Ordliste over Botaniske og Fytoterapeutiske Begreper

A

akseptert navn

Hvilket navn som er akseptert, avhenger både av nomenklaturreglene, som prioritetsprinsippet, og av det taksonomiske synet hver database legger til grunn, så to databaser kan være uenige i en periode. For arter som er hjemmehørende i Brasil, er Flora e Funga do Brasil referansen, mens Plants of the World Online og World Flora Online er mye brukt internasjonalt.

Se også: botanisk synonym, vitenskapelig navn

Kilde: World Flora Online

alkaloid

De fleste alkaloider har nitrogen i en heterosyklisk ring og er avledet av aminosyrer. Kinin, koffein, morfin og nikotin er kjente eksempler. Mange virker i kroppen selv i små mengder, og noen er giftige, noe som gjør korrekt artsbestemmelse og forsiktig bruk helt nødvendig. Egenskapene varierer sterkt fra stoff til stoff.

Se også: fytokjemikalie, glykosid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

antocyanin

Antocyaninene er glykosider av antocyanidiner som cyanidin, delfinidin og malvidin, og de ligger oppløst i cellenes vakuoler. Fargen endrer seg med surhetsgraden, mot rødt ved lav pH og mot blått eller grønt ved høyere pH, slik at ekstrakter rike på disse pigmentene kan brukes som pH-indikatorer. Stoffene er følsomme for lys, oksygen og varme, noe som påvirker fargen i ekstrakter og matvarer under tilberedning og lagring.

Se også: flavonoid, glykosid, karotenoid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

aromatisk

I botanikken er en aromatisk plante en art som danner og lagrer flyktige luktstoffer, først og fremst terpener og fenylpropanoider, som utgjør de eteriske oljene. Stoffene samles i spesialiserte strukturer, for eksempel kanaler i stengler og røtter, kjertelhår på bladene eller oljekjertler i fruktskallet, og frigjøres når vevet knuses eller varmes opp. Familier som Apiaceae, Lamiaceae og Myrtaceae omfatter mange aromatiske arter. I organisk kjemi har aromatisk en helt annen betydning, knyttet til ringstrukturer som benzenringen, og har ingenting med lukt å gjøre.

Se også: blomsterstand, urteaktig

Kilde: terminologi fra økonomisk botanikk

art

I botanikken angis arten med et binomen, altså slektsnavnet fulgt av et artsepitet med liten forbokstav, som i Matricaria chamomilla. Det er ikke alltid enighet om hvor grensene for en art går, og taksonomiske revisjoner kan med tiden dele opp eller slå sammen arter. Innen urtemedisin er korrekt artsbestemmelse avgjørende, fordi planter i samme slekt kan ha svært ulik kjemisk sammensetning.

Se også: slekt, underart, vitenskapelig navn

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

B

basionym

Når en art flyttes til en ny slekt, beholdes som regel det opprinnelige epitetet og kombineres med det nye slektsnavnet til en ny kombinasjon. Det opprinnelige navnet kalles da basionymet, og forfatteren som publiserte det, settes i parentes i det nye navnet. I Picea abies (L.) H.Karst. er for eksempel basionymet Pinus abies L., beskrevet av Linné.

Se også: akseptert navn, botanisk synonym

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

bivirkning

I dagligtalen brukes bivirkning ofte om enhver utilsiktet virkning av et legemiddel, også ufarlige, og ordet sideeffekt brukes gjerne på samme måte. I legemiddelregelverket er en bivirkning derimot en skadelig og utilsiktet reaksjon på et legemiddel, og det er denne betydningen som gjelder når bivirkninger meldes til legemiddelmyndighetene. Plantebaserte produkter kan også gi bivirkninger, og naturlig opprinnelse gjør dem ikke mindre alvorlige.

Se også: kontraindikasjon, legemiddelinteraksjon, toksisitet

Kilde: WHOs definisjoner i legemiddelovervåkning; Direktiv 2001/83/EF (EØS)

blomsterstand

Blomsterstanden er måten blomstene er ordnet på når de ikke sitter enkeltvis. Stilken som bærer hele samlingen, kalles blomsterstandsskaft, og aksen som bærer blomstene, kalles hovedakse. Typene skilles etter rekkefølgen blomstene åpner seg i og etter formen på samlingen, som aks, klase, kurv, der mange små blomster sitter på en felles blomsterbunn og ser ut som én blomst, og skjerm, der blomsterskaftene går ut fra samme punkt. Typen blomsterstand er et av kjennetegnene som brukes ved bestemmelse av plantefamilier.

Se også: aromatisk, urteaktig

Kilde: terminologi for plantebestemmelse

botanisk synonym

Synonymi oppstår når samme plante har fått mer enn ett vitenskapelig navn, enten fordi den er beskrevet uavhengig av flere forfattere eller fordi den er flyttet til en annen slekt etter en taksonomisk revisjon. I en gitt klassifikasjon er bare ett navn akseptert, og de øvrige blir synonymer. Databaser som Plants of the World Online og World Flora Online viser disse sammenhengene, noe som gjør det enklere å sammenligne studier og etiketter med ulike navn.

Se også: akseptert navn, basionym

Kilde: Plants of the World Online (Royal Botanic Gardens, Kew)

busk

En busk er en flerårig vedplante som sjelden blir mer enn noen få meter høy, og som forgreiner seg nær bakken i flere stammer av omtrent samme tykkelse. Skillet mot treet, som har en tydelig hovedstamme, er praktisk og har mellomformer, som buskformede småtrær. Halvbusk brukes om planter som bare er forvedet ved basis, mens de øvre skuddene er urteaktige. Adjektivet buskaktig beskriver denne vekstformen og brukes også om vegetasjon dominert av busker.

Se også: flerårig, klatreplante, urteaktig

Kilde: plantemorfologisk terminologi

D

dekokt

I fytoterapien brukes dekokt når innholdsstoffene i plantematerialet ikke løses ut bare ved kontakt med varmt vann. Materialet legges i vannet og holdes i kok en stund før væsken siles, og det ferdige uttrekket kalles også avkok. Forskjellen fra infusjon ligger i at plantematerialet kokes sammen med vannet. Det trekker ut mer motstandsdyktige forbindelser, men kan samtidig bryte ned stoffer som tåler varme dårlig.

Se også: infusjon, te

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), generell monografi for urtete (Herbal teas)

dose

I farmakologien er dosen mengden som tas hver gang, mens dosering beskriver hele bruksopplegget, med hyppighet og varighet. For plantebaserte tilberedninger avhenger dosen av ekstraktets konsentrasjon, legemiddelformen og hvilken plantedel som brukes, og tall fra én tilberedning kan derfor ikke overføres til en annen. Avstanden mellom virksom dose og dose som gir giftvirkninger, varierer fra stoff til stoff, og dosen er dermed en av de viktigste faktorene for sikkerhet.

Se også: dosering, toksisitet

Kilde: standard farmakologisk terminologi

dosering

Doseringen står i pakningsvedlegget og forteller hvordan et produkt skal brukes, og den varierer ofte med alder, kroppsvekt og tilstand. I dagligtalen brukes dose og dosering gjerne om hverandre, men faglig betegner dose mengden per gang, mens dosering er hele opplegget. I fytoterapien gjelder en dosering bare for den konkrete tilberedningen den er angitt for, og den kan ikke overføres til en annen tilberedningsform eller konsentrasjon av samme plante.

Se også: dose

Kilde: standard farmakologisk terminologi

E

ekstrakt

Løsemiddelet og konsentrasjonsgraden bestemmer undertypene. Vandig ekstrakt lages bare med vann, mens hydroalkoholisk ekstrakt, laget med vann og etanol, inneholder alkohol, og det gjør som regel også flytende ekstrakt. Alkoholinnholdet har betydning for barn, bilførere, gravide og ammende, personer med leversykdom og personer som har eller har hatt et alkoholproblem. Tørrekstrakt fås ved at løsemiddelet dampes helt bort, og standardisert ekstrakt har fastsatt innhold av en eller flere kjemiske markører, slik at partier kan sammenlignes.

Se også: pulver, tinktur

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), monografi for plantedrogeekstrakter (Herbal drug extracts)

endemisk

En endemisk art forekommer naturlig bare innenfor et avgrenset område, som kan være så stort som et biom eller et land eller så lite som én enkelt fjelltopp. Alle endemiske arter er stedegne i sitt område, men ikke alle stedegne arter er endemiske. Endemisme er vanlig i isolerte miljøer, på fjell og øyer, og arter med svært begrenset utbredelse er ofte mer sårbare for tap av leveområder. En endemisk plante som dyrkes andre steder, er fortsatt endemisk for sitt opprinnelsesområde.

Se også: naturalisert, stedegen

Kilde: plantegeografisk terminologi

eterisk olje

Eteriske oljer består hovedsakelig av fenylpropanoider, monoterpener og seskviterpener, som lagres i kjertelhår, oljeganger og sekresjonshulrom i bark, blader, blomster og frukter. Til tross for navnet er de ikke fett, og de fordamper uten å etterlate flekker. Sammensetningen varierer med art, kjemotype og utvinningsmetode. Oljene er konsentrerte produkter, og flere innholdsstoffer kan irritere huden eller være giftige ved inntak, så innvortes bruk bør ikke skje uten faglig veiledning.

Se også: fytokjemikalie, terpenoid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

ettårig

I botanisk forstand er en ettårig plante en art som går fra spiring til frøsetting og død i løpet av høyst ett år, ofte på bare noen få måneder. Arten overlever gjennom frøene, som ligger i jorda gjennom den ugunstige årstiden. Mange åkerugras og bladgrønnsaker er ettårige. Enkelte flerårige arter fra varme strøk dyrkes som ettårige i områder med kalde vintre, men det handler om dyrkingspraksis og ikke om plantens biologi.

Se også: flerårig, toårig

Kilde: standard botanisk ordliste

F

farmakopé

Mange land og regioner har sin egen farmakopé, som Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.) og United States Pharmacopeia. I Norge gjelder Den europeiske farmakopé, siden Norge er part i konvensjonen om utarbeidelse av en europeisk farmakopé. For plantedroger beskriver monografiene botaniske kjennetegn, grenseverdier for forurensninger, identitetsprøver og minsteinnhold av markørstoffer, slik at ekte materiale kan skilles fra forfalsket.

Se også: medisinplante, monografi

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), Europarådet/EDQM

flavonoid

Grunnskjelettet har femten karbonatomer fordelt på to aromatiske ringer som bindes sammen av en sentral ring. Gruppen omfatter undergrupper som antocyanidiner, flavan-3-oler, flavanoner, flavoner og flavonoler, med kjente eksempler som apigenin, katekin, kempferol og kvercetin. I plantene bidrar flavonoidene til farge og filtrerer ultrafiolett stråling. De er mye studert i farmakologisk forskning, og egenskapene varierer fra stoff til stoff.

Se også: antocyanin, fytokjemikalie, garvestoff

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

flerårig

En flerårig plante lever i mer enn to år. Hos mange arter visner de overjordiske delene om vinteren eller i tørkeperioden, mens jordstengler, løker eller røtter overlever i jorda og skyter nye skudd når forholdene igjen blir gunstige. Trær og de fleste busker er flerårige vedplanter, men det finnes også mange flerårige urter, ofte kalt stauder. Begrepet står i motsetning til ettårig og toårig, som brukes om planter som dør etter én enkelt frøsetting.

Se også: ettårig, toårig, urteaktig

Kilde: standard botanisk ordliste

fytokjemikalie

Begrepet omfatter stoffer planten lager for å samhandle med omgivelsene, som duftstoffer, forsvarsstoffer mot planteetere og mikroorganismer, og pigmenter. Innholdet varierer med art, høstetid, jordsmonn, klima og plantedel. Mange fytokjemiske stoffgrupper undersøkes i farmakologisk forskning, men egenskapene varierer fra stoff til stoff og avhenger også av hvordan plantematerialet er tilberedt.

Se også: alkaloid, flavonoid, terpenoid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

fytoterapi

Begrepet omfatter alt fra hjemmelagde tilberedninger til ferdige plantebaserte legemidler som i Norge er godkjent eller registrert av Direktoratet for medisinske produkter. Fytoterapi skiller seg fra homøopati, som bygger på andre prinsipper, og fra farmakologi basert på isolerte stoffer, fordi den arbeider med helheten av innholdsstoffer i planten eller i ekstraktene fra den. At en tilberedning hører til fytoterapien, sier i seg selv ingenting om virkning eller sikkerhet.

Se også: medisinplante, plantebasert legemiddel

Kilde: WHOs terminologi for tradisjonell medisin og plantebaserte legemidler

G

garvestoff

Garvestoffene deles i to hovedgrupper: hydrolyserbare garvestoffer, avledet av ellagsyre og gallussyre, og kondenserte garvestoffer, også kalt proantocyanidiner, som er bygget opp av flavan-3-oler. Evnen til å felle ut proteiner forklarer den historiske bruken i garving av lær og den ru følelsen i munnen av svart te eller umoden frukt. I farmakologisk forskning varierer egenskapene med type og enkeltstoff.

Se også: flavonoid, fytokjemikalie

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

glykosid

Det er aglykonet som bestemmer glykosidets karakter, og man snakker derfor blant annet om antrakinonglykosider, cyanogene glykosider, fenolglykosider og flavonoidglykosider. Bindingen til sukkeret gjør som regel stoffet mer vannløselig, og ved hydrolyse frigjøres aglykonet. Amygdalin, rutin og salisin er kjente eksempler.

Se også: antocyanin, flavonoid, saponin

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

grøtomslag

I folketradisjonen lages grøtomslag ved å knuse, koke eller rive plantematerialet til en fuktig masse, som kan blandes med leire eller mel for å holde sammen. Omslaget brukes alltid utvortes, enten direkte på huden eller med et tynt tøystykke imellom. Det skiller seg fra kompress ved at selve plantemassen brukes, ikke bare en væske trukket opp i tøy. Enkelte planter irriterer huden, så det hører med til denne bruksformen å følge med på hvordan huden tåler omslaget.

