Sempervivum tectorum (Takløk): egenskaper og fordeler

Takløk (Sempervivum tectorum L.) er en flerårig sukkulent i bergknappfamilien (Crassulaceae), beskrevet av Linné i 1753. Arten stammer fra fjellene i Sør-Europa og har, takket være en enestående tilpasningsevne, spredt seg over hele kontinentet. Planten danner kompakte rosetter av kjøttfulle blader og har alltid vært verdsatt både som prydplante og for en lang tradisjon med folkelig bruk, særlig saften fra friske blader, som ble lagt på mindre hudirritasjoner som lette brannskader og insektstikk.

Opptegnelser om bruken av takløk strekker seg over flere hundre år og finnes hos antikke forfattere som Dioskorides, Galen og Plinius og i folketradisjonen i mange europeiske land. Dette er tradisjonell og etnobotanisk bruk uten kliniske studier som bekrefter den, og den moderne forskningen er begrenset til laboratoriestudier av antibakteriell, antioksidant og sårhelende aktivitet. Innvortes bruk er lite undersøkt, og i høye doser fremkaller planten oppkast, så denne artikkelen tar bare for seg utvortes bruk på huden.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: takløk.
• Engelsk: bullock's beard, common houseleek, devil's beard, earwort, fuet, healing blade, hen and chicks, homewort, imbroke, Jove's beard, Jupiter's eye, poor Jan's leaf, red-leaved houseleek, roof foil, roof houseleek, sengreen, St. George's beard, St. Patrick's cabbage, Thor's beard, thunderplant, welcome-home-husband-though-never-so-drunk.
• Fransk: artichaut des toits, herbe du tonnerre, joubarbe des toits.
• Italiensk: barba di Giove, erba del fulmine, semprevivo maggiore.
• Portugisisk: barba-de-júpiter, consolva, sempre-viva, sempre-viva-dos-telhados, sempre-viva-maior.
• Spansk: alcachofa de gatos, balsamina, barba de Júpiter, consolva, hierba puntera, siempreviva, siempreviva mayor, suelda.
• Tysk: Dachwurz, Donnerwurz, Echte Hauswurz.

Botaniske synonymer

Navnet Sempervivum tectorum L. ble fastsatt av Linné i 1753 og er fortsatt det aksepterte navnet i de fleste moderne botaniske databaser, selv om planten gjennom taksonomiens historie også har fått andre navn. Blant de registrerte synonymene er Sedum tectorum Scop., Sempervivum alpinum Griseb. & Schenk og Sempervivum glaucum Ten., som gjenspeiler ulik klassifisering og bestemmelse i ulike perioder og områder. Synonymer er vanlige hos arter med stor utbredelse og lang dyrkingshistorie, og kunnskap om dem gjør det lettere å identifisere planten riktig i både eldre og nyere studier, særlig fordi takløk lett krysser seg med andre arter i slekten.

• Sedum tectorum Scop.
• Sempervivum alpinum Griseb. & Schenk
• Sempervivum glaucum Ten.

Botanisk familie: Crassulaceae

Takløk hører til bergknappfamilien, Crassulaceae, en gruppe sukkulenter som er kjent for å kunne lagre vann i bladene. Denne tilpasningen gjør at de trives i tørre, steinete miljøer som fjellskråningene i Sør-Europa. Familien er stor og omfatter slekter som Crassula, Sedum og Echeveria, som alle utmerker seg ved hardførhet og prydverdi, og kompakte bladrosetter er en av de mest karakteristiske vekstformene deres.

Fordi de krever lite stell og tåler tørke godt, brukes bergknappvekster mye i steinbed og på grønne tak, der motstandskraften mot krevende forhold går hånd i hånd med den dekorative effekten. Familien studeres også for den såkalte crassulacé-syremetabolismen, forkortet CAM, en mekanisme der spalteåpningene åpnes om natten for å ta opp karbondioksid og dermed begrense vanntapet om dagen. Dette forklarer mye av den bemerkelsesverdige robustheten.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Bladsaft
• Friske blader

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

• Amulett i folketroen mot hekseri og forfall.
• Dyrket på tak som symbolsk vern mot tordenvær og lynnedslag.
• Historisk opptegnelse fra Serbia om dråper i øret ved betennelse (frarådes i dag) og om påsmøring på vorter.
• Historisk opptegnelse om saften blandet med honning på munnsår.
• I Irland, der planten kalles tóirpín, lagt over dører som symbolsk vern mot lyn og brann.
• Nevnt av Galen og Dioskorides: bladsaften som sammensnerpende middel ved plager i hud og øyne.
• Nevnt av Plinius og Marcellus Empiricus: utvortes bruk på blåmerker og magesmerter.
• Tradisjonelt brukt som grøtomslag på lette brannskader, insektstikk, små sår og byller.
• Tradisjonelt brukt ved lette hudbetennelser.

Terapeutiske egenskaper

• Anti-inflammatorisk (tradisjonell utvortes bruk, uten kliniske studier)
• Antimikrobiell (ekstrakter virksomme mot bakterier knyttet til mellomørebetennelse i laboratoriestudier)
• Antioksidant (fenolforbindelser aktive i in vitro-forsøk)
• Anti-quorum-sensing (forstyrrelse av bakteriell kommunikasjon observert in vitro)
• Astringerende (tradisjonell bruk av bladsaften)
• Forfriskende (kjølende følelse av saften på huden, folkelig bruk)
• Sårhelende (bladfraksjoner stimulerte celledeling og cellevandring i laboratoriet)
• Vanndrivende (tradisjonell bruk)

Fytokjemisk profil

De kjøttfulle bladene hos takløk hoper opp store mengder eplesyre, noe som er typisk for planter med CAM-metabolisme: de lagrer organiske syrer om natten og bruker dem opp i løpet av dagen. Den fenoliske fraksjonen domineres av flavonolglykosider avledet av kaempferol, særlig kaempferol-3-O-rhamnosylglukosid-7-O-rhamnosid, som er påvist som hovedbestanddel i studier av rensede bladfraksjoner. Nyere forskning har vist at innholdet av fenolforbindelser og den antioksidante aktiviteten varierer med innsamlingssted og årstid, noe som bidrar til å forklare forskjeller mellom ekstrakter av ulik opprinnelse. Plantens kjemi er fortsatt lite utforsket sammenlignet med andre medisinplanter, og de observerte virkningene kommer utelukkende fra laboratorieforsøk.

• Eplesyre
• Fenolforbindelser (innhold varierer med sted og årstid)
• Flavonolglykosider (med kaempferol-3-O-rhamnosylglukosid-7-O-rhamnosid som hovedbestanddel)

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Frisk bladsaft (utvortes)
• Grøtomslag (utvortes)
• Kompress (utvortes)

Alle formene som beskrives her, er kun til utvortes bruk. Te og saft til inntak finnes i gamle kilder, men innvortes bruk er lite undersøkt og kan gi oppkast i høye doser, og derfor frarådes det.

Synergi med andre planter

Utvortes bruk sammen med ringblomst og valurt

I europeisk urtetradisjon kombineres saft eller grøtomslag av takløk med salver og oljer av ringblomst (Calendula officinalis) og valurt (Symphytum officinale) i preparater som tradisjonelt legges på små irritasjoner, lette brannskader og skrubbsår. Flavonoidene og triterpenene i ringblomst og allantoinet i valurt har hver sin historikk for utvortes bruk, men selve kombinasjonen er aldri undersøkt. Valurt skal bare brukes på hel hud og i korte perioder, fordi planten inneholder pyrrolizidinalkaloider som er giftige for leveren.

Lindrende omslag med kamille og lakris

En annen kombinasjon til utvortes bruk forener takløk med kamilleomslag (Matricaria chamomilla) og utvortes preparater av lakris (Glycyrrhiza glabra), tradisjonelt brukt på rødlig og sensitiv hud. Kamille har lang tradisjon i lindrende omslag, og lakrisderivater finnes i kosmetikk for irritert hud, men denne kombinasjonen bygger på tradisjon og er ikke undersøkt som helhet. Personer med allergi mot planter i kurvplantefamilien (Asteraceae) bør unngå kamille.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Omslag med friske blader til huden

Hjemmelaget preparat som tradisjonelt legges på små brannskader, insektstikk og lette irritasjoner på hel hud.

Ingredienser:

• Friske blader av Sempervivum tectorum
• Kompress eller et rent tøystykke

Fremgangsmåte:

1. Skyll de friske bladene grundig under rennende vann.
2. Knus bladene slik at saften frigjøres.
3. Test først på et lite hudområde og vent noen timer.
4. Påfør saften på det irriterte området, ikke på dype eller infiserte sår.
5. Dekk til med kompress eller et rent tøystykke og la det virke i 30 minutter til 1 time.
6. Avbryt ved rødhet, svie eller kløe, og søk hjelp hvis tilstanden ikke blir bedre.

Oppskåret blad på insektstikk

Folkelig hagebruk, tradisjonelt lagt på myggstikk og stikk fra små insekter for å gi en umiddelbar følelse av kjølighet.

Ingredienser:

• 1 friskt, rent blad av Sempervivum tectorum

Fremgangsmåte:

1. Skyll bladet og skjær det i to på langs.
2. Hold den fuktige innsiden mot stikket i noen minutter.
3. Gjenta om nødvendig noen ganger daglig, med et nytt blad hver gang.
4. Bruk det ikke ved stikk med utbredt hevelse, pustevansker eller andre tegn på allergi, som krever øyeblikkelig legehjelp.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Homøopati

Homøopatien bruker preparater av Sempervivum tectorum i høye fortynninger, tradisjonelt angitt ved hudplager, munnsår og hevelser i brystene og i noen repertorier også ved vorter og liktorner. Virkningen av homøopati er ikke underbygget av konsistent vitenskapelig dokumentasjon, og ingen av disse indikasjonene er påvist. Vedvarende hudforandringer, kuler i brystet og sår i munnen som ikke gror, må derfor vurderes av lege.

Tradisjonell europeisk urtemedisin

I europeisk folkemedisin er takløk et husråd fra hagen, først og fremst brukt som frisk saft på huden, omtrent slik man andre steder bruker blader fra andre sukkulenter. Laboratoriestudier har bekreftet at ekstrakter virker mot bakterier isolert fra mellomørebetennelse og påvirker cellevandring, men det finnes ingen kliniske studier. Bruken bør derfor begrenses til lette irritasjoner og må aldri erstatte medisinsk oppfølging.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Bruk i øret

Den folkelige skikken med å dryppe takløksaft i øret er utelukkende en historisk opptegnelse og aldri en anbefaling i dag. Man skal aldri dryppe noe i øret ved smerter, utflod eller mistanke om hull på trommehinnen, og mellomørebetennelse (øreverk) hos barn krever alltid medisinsk vurdering, aldri egenbehandling med husråd.

Innvortes bruk

Innvortes bruk er lite undersøkt, og i høye doser virker planten brekningsfremkallende, det vil si at den gir oppkast, med en følsomhet som varierer fra person til person. Derfor inneholder artikkelen ingen oppskrift til innvortes bruk, og te eller saft til inntak bør unngås, særlig under graviditet og amming og hos barn, grupper det ikke finnes sikkerhetsdata for.

Forsiktighet ved utvortes bruk

Utvortes bruk tåles vanligvis godt, men en test på et lite hudområde før første påføring bidrar til å unngå allergiske reaksjoner. Saften skal ikke påføres dype sår, store brannskader eller infiserte områder, og det påstås ingen legende virkning på vorter, liktorner eller andre hudforandringer, som bør vurderes av lege hvis de vedvarer eller endrer utseende. Personer med kroniske hudsykdommer eller som bruker legemidler på huden, bør snakke med helsepersonell før de bruker planten.

Må ikke forveksles med aloe

Takløk er ikke Aloe vera (aloe), en annen art fra en annen familie, som den av og til forveksles med fordi begge har saftige blader som brukes på huden. Opplysninger om aloegel gjelder ikke for takløk, og omvendt.

Kuriositeter

Vern mot lyn og hekseri

Takløk har lenge vært knyttet til folketro. I Europa ble den plantet på takene fordi man trodde den beskyttet husene mot lyn og torden, og denne skikken har gitt opphav til navnet takløk, det engelske houseleek og artsnavnet tectorum, som betyr takenes. Planten ble også sett på som en amulett mot hekseri og forfall, og fortsatt i dag kan man se den vokse på gamle tak i mange områder, der tradisjonen lever videre.

Lang levetid og motstandskraft

Slektsnavnet kommer av latin semper, alltid, og vivus, levende, en henvisning til plantens lange levetid og seighet, som lar den overleve skrinn jord, tørke og ekstreme temperaturer. Urtekjenneren William Fernie forteller om en botaniker som i atten måneder forgjeves prøvde å tørke et eksemplar til herbariet sitt. Da han satte det tilbake i jorden, vokste det videre som om ingenting hadde skjedd, og anekdoten gjorde planten til et symbol på utholdenhet.

Gammel bruk og folkelige navn

Planten har vært kjent i tusenvis av år og har samlet en mengde folkelige navn, mange knyttet til tordenguder: Jupiter i latinsk barba Jovis og fransk joubarbe, og Tor i tysk Donnerbart. Andre navn, som angelsaksisk singrēne og engelsk aye-green, viser til den lange levetiden, og at planten nevnes hos Galen, Dioskorides, Plinius og Marcellus Empiricus, viser at den har vært brukt som husråd siden antikken.

Ofte stilte spørsmål