen
I europeisk munnhygienetradisjon kombineres ratanhia ofte med planter som har en adstringerende, aromatisk og antimikrobiell profil, som nellik (Syzygium aromaticum), myrra (Commiphora myrrha) og tepperot (Potentilla erecta). Disse tre plantene går ofte igjen i tannpulver, kremer og tinkturer, og blandingene brukes tradisjonelt ved tannkjøtt som lett blør, milde betennelser som gingivitt og stomatitt og til rengjøring av munnhulen, uten at summen av plantene erstatter en vurdering hos tannlege.
Munnskyll med aromatiske urter
Ringblomst (Calendula officinalis), peppermynte (Mentha piperita) og salvie (Salvia officinalis) står også ofte sammen med ratanhia i munnvann og munnskyll. Tradisjonelt kobles peppermyntens friske smak og ringblomstens lindrende preg til adstringensen i den andinske roten. I hjemmelagde blandinger bør tinkturene alltid fortynnes i vann, væsken skal ikke svelges, og bruken bør avsluttes hvis det oppstår svie eller lokal irritasjon.
Oppskrifter og bruksprotokoller
Adstringerende munnskyll med ratanhia, myrra og salvie
Dette munnskyllet brukes tradisjonelt ved ømt tannkjøtt og milde betennelser i munnen og består av 10 ml ratanhiatinktur, 10 ml myrratinktur og 10 ml salvietinktur i en mørk glassflaske. Til hver bruk fortynnes 10 til 20 dråper av blandingen i et halvt glass lunkent vann, og munnen skylles grundig to til tre ganger om dagen, helst etter tannpussen, uten at væsken svelges. Kombinasjonen samler planter med adstringerende og aromatisk tradisjon, men tannkjøtt som fortsetter å blø, bør vurderes av tannlege, og bruken skal avsluttes ved lokal irritasjon.
Tradisjonelt avkok ved diaréepisoder
Etter tradisjonell bruk ble tørket, finhakket ratanhiarot kokt forsiktig i vann i 10 til 15 minutter, silt og drukket lunken ved episoder med diaré, på grunn av garvestoffenes adstringerende virkning på tarmslimhinnen. Fordi det mangler sikkerhetsdata for innvortes bruk, og fordi det høye garvestoffinnholdet kan irritere magesekkens slimhinne og redusere opptaket av jern og andre mineraler, må mengden rot, antall doser og varigheten fastsettes individuelt. Rådfør deg med helsepersonell før bruk. Langvarig diaré, diaré med blod, feber eller tegn på uttørking krever legeundersøkelse, og det samme gjelder alle tilfeller hos barn, gravide og eldre, der væskeerstatning kommer før enhver plante.
Hjemmelaget tannpasta for ømt tannkjøtt
Denne pastaen brukes tradisjonelt til å pusse tennene og massere ømt tannkjøtt, og den lages av ratanhiarotpulver og natron i like deler, med litt filtrert vann eller kokosolje tilsatt gradvis til blandingen får en pastaaktig konsistens. Ha en liten mengde på tannbørsten, masser tannkjøttet med forsiktige bevegelser og skyll munnen godt, uten å svelge pastaen. Tradisjonen tilskriver ratanhiaens adstringerende egenskaper en oppstrammende effekt på tannkjøttvevet, mens natron bidrar til rengjøring og nøytralisering av syrer. Fordi natron er slipende, bør pastaen brukes med måte, og man bør følge med på hvordan tannkjøttet reagerer og huske at blandingen ikke erstatter fluortannkremen tannlegen anbefaler.
Omslag ved hemoroider og analfissurer
Dette omslaget brukes tradisjonelt for å lindre lokalt ubehag ved hemoroider og analfissurer, og utgangspunktet er et konsentrert avkok av to spiseskjeer ratanhiarot i 250 ml vann, kokt i omtrent 15 minutter og avkjølt helt. Når væsken er kald, dynkes et rent kompress i den og legges på det berørte området i 15 til 20 minutter, to til tre ganger om dagen. Tradisjonen knytter rotens adstringerende og sårhelende virkning til lindring av lokal betennelse. Omslaget skal likevel ikke brukes på dype eller infiserte sår uten legevurdering, og blødning fra endetarmen, sterke smerter eller vedvarende symptomer krever legekonsultasjon.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Klinisk fytoterapi
I moderne klinisk fytoterapi brukes ratanhia i standardiserte preparater, som ekstrakter og tinkturer, særlig ved milde betennelsestilstander i slimhinnene. Dosen tilpasses individuelt etter produktets garvestoffinnhold og hvordan hver enkelt pasient reagerer. Den adstringerende virkningen gjør roten til et tradisjonelt valg i lokale preparater ved gingivitt, stomatitt og faryngitt, mens innvortes bruk ved mild diaré krever individuell vurdering og bør være kortvarig. I klinisk forskning er munnpleieprodukter med ratanhia blitt prøvd ut hos pasienter som fikk cellegift, i forbindelse med oral mukositt, men dataene er fortsatt begrensede. Oppfølging fra helsepersonell er fortsatt nødvendig for trygg bruk.