Se også: kompress

Kilde: tradisjonell fytoterapeutisk terminologi

H

herbarium

Hvert herbarieark har en etikett med bestemmelse, dato, funnsted og innsamler. Herbariene oppbevarer også typeeksemplarene som knytter hvert vitenskapelige navn til en bestemt plante. I forskning på medisinplanter gjør et deponert belegg av den undersøkte planten det mulig å kontrollere bestemmelsen i ettertid. I Brasil har Jardim Botânico do Rio de Janeiro en av landets største samlinger.

Se også: art, takson, vitenskapelig navn

Kilde: Botanisk standardterminologi

I

in vitro

In vitro-studier ligger nederst i evidenshierarkiet. De gjør det mulig å teste virkningsmekanismer raskt og rimelig, men konsentrasjonene og det isolerte miljøet gjenspeiler sjelden det som skjer i kroppen, der stoffer tas opp, omsettes og skilles ut. Et resultat in vitro er derfor et utgangspunkt for forskning, ikke et bevis for virkning hos mennesker. Motsatsen er in vivo, som betegner studier i levende organismer, enten dyr eller mennesker.

Se også: klinisk studie, vitenskapelig dokumentasjon

Kilde: standard metodeterminologi i kunnskapsbasert medisin

infusjon

I fytoterapien brukes infusjon gjerne for skjøre plantedeler, der aromatiske og flyktige stoffer ville gått tapt ved langvarig koking. Metoden skiller seg fra dekokt ved at materialet ikke kokes sammen med vannet, og fra maserasjon ved at den bruker varme. Et lokk over karet mens drikken trekker, begrenser tapet av flyktige forbindelser med dampen. I dagligtalen kalles resultatet urtete. I helsevesenet betyr infusjon også væske som gis i en blodåre, noe som ikke har med denne metoden å gjøre.

Se også: dekokt, maserasjon, te

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), generell monografi for urtete (Herbal teas)

invaderende

I økologien er en invaderende art en naturalisert fremmed art som sprer seg langt fra stedene der den ble innført, og som gjør skade, for eksempel ved å endre jordsmonnet eller brannregimet, konkurrere med stedegne planter eller påføre landbruket tap. Invasjon er det siste trinnet i en prosess som begynner med innføring og går via naturalisering, og ikke alle naturaliserte arter kommer så langt. Begrepet må ikke forveksles med ugras, som i landbruket brukes om enhver uønsket plante i åkeren, også stedegne arter.

Se også: naturalisert, stedegen

Kilde: terminologi fra invasjonsøkologi

J

jordstengel

Selv om den ligner en rot, er jordstengelen en omdannet stengel med internodier, knopper, skjellformede blader og stengelknuter, strukturer som røtter ikke har. Den lagrer stivelse og annen opplagsnæring, slik at planten kan overleve ugunstige perioder og formere seg vegetativt, ettersom hver bit med en knopp kan bli et nytt individ. Jordstengler er vanlige hos flerårige urter og skiller seg fra stengelknoller, som er runde opplagsstengler, og fra utløpere, som vokser oppå bakken.

Se også: flerårig, urteaktig

Kilde: plantemorfologisk terminologi

K

kapsel

Harde kapsler fylles med pulver eller tørrekstrakter, mens myke kapsler vanligvis inneholder væsker eller oljer. Skallet beskytter innholdet og gjør det lettere å svelge ubehagelige smaker, og valget mellom animalsk gelatin og plantebasert cellulose har betydning for veganere og vegetarianere. I botanikken betyr ordet noe annet: en kapsel er en tørr frukt som åpner seg av seg selv for å slippe ut frøene, og har ingenting med legemiddelformen å gjøre.

Se også: ekstrakt, pulver

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), monografi for kapsler (Capsules)

karotenoid

Karotenoidene er tetraterpenoider med førti karbonatomer og deles i karotener, som bare består av karbon og hydrogen (for eksempel alfakaroten, betakaroten og lykopen), og xantofyller, som inneholder oksygen (for eksempel lutein og zeaxantin). I grønne blader skjules fargen av klorofyllet og kommer til syne når det brytes ned. Noen karotenoider er forløpere til vitamin A i menneskekroppen, og egenskapene som studeres, varierer fra stoff til stoff.

Se også: antocyanin, terpenoid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

klatreplante

En klatreplante har lange, bøyelige stengler som klatrer opp langs andre strukturer i stedet for å investere i en selvbærende stamme. Festemåtene varierer: heftrøtter som klistrer seg til underlaget, klatretråder, slyngende stengler som snor seg rundt støtten, og torner eller kroker. Klatreplanter kan være urteaktige eller vedaktige, og de vedaktige klatreplantene i tropisk regnskog kalles lianer.

Se også: busk, urteaktig

Kilde: plantemorfologisk terminologi

klinisk studie

Kliniske studier gjennomføres i faser, fra små grupper med vekt på sikkerhet til store studier av effekt. Den strengeste standarden er den randomiserte, kontrollerte og dobbeltblinde studien, der deltakerne fordeles tilfeldig mellom grupper og verken de eller forskerne vet hvem som får tiltaket og hvem som får placebo. Korte, små studier eller studier uten kontrollgruppe gir mindre pålitelige resultater, og konklusjonene blir sterkere når uavhengige forskergrupper kan gjenta funnene.

Se også: in vitro, vitenskapelig dokumentasjon

Kilde: God klinisk praksis (ICH E6)

kompress

I fytoterapien er kompress en form for utvortes bruk der tøyet suger opp en flytende tilberedning og holdes mot et område en stund. Den skiller seg fra grøtomslag ved at den ikke inneholder selve plantemassen, bare væsken som er laget av den. Temperaturen er en del av teknikken, og varme kompresser krever forsiktighet for å unngå brannskader, særlig hos barn, eldre og personer med nedsatt følsomhet i huden.

Se også: dekokt, grøtomslag, infusjon

Kilde: tradisjonell fytoterapeutisk terminologi

kontraindikasjon

Kontraindikasjoner kan være absolutte, når produktet ikke skal brukes i noe tilfelle, eller relative, når bruk krever nøye vurdering og oppfølging. Blant forholdene som oftest nevnes, er alder, allergi mot innholdsstoffer, amming, graviditet og samtidig bruk av andre legemidler. En kontraindikasjon veier dermed tyngre enn advarsler og forsiktighetsregler, som gjelder situasjoner der bruk krever ekstra aktsomhet, men ikke er utelukket.

Se også: bivirkning, legemiddelinteraksjon

Kilde: standard farmakologisk terminologi

kultivar

Ordet er en sammentrekning av det engelske cultivated variety, og i hagebruket kalles en kultivar ofte bare en sort. Navngivningen reguleres av International Code of Nomenclature for Cultivated Plants. I motsetning til den botaniske varieteten oppstår kultivaren gjennom kryssing, kontrollert formering eller utvalg, og den bevares bare ved menneskelig inngripen, som kontrollert frøavl, poding eller stiklinger. Kultivarer av samme art kan skille seg i aroma, farge og innhold av ulike stoffer.

Se også: art, varietet

Kilde: International Code of Nomenclature for Cultivated Plants (ICNCP)

kumarin

Gruppen omfatter enkle kumariner, furanokumariner og pyranokumariner, med eksempler som kumarin selv, psoralen, skopoletin og umbelliferon. De er vanlige i familier som Apiaceae, Fabaceae og Rutaceae. Enkelte furanokumariner kan gi hudreaksjoner ved soleksponering, og naturlig kumarin må ikke forveksles med antikoagulerende kumarinderivater som warfarin, som er modifiserte syntetiske molekyler.

Se også: fytokjemikalie, glykosid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

L

legemiddelinteraksjon

En interaksjon kan forsterke eller svekke den forventede virkningen, og noen ganger gi nye virkninger. Den kan være farmakokinetisk, når ett stoff påvirker fordeling, omsetning, opptak eller utskillelse av et annet, eller farmakodynamisk, når begge virker på de samme målene i kroppen. Plantebaserte tilberedninger inneholder mange aktive innholdsstoffer og kan gi interaksjoner med vanlige legemidler, så det er viktig å fortelle lege eller farmasøyt om alle produkter man bruker, også naturprodukter og kosttilskudd.

Se også: bivirkning, kontraindikasjon

Kilde: standard farmakologisk terminologi

lignan

Lignaner dannes via den samme biosynteseveien som lignin, polymeren som gir veden stivhet, men de er små molekyler og må ikke forveksles med lignin. Matairesinol, pinoresinol, podofyllotoksin og secoisolariciresinol er kjente eksempler. Noen lignaner omdannes av tarmbakterier til forbindelser som kalles enterolignaner, og egenskapene som studeres, varierer fra stoff til stoff.

Se også: flavonoid, fytokjemikalie

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

løvfellende

En løvfellende plante, også kalt bladfellende eller sommergrønn, feller løvet sesongvis og står en periode uten blader, noe som reduserer skader fra kulde og vanntap. Det motsatte er eviggrønne planter, som beholder bladene hele året og skifter dem ut gradvis. I tillegg finnes halvt løvfellende arter, som bare feller en del av løvet. Begrepet brukes også om andre strukturer som faller av etter å ha gjort sin nytte, for eksempel avfallende akselblad eller begerblader.

Se også: busk, flerårig

Kilde: standard botanisk ordliste

M

maserasjon

Ved maserasjon kan væsken være alkohol, eddik, vann eller vegetabilsk olje, og produktet kalles maserat. Siden metoden ikke bruker varme, bevares stoffer som ville blitt brutt ned ved infusjon eller dekokt. Vannbaserte maserater blir lett ødelagt, fordi romtemperatur gir gode vekstvilkår for mikroorganismer. I galenisk farmasi er maserasjon i alkohol en av de klassiske metodene for å fremstille tinkturer.

Se også: ekstrakt, infusjon, tinktur

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), monografi for plantedrogeekstrakter (Herbal drug extracts)

medisinplante

Ifølge WHO er en medisinplante en art som brukes til medisinske formål, enten fersk eller tørket. Begrepet beskriver bruken og gir ingen garanti for virkning eller sikkerhet. Samme art kan ha deler med ulik bruk og deler som er giftige, og det vitenskapelige navnet hindrer forveksling mellom planter med like folkelige navn. Hele planter eller plantedeler som brukes som råvare, som regel tørket, kalles plantedroger, og først et ferdig produkt laget av slike råvarer og godkjent eller registrert av legemiddelmyndighetene er et plantebasert legemiddel.

Se også: fytoterapi, plantebasert legemiddel, toksisitet

Kilde: WHOs terminologi for medisinplanter; Direktiv 2001/83/EF (EØS)

monografi

For plantebaserte legemidler er de mest siterte monografiene utarbeidet av Komiteen for plantebaserte legemidler (HMPC) i Det europeiske legemiddelbyrået (EMA), som klassifiserer hvert bruksområde som veletablert bruk eller tradisjonell bruk. Også WHO utgir monografier, som vanligvis omfatter advarsler, botanisk identifikasjon, dosering, interaksjoner og kontraindikasjoner. De skiller seg fra farmakopémonografier, som gjelder kvalitetskontroll av råvaren.

Se også: farmakopé, tradisjonell bruk

Kilde: HMPC-monografier (Det europeiske legemiddelbyrået, EMA)

N

naturalisert

En naturalisert art er en fremmed plante som mennesker har ført ut av dens naturlige utbredelsesområde, og som etablerer seg utenfor dyrking og fullfører livssyklusen på egen hånd, slik at bestandene holder seg over flere generasjoner. Den skiller seg fra arter som bare dyrkes og ikke klarer seg uten stell, og fra stedegne arter, som har kommet til området på naturlig vis. Ikke alle naturaliserte arter er invaderende, et begrep som er forbeholdt arter som sprer seg vidt og endrer miljøene de etablerer seg i.

Se også: invaderende, stedegen

Kilde: terminologi fra invasjonsøkologi

P

plantebasert legemiddel

EU-regelverket, som Norge har gjennomført via EØS-avtalen, gir to hovedveier til markedet. Et plantebasert legemiddel kan få markedsføringstillatelse på grunnlag av veletablert medisinsk bruk eller kliniske studier, mens et tradisjonelt plantebasert legemiddel registreres på grunnlag av lang og trygg bruk. Begge veier krever dokumentert kvalitet. Begrepet må ikke forveksles med medisinplanten selv: kjeden går fra medisinplante via plantedroge til ferdig, godkjent eller registrert legemiddel.

Se også: fytoterapi, medisinplante, tradisjonell bruk

Kilde: Direktiv 2001/83/EF, endret ved Direktiv 2004/24/EF (gjennomført i Norge via EØS-avtalen)

plantefamilie

I det botaniske systemet står familien mellom orden og slekt. Offisielle familienavn ender på -aceae, men nomenklaturkoden godtar enkelte tradisjonelle navn som alternativ, slik som Compositae for Asteraceae og Labiatae for Lamiaceae. Kjenner man familien, er det lettere å se slektskap og likheter i kjemisk sammensetning mellom planter, men arter i samme familie trenger ikke ha de samme bruksområdene eller den samme risikoen.

Se også: art, slekt, takson

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

polysakkarid

I planter fungerer polysakkaridene enten som energilager, som inulin og stivelse, eller som byggesteiner i celleveggen, som cellulose, hemicelluloser og pektin. Gummistoffer og slimstoffer hører også til denne gruppen og forklarer den tyktflytende konsistensen i enkelte vannekstrakter. De studeres i farmakologisk og ernæringsfaglig forskning, og egenskapene varierer med kjedelengden og hvilke sukkerarter som inngår.

Se også: glykosid, slimstoff

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

pulver

I galenisk farmasi fremstilles plantepulver ved tørking og maling, noen ganger fulgt av sikting som skiller partiklene etter størrelse. Til forskjell fra tørrekstrakt inneholder pulveret hele plantematerialet uten uttrekk med løsemiddel, og sammensetningen følger derfor planten det kommer fra. Fuktighet og eksponering for luft og lys fremskynder nedbrytningen, så oppbevaring i godt lukket beholder er en del av kvalitetskontrollen.

