Simarouba amara (Marupá): egenskaper og fordeler

Simarouba amara Aubl. / Marupá, i Brasil kjent som marupá og ført opp som simaruba i eldre farmakopeer, er et eviggrønt tre i familien Simaroubaceae, beskrevet av Jean Baptiste Christophore Fusée Aublet i 1775. Arten stammer fra den neotropiske regionen og har en vid utbredelse fra Guatemala til Bolivia og fra Ecuador til østkysten av Brasil, og marupá verdsettes både for den tradisjonelle bruken av barken og for det lette, allsidige virket, som lokalsamfunn har brukt i århundrer.

I latinamerikansk urtetradisjon har Simarouba amara en fremtredende plass som bitterplante knyttet til tarm- og parasittplager, med opptegnelser som spenner fra diaré og dysenteri til feber og andre infeksjoner. Den fytokjemiske sammensetningen, som først og fremst er rik på kvassinoider, forklarer interessen fra moderne forskning, som undersøker deler av den tradisjonelle bruken i laboratoriet og i dyremodeller, men foreløpig uten kliniske studier som bekrefter effekt og sikkerhet hos mennesker.

Folkelige og internasjonale navn#

• Norsk: intet etablert norsk navn; i trehandelen brukes ofte handelsnavnet marupa.
• Engelsk: bitterwood, dysentery bark, mountain damson, orinoco simarouba, paradise tree, slave wood, stavewood, wing-leaved quassia.
• Fransk: bois blanc, simarouba, simarouba glabre.
• Italiensk: simaruba.
• Portugisisk: amarelinho, caixeta, cedro-amargo, marupá, marupaúba, paraíba, pau-paraíba, simaruba, tamanqueira.
• Spansk: cedro amargo, cuna, gavilán (Cuba), guitarro, simaruba.
• Tysk: Simarouba.

Botaniske synonymer#

Simarouba amara Aubl. har samlet en rekke botaniske synonymer opp gjennom historien, noe som speiler gjentatte revisjoner av klassifiseringen og treets store utbredelsesområde, der det ble beskrevet mer enn én gang av botanikere fra ulike regioner. De mest kjente er Quassia simarouba og Quassia simaruba, brukt i ulike perioder og sammenhenger, mens navnet simaruba overlevde i eldre farmakopeer som betegnelse på plantedrogen fra barken, Simarubae cortex.

• Picraena officinalis
• Pistacia americana Mill.
• Quassia alatifolia Stokes
• Quassia dioica P.J.Bergius
• Quassia glauca (DC.) Spreng.
• Quassia officinalis Rich.
• Quassia simarouba
• Quassia simaruba
• Simarouba medicinalis
• Zwingera amara

Botanisk familie: Simaroubaceae#

Simarouba amara tilhører familien Simaroubaceae, en gruppe tofrøbladede planter med trær og busker som hovedsakelig finnes i tropiske og subtropiske strøk. Familien er kjent for å danne bitre forbindelser, særlig kvassinoider, som tilskrives mye av den farmakologiske interessen for artene, og mange av dem opptrer i tradisjonell medisin i forbindelse med feber, betennelser og parasittsykdommer nettopp på grunn av disse sekundærmetabolittene.

Simaroubaceae har som regel spredtstilte, oftest finnede blader og små, gjerne enkjønnede blomster samlet i blomsterstander. Virket fra flere arter i familien er ettertraktet fordi det er lett og enkelt å bearbeide, noe som gir mange kommersielle bruksområder, samtidig som innholdet av bioaktive stoffer holder gruppen på radaren i farmakologisk forskning, som leter etter nye forbindelser av interesse i disse plantene.

Brukte deler til te og tilberedninger#

• Bark
• Blader
• Frukter (fruktkjøtt og frø)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk#

• Anemi (tradisjonell bruk)
• Betennelser (tradisjonell bruk)
• Diaré (tradisjonell bruk i Amazonas og Karibia, under utforskning)
• Dysenteri (tradisjonell bruk, under utforskning; erstatter ikke rehydrering eller medisinsk behandling)
• Feber (tradisjonell bruk)
• Fordøyelsesbesvær (tradisjonell bruk)
• Magesmerter (tradisjonell bruk)
• Malaria (tradisjonell bruk; bare data fra in vitro-forsøk og dyreforsøk)
• Sår (tradisjonell utvortes bruk)
• Tarmparasitter (tradisjonell bruk)

Terapeutiske egenskaper#

• Adstringerende (trekker sammen vev og reduserer sekresjoner, ifølge tradisjonell bruk)
• Antidiaréisk (tradisjonell bruk i Amazonas og Karibia, under utforskning)
• Antidysenterisk (tradisjonell bruk under utforskning, som ikke erstatter rehydrering eller medisinsk behandling)
• Antiinflammatorisk (virkning undersøkt i foreløpige studier)
• Antimikrobiell (virkning mot mikroorganismer observert i laboratoriet)
• Antiparasittisk (antiamøbisk virkning observert in vitro)
• Antiproliferativ (virkning observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Febernedsettende (senking av feber ifølge tradisjonell bruk)
• Smertestillende (smertelindring ifølge tradisjonell bruk, uten klinisk bekreftelse)
• Vanndrivende (økt urinproduksjon ifølge tradisjonell bruk)