Homøopati
Selv om den er mindre kjent i homøopatien enn andre planter, inngår Krameria i homøopatiske preparater under navnet Ratanhia. Homøopatisk materia medica forbinder den med tilstander som betennelser i munnen, analfissurer og mage-tarmplager med diaré. Ifølge homøopatiens egne prinsipper søker metoden å stimulere organismens reaksjonsevne med minimale og sterkt fortynnede doser av stoffet. Disse indikasjonene stammer fra homøopatisk tradisjon, ikke fra kliniske studier. Valg av middel og potens hører hjemme hos en kvalifisert homøopat etter en individuell vurdering, og det erstatter ikke medisinsk diagnose ved blødninger eller vedvarende smerter.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Generelle kontraindikasjoner
Ratanhia er kontraindisert for personer med kjent overfølsomhet for planter i familien Krameriaceae. Allergiske reaksjoner som kontakteksem eller elveblest er sjeldne, men beskrevet, blant annet i en klinisk kasusrapport om allergisk kontaktdermatitt knyttet til et ekstrakt av planten. Inntak gjennom munnen bør unngås under graviditet og amming, fordi det mangler studier som dokumenterer at bruken er ufarlig for mor, foster eller spedbarn. Hos barn anbefales ikke innvortes bruk uten veiledning fra barnelege.
De viktigste forholdsreglene for roten er å unngå langvarig innvortes bruk på grunn av det høye garvestoffinnholdet, som kan irritere magesekkens slimhinne og redusere opptaket av jern og andre mineraler; ikke bruke den på dype eller infiserte sår uten legevurdering; ikke bruke den under graviditet og amming uten faglig veiledning; avslutte bruken ved lokal irritasjon. Personer med jernmangelanemi, gastritt eller magesår bør snakke med helsepersonell før all bruk gjennom munnen, nettopp på grunn av disse to virkningene av garvestoffene.
Vanlige bivirkninger
Bivirkningene av ratanhia er som regel milde og sjeldne, men inntak gjennom munnen kan gi magebesvær eller magesmerter hos enkelte, særlig ved høye doser eller hos personer med sensitiv mage. Ved utvortes bruk er den mest omtalte reaksjonen kontakteksem, som er sjeldent, men krever at produktet seponeres umiddelbart, på samme måte som ved alle andre uønskede symptomer. Godt fortynnede preparater og oppfølging fra fagperson bidrar til å redusere risikoen for bivirkninger.
Legemiddelinteraksjoner
På grunn av den høye konsentrasjonen av garvestoffer kan ratanhia tatt gjennom munnen påvirke opptaket av legemidler og næringsstoffer, siden disse molekylene danner komplekser med en rekke stoffer og reduserer biotilgjengeligheten deres. Jern og andre mineraler er blant de mest berørte. Det anbefales minst to timers mellomrom mellom inntak av ratanhia og andre legemidler eller kosttilskudd. Personer som bruker blodfortynnende legemidler eller diabetesmedisiner, bør være forsiktige og rådføre seg med helsepersonell, fordi ratanhia i teorien kan påvirke blodets levringsevne eller blodsukkeret, selv om denne interaksjonen ikke er godt dokumentert.
Kuriositeter
Folkenavnet ratanhia har røtter i quechua, språket til urfolkene i Andes. Ifølge den mest siterte etymologien kommer ordet av et uttrykk som betyr «plante som kryper langs bakken», en beskrivelse som passer til buskens lave, krypende vekst i sitt naturlige habitat. Etymologien gjenspeiler den gamle forbindelsen mellom planten og de andinske kulturene, som kjente og brukte den lenge før den fant veien til vestlig medisin. Det spanske navnet raíz para los dientes («rot for tennene») bevarer minnet om at roten ble brukt til å rengjøre tennene.
Halvsnyltende plante
Et av de mest påfallende trekkene ved Krameria triandra er den halvsnyltende levemåten, for i motsetning til helsnyltere driver ratanhia fotosyntese og produserer en del av sin egen næring. Den supplerer næringsopptaket ved å hente vann og mineraler fra røttene til vertsplanter gjennom spesialiserte strukturer kalt haustorier, en strategi som gjør at den overlever i næringsfattig jord og tørre miljøer der konkurransen om ressursene er hard.
Historisk bruk i Europa
Ratanhia fikk en fremtredende plass i europeisk medisin gjennom 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, da den ble mye brukt for sin kraftige adstringerende virkning ved kronisk diaré, dysenteri, blødninger og betennelser i munn og svelg. Medisinske tidsskrifter fra 1840-årene publiserte allerede kasusbeskrivelser med ratanhiapreparater ved analfissurer, en bruk som også homøopatien tok opp. I tillegg til den medisinske verdien fungerte roten som naturlig fargestoff, og i Portugal ble den til og med brukt til å gi vin en rubinrød tone, et tegn på hvor viktig den var økonomisk på den tiden.
Ofte stilte spørsmål
Er ratanhia trygg for innvortes bruk?
Innvortes bruk av ratanhia krever forsiktighet og bør bare skje under oppfølging av kvalifisert helsepersonell. Roten brukes tradisjonelt ved episoder med diaré, men det mangler omfattende sikkerhetsstudier, og det høye garvestoffinnholdet kan irritere magesekkens slimhinne og redusere opptaket av jern og andre mineraler, så selvmedisinering frarådes. Ratanhia kan også påvirke opptaket av legemidler som tas samtidig, noe som understreker behovet for faglig oppfølging og for å unngå langvarig bruk.
Hvilke tradisjonelle bruksområder har ratanhia innen munnhelse?
Både tradisjonen og europeisk fytoterapi bruker ratanhia i munnskyll og gurgling ved munnsår, tannkjøtt som lett blør, og milde betennelser i munn og svelg, som stomatitt og faryngitt. Denne bruken bygger på garvestoffenes adstringerende virkning. Laboratoriestudier har også observert antibakteriell og antiinflammatorisk aktivitet i rotekstrakter, men kliniske studier er fortsatt få. Planten er en vanlig ingrediens i naturlige tannkremer og munnvann, som likevel ikke gjør en tannlegevurdering overflødig når blødning eller smerte vedvarer.
Kan ratanhia brukes under graviditet?
Det finnes ikke tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap om sikkerheten ved bruk av ratanhia under graviditet og amming. Mangelen på data om virkningene på den gravide, fosteret og spedbarnet gjør at det anbefales å unngå inntak gjennom munnen i disse periodene. Heller ikke munnskyll og lokal påføring bør brukes under graviditet og amming uten faglig veiledning. Ved behov bør legen eller helsepersonellet som følger svangerskapet, vurdere risiko og mulig nytte.
Hvordan virker ratanhia som adstringerende middel?
Den adstringerende virkningen tilskrives først og fremst den høye konsentrasjonen av garvestoffer, særlig ratanhiagarvesyre og proantocyanidiner. Disse molekylene kan binde seg til proteiner på overflaten av slimhinner og hud og få dem til å felles ut. Prosessen trekker sammen vevet, danner et beskyttende lag og reduserer gjennomtrengeligheten i de små blodkarene, noe som forklarer at roten tradisjonelt brukes for å dempe lette blødninger og overdreven sekresjon fra tannkjøtt og slimhinner.
Kan ratanhia brukes på sår?
Tradisjonelt påføres avkok og fortynnet tinktur av ratanhia på kutt og små overfladiske sår, på grunn av garvestoffenes adstringerende virkning. Roten skal ikke brukes på dype eller infiserte sår uten legevurdering, og all påføring bør avsluttes ved lokal irritasjon. Det er også rapportert allergisk kontaktdermatitt knyttet til ekstrakt av ratanhia, så man bør følge med på rødhet, kløe eller svie etter påføring.
Hvorfor bør man unngå langvarig innvortes bruk av ratanhia?
Det høye garvestoffinnholdet i roten, som kan komme opp i 18 %, er hovedgrunnen til forsiktighet, fordi langvarig innvortes bruk kan irritere magesekkens slimhinne og redusere opptaket av jern og andre mineraler. Garvestoffene danner også komplekser med enkelte legemidler og næringsstoffer, noe som reduserer biotilgjengeligheten deres. Derfor anbefales minst to timers mellomrom mellom ratanhia og andre legemidler eller kosttilskudd. Den som trenger å bruke roten gjennom munnen, bør gjøre det i kort tid og med oppfølging fra helsepersonell.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 8 Siterte Kilder
- PMC2011 Baumgartner L, et al. Lignan derivatives from Krameria lappacea roots inhibit acute inflammation in vivo and pro-inflammatory mediators in vitro. J Nat Prod. 2011.
- PMC2002 Carini M, et al. Antioxidant and photoprotective activity of a lipophilic extract containing neolignans from Krameria triandra roots. Planta Med. 2002.
- PMC2021 Genovese C, et al. In Vitro Antibacterial, Anti-Adhesive and Anti-Biofilm Activities of Krameria lappacea (Dombey) Burdet & B.B. Simpson Root Extract against Methicillin-Resistant Staphylococcus aureus Strains. Antibiotics (Basel). 2021.
- PMC1998 Goday Buján JJ, et al. Allergic contact dermatitis from krameria triandra extract. Contact Dermatitis. 1998.
- PMC Johnston WP, et al. On the Use of Rhatany in the Treatment of Fissure of the Anus, Prolapsus Ani, Leucorrhœa, and Some Other Affections, with Cases. Med Exam (Phila). 1841.
- PMC1986 Scholz E, et al. Characterization of tannins from rhatany root. Planta Med. 1986.
- PMC1989 Scholz E, et al. Proanthocyanidins from Krameria triandra root. Planta Med. 1989.
- PMC2007 Tiemann P, et al. Administration of Ratanhia-based herbal oral care products for the prophylaxis of oral mucositis in cancer chemotherapy patients: a clinical trial. Evid Based Complement Alternat Med. 2007.