Se også: ekstrakt, kapsel

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), generell monografi for plantedroger (Herbal drugs)

S

saponin

Navnet kommer av latin sapo, såpe, fordi stoffene har en overflateaktiv virkning som minner om vaskemidler. Saponinene deles i triterpensaponiner, som er vanlige hos tofrøbladete planter, og steroidsaponiner, som ofte forekommer hos enfrøbladete. Glycyrrhizin er et godt studert eksempel på en triterpensaponin, mens diosgenin er aglykonet i flere steroidsaponiner. Noen saponiner irriterer slimhinner og er giftige for fisk, så bruken krever forsiktighet.

Se også: glykosid, terpenoid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

sirup

Sukkeret gir sirupen konsistens, demper bitter smak og bidrar til holdbarheten. I farmasøytisk sammenheng er grunnsirup en konsentrert sukroseløsning, og legemiddelsirup kan være tilsatt ekstrakter eller tinkturer og dermed inneholde alkohol, noe som har betydning for barn, bilførere, gravide og ammende og personer med leversykdom eller alkoholproblemer. Hjemmelagde varianter med honning eller sukker holder seg kortere. Sukkerinnholdet har betydning for dem som må begrense karbohydratinntaket, og honning skal ikke gis til barn under ett år.

Se også: ekstrakt, tinktur

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), monografi for flytende preparater til oral bruk (Liquid preparations for oral use)

slekt

Slekten ligger mellom familie og art i det botaniske systemet. Navnet er et latinisert substantiv med stor forbokstav, skrevet i kursiv, og utgjør første del av artsnavnet. Planter i samme slekt har ofte morfologiske fellestrekk, men kan skille seg mye fra hverandre i kjemisk innhold, og derfor er det fortsatt nødvendig å bestemme planten helt ned til art.

Se også: art, plantefamilie, vitenskapelig navn

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

slimstoff

Slimstoffer produseres i spesialiserte celler eller cellelag, for eksempel det ytre laget på enkelte frø, og skiller seg fra gummistoffer ved at de er normale bestanddeler i planten, mens gummi gjerne dannes som utsondring etter en skade. I farmakognosien angir svelleindeksen hvor mye plantematerialet sveller i vann. Den slimete konsistensen kommer lett frem i infusjoner og kaldekstrakter.

Se også: glykosid, polysakkarid

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

stedegen

En art er stedegen, eller naturlig hjemmehørende, i et område når den inngår i den lokale floraen gjennom naturlig evolusjon og spredning, uten å ha blitt fraktet dit av mennesker. Begrepet er alltid knyttet til et bestemt område, og samme plante kan være stedegen på ett kontinent og innført på et annet. Stedegen betyr ikke eksklusiv, for en art som er stedegen i Brasil, kan også forekomme i nabolandene. Når den naturlige utbredelsen er begrenset til ett enkelt område, brukes begrepet endemisk.

Se også: endemisk, invaderende, naturalisert

Kilde: plantegeografisk terminologi

T

takson

I flertall brukes både den latinske formen taksa og den fornorskede formen taksoner. Begrepet gjelder på alle nivåer i hierarkiet, fra de store hovedgruppene ned til rangene under art, og er grunnenheten som taksonomi og systematikk arbeider med. Uttrykk som infraspesifikt takson, brukt om underarter og varieteter, viser hvor i hierarkiet gruppen hører hjemme.

Se også: art, plantefamilie, slekt

Kilde: Botanisk standardterminologi

te

I botanisk og handelsmessig presis språkbruk viser te bare til tilberedninger av Camellia sinensis, planten som gir grønn, hvit, oolong og svart te. I dagligtalen brukes ordet likevel om nesten enhver drikk av urter i varmt vann, og på norsk skilles slike drikker gjerne ut som urtete. Fagtekster kaller dem infusjon eller dekokt, avhengig av metoden. En urtete inneholder derfor vanligvis ikke Camellia sinensis, selv om pakningen omtaler den som te.

Se også: dekokt, infusjon

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), generell monografi for urtete (Herbal teas)

terpenoid

Inndelingen følger antall isoprenenheter: monoterpener har to, som limonen og mentol, seskviterpener har tre, som bisabolol og karyofyllen, diterpener har fire og triterpener seks. Strengt tatt betegner terpen selve hydrokarbonet, mens terpenoid også omfatter oksygenholdige derivater, men i praksis brukes ordene om hverandre. Karotenoider og triterpensaponiner hører også til denne store stoffgruppen.

Se også: eterisk olje, karotenoid, saponin

Kilde: Pharmacognosy (Trease and Evans)

tinktur

Farmakopeene beskriver tinktur som et alkoholholdig uttrekk fremstilt ved maserasjon eller perkolasjon, med fast forhold mellom plantemateriale og løsemiddel. Alkoholinnholdet er en vesentlig egenskap ved produktet og har betydning for barn, bilførere, gravide og ammende, personer med leversykdom og personer som har eller har hatt et alkoholproblem. Sammenlignet med flytende ekstrakt er tinktur vanligvis mindre konsentrert, fordi den bruker mer løsemiddel per mengde plantemateriale.

Se også: ekstrakt, maserasjon

Kilde: Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.), monografi for plantedrogeekstrakter (Herbal drug extracts)

toksisitet

Toksikologien skiller mellom akutt toksisitet, som viser seg etter én eller kortvarig eksponering, og kronisk toksisitet, som henger sammen med gjentatt bruk over lang tid. Man snakker også om organtoksisitet når skaden rammer et bestemt organsystem. Prinsippet om at det er dosen som gjør giften, tilskrevet Paracelsus, gjelder like mye for stoffer fra planter: at noe er naturlig, betyr ikke at det er fritt for giftvirkninger.

Se også: bivirkning, dose

Kilde: standard toksikologisk terminologi

toårig

Hos en toårig plante går det første året med til vegetativ vekst, ofte i form av en bladrosett tett mot bakken og en rot som lagrer opplagsnæring. Det andre året skyter planten opp en blomsterstengel, setter frø og dør. Hos mange arter krever blomstringen en periode med kulde, en prosess som kalles vernalisering. I klima uten en tydelig vinter kan enkelte toårige arter oppføre seg som ettårige eller leve lenger.

Se også: ettårig, flerårig

Kilde: standard botanisk ordliste

tradisjonell bruk

Europeisk regelverk, som også gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen, godtar tradisjonell bruk som grunnlag for å registrere visse plantebaserte legemidler. Direktiv 2004/24/EF krever dokumentert medisinsk bruk i minst 30 år, hvorav minst 15 år i EØS-området, og at produktet ikke er skadelig ved normal bruk. Slik anerkjennelse viser brukshistorikk og sannsynlig virkning, men er ikke det samme som dokumentert effekt i kliniske studier. Pakningen skal derfor opplyse at bruksområdet utelukkende bygger på lang tids bruk.

Se også: klinisk studie, monografi, vitenskapelig dokumentasjon

Kilde: Direktiv 2004/24/EF (gjennomført i Norge via EØS-avtalen)

U

underart

Underarten skrives etter binomenet, innledet med subsp. eller ssp., som i Origanum vulgare subsp. hirtum. Betegnelsen brukes gjerne om populasjoner som holder til i atskilte områder og har varige morfologiske særtrekk, selv om de fortsatt kan krysse seg med andre populasjoner av samme art. Blant rangene under artsnivå står underarten over varieteten.

Se også: art, varietet

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

urteaktig

En urteaktig plante har en stengel som forblir myk, med lite innlagret lignin, i motsetning til busker og trær, som danner ved. De overjordiske delene er som regel lave, og hos flerårige arter kan de visne ned og skyte opp igjen fra underjordiske organer. Begrepet beskriver konsistens og ikke levetid, for det finnes både ettårige, flerårige og toårige urter. Adjektivet brukes også om plantedeler, for eksempel unge skudd som ennå ikke er forvedet hos en vedaktig art.

Se også: busk, flerårig, klatreplante

Kilde: plantemorfologisk terminologi

V

varietet

Den botaniske varieteten er en rang under artsnivå som reguleres av nomenklaturkoden, og den gjelder i utgangspunktet populasjoner som oppstår i naturen. Den må ikke forveksles med kultivaren, som betegner planter som er valgt ut og holdes ved like gjennom dyrking. Hos kulturplanter brukes rangen likevel av tradisjon, som i Brassica oleracea var. capitata, hodekål.

Se også: kultivar, underart

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)

vitenskapelig dokumentasjon

Kunnskapsbasert medisin ordner studier i et hierarki der laboratorieforsøk in vitro gir det svakeste grunnlaget, fulgt av dyrestudier og kliniske studier på mennesker, mens systematiske oversikter som sammenstiller flere studier, ligger øverst. En virkning sett i celler eller dyr peker ut en retning for videre forskning, men viser ikke at den oppstår hos mennesker. Uttrykket klinisk dokumentasjon brukes bare om data fra studier på mennesker.

Se også: in vitro, klinisk studie, tradisjonell bruk

Kilde: standard metodeterminologi i kunnskapsbasert medisin

vitenskapelig navn

Den binære nomenklaturen ble etablert av Linné i Species Plantarum fra 1753, som regnes som startpunktet for botanisk navnsetting. Det fullstendige navnet kan også ta med en forkortelse for den som beskrev arten, som i Melissa officinalis L., der L. står for Linné. Mens folkelige navn varierer fra sted til sted, er det vitenskapelige navnet entydig og viser nøyaktig hvilken plante det er snakk om.

Se også: akseptert navn, art, slekt

Kilde: International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants (ICN)