Fytokjemisk profil#

Den fytokjemiske profilen til Simarouba amara domineres av kvassinoider, en gruppe nedbrutte og sterkt oksygenerte triterpener som er kjent for sin intenst bitre smak og markante biologiske aktivitet, og som derfor regnes som de fremste kandidatene til å forklare virkningene som tilskrives planten. Blant de mest studerte er ailantinon, glaukarubinon og holakanton, i tillegg til derivater som 13,18-dehydroglaukarubinon, som ble isolert fra arten allerede på 1970-tallet. Særlig glaukarubinon har vist antiplasmodial og antiproliferativ aktivitet i prekliniske forsøk, men disse resultatene er begrenset til laboratoriet og dyremodeller og gir ikke grunnlag for noen bruk mot malaria eller kreft.

I tillegg til kvassinoidene inneholder barken triterpener av tirukallan- og apotirukallantypen, alkaloider og eteriske oljer, som kan bidra til plantens virkningsspekter. Den sammensatte kjemien tyder på farmakologiske effekter via flere mekanismer som vitenskapen fortsatt utforsker, og dagens forskning forsøker å isolere og karakterisere nye forbindelser samtidig som den prøver å avklare virkningsmekanismene til dem som allerede er kjent, også deres toksisitet.

• Ailantinon (kvassinoid)
• Alkaloider
• Eteriske oljer
• Glaukarubinon (kvassinoid)
• Holakanton (kvassinoid)
• Tirukallan- og apotirukallantriterpener

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)#

• Avkok av barken
• Ekstrakter
• Olje fra frøene
• Te av bladene (infusjon)
• Tinktur

Synergi med andre planter#

Mage- og tarmplager

I tradisjonell bruk kombineres Simarouba amara med garvestoffrike planter som guava (Psidium guajava) og granateple (Punica granatum) i tilberedninger som brukes ved diaré. Tanken bak kombinasjonen er å forene den bitre karakteren til kvassinoidene i marupá med garvestoffenes sammentrekkende egenskaper, en hypotese som fortsatt undersøkes og som ikke gjør rehydrering eller legevurdering overflødig, særlig ved blod i avføringen, feber eller tegn på dehydrering.

Febertilstander

Tradisjonelle kilder nevner marupá sammen med kinatre (Cinchona officinalis) og ettårig malurt (Artemisia annua) i tilberedninger ved feber. Kinatreet er den historiske kilden til kinin, og ettårig malurt ga opphav til artemisinin, mens kvassinoidene i marupá, som glaukarubinon, bare har vist antiplasmodial aktivitet in vitro og i dyr, slik at ingen av disse hjemmelagde kombinasjonene erstatter diagnose og standardiserte malariamidler forskrevet av lege ved mistanke om malaria.

Betennelser og smerter

Tradisjonen knytter også Simarouba amara til djevelklo (Harpagophytum procumbens) og gurkemeie (Curcuma longa) i tilberedninger rettet mot smerter og betennelser. Kombinasjonen samler kvassinoidene i marupá, iridoidene i djevelklo og kurkuminoidene i gurkemeie ved tilstander som artritt og muskelsmerter, og den brukes tradisjonelt ved kroniske plager, men det finnes ingen kliniske studier av blandingen, og den gir ikke grunnlag for å redusere eller avslutte betennelsesdempende legemidler på egen hånd.

Oppskrifter og bruksprotokoller#

Mildt avkok av barken

Tilberedning som tradisjonelt brukes ved milde tarmplager i amazonsk og karibisk tradisjon, laget av en liten mengde tørket marupábark som kokes i vann i noen minutter, siles og drikkes lunken.

Bruksveiledning: avkoket bør være mildt og bruken kortvarig, og bare etter råd fra helsepersonell, fordi barken i høy dose er brekningsfremkallende og avførende. Tilberedningen erstatter ikke oral rehydrering eller medisinsk behandling av dysenteri, og ved blod i avføringen, feber eller dehydrering må man oppsøke lege. Rådfør deg med helsepersonell før bruk.

Te av bladene

Tilberedning med tradisjonell bruk ved febertilstander, der tørkede marupáblader legges i kokende vann, trekker under lokk i noen minutter og siles før den lunkne teen drikkes.

Bruksveiledning: siden det ikke finnes sikkerhetsdata som gjør det mulig å fastsette en dose, bør teen være svak og bare brukes en sjelden gang, alltid med faglig oppfølging. Vedvarende feber eller feber med andre symptomer krever legevurdering, særlig i områder med malaria. Rådfør deg med helsepersonell.

Tinktur av barken

Tilberedning nevnt i tradisjonell bruk ved tarmparasitter, laget ved å trekke pulverisert tørket bark i kornsprit i en mørk glassflaske som oppbevares kjølig og ristes daglig i omtrent to uker, før væsken siles og lagres.

Bruksveiledning: tinkturen konsentrerer cytotoksiske kvassinoider og må derfor ikke brukes uten forskrivning og oppfølging fra helsepersonell, som avgjør om bruken er egnet og hvor lenge den skal vare. Rådfør deg med helsepersonell.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier#

Klinisk fytoterapi

I klinisk fytoterapi inngår Simarouba amara i standardiserte formuleringer, som tørre eller flytende ekstrakter, der målet er å kontrollere innholdet av kvassinoider i hver dose. Bruken studeres ved mage- og tarmplager og parasittinfeksjoner, alltid med individuell forskrivning som tar hensyn til diagnose, pasientens tilstand og mulige interaksjoner med andre legemidler, og moderne fytoterapi forsøker å forene denne tradisjonelle kunnskapen med tilgjengelig vitenskapelig evidens, som fortsatt i hovedsak er preklinisk.

Tradisjonell urfolksmedisin

Marupá har en sentral rolle i den tradisjonelle medisinen til en rekke urfolkssamfunn i Sør- og Mellom-Amerika, der treet inngår i helbredelsesritualer og i tilberedninger mot et bredt spekter av plager, fra fordøyelsesproblemer og feber til mer sammensatte tilstander. Kunnskapen om treet overføres muntlig mellom generasjoner, og planten betraktes ikke bare som medisin, men som en integrert del av økosystemet og den lokale kulturen, og derfor er forståelsen av denne bruken avgjørende både for forskningen og for verdsettingen av det biologiske mangfoldet.

Kontraindikasjoner og bivirkninger#

Generelle kontraindikasjoner

Kvassinoidene i marupábarken, som glaukarubinon og ailantinon, er cytotoksiske og antiproliferative i laboratoriet, og dette ligger til grunn for alle forsiktighetsreglene. Graviditet og amming: kontraindisert, på grunn av den menstruasjonsfremmende (emmenagoge) virkningen som er beskrevet i tradisjonen og kvassinoidenes cytotoksisitet. Barn: må ikke brukes. Personer med lavt blodtrykk bør være forsiktige, siden det finnes tradisjonelle opptegnelser om blodtrykksfall, og den som har kjent lever- eller nyresykdom bør unngå bruk, det samme gjelder personer med kjent overfølsomhet for noen av plantens bestanddeler.

Den tradisjonelle antidiaréiske og antidysenteriske bruken av marupá, registrert i Amazonas og Karibia, er under utforskning og erstatter ikke rehydrering eller medisinsk behandling av dysenteri. Planten skal heller ikke presenteres eller brukes som kreftmiddel, malariamiddel eller antiviralt middel, fordi de tilgjengelige dataene bare stammer fra forsøk in vitro og i dyr. Rådfør deg med helsepersonell før all bruk, særlig ved kronisk sykdom eller fast bruk av legemidler.

Legemiddelinteraksjoner

Fordi kvassinoider kan påvirke leverenzymer, kan de potensielt endre effekten av andre legemidler eller øke toksisiteten deres. Den som bruker blodfortynnende, blodsukkersenkende, immundempende eller blodtrykkssenkende legemidler, bør snakke med legen før inntak av noen form for marupátilberedning, og det samme gjelder den som fast bruker legemidler som omsettes i leveren.

Bivirkninger og toksisitet

I høy dose er marupábarken brekningsfremkallende og avførende og kan gi kvalme, oppkast, svetting og kolikksmerter, virkninger som er mer sannsynlige hos følsomme personer eller ved konsentrerte tilberedninger. Det er publisert en veterinær kasuistikk om dermatitt og erosiv stomatitt hos hunder som ble eksponert for sagflis fra marupá, og det finnes rapporter om forgiftning hos hester knyttet til rester av treverket, noe som understreker risikoen for kontaktirritasjon fra støv av treverk og bark ved håndtering av planten, og da anbefales hansker og munnbind. Sikkerheten og effekten ved langvarig bruk er ennå ikke fastslått i solide kliniske studier.

Kuriositeter#

Simarouba amara har en lang historie og ble brukt av urfolk i Amerika lenge før europeerne kom. Barken ble kjent i Europa på 1700-tallet, da den ble eksportert til Frankrike i 1713 og brukt under dysenteriepidemier mellom 1718 og 1725, en episode som markerte en av de første vestlige anerkjennelsene av planten og befestet navnet simaruba som betegnelse på plantedrogen i datidens farmakopeer.

Historiske beretninger fra 1900-tallet beskriver at barken i 1918 ble brukt mot amøbedysenteri på et militærsykehus, og at en rapport fra 1944 tilskrev barken en høy responsrate ved tarmamøbiasis, data fra sin tid som ikke følger standardene for dagens kliniske studier. Utover den medisinske interessen er det lette, lyse virket fra marupá svært ettertraktet i møbel- og byggeindustrien, med eksport til europeiske markeder, og treet har en viktig økologisk rolle fordi frøene spres av en rekke virveldyr, blant dem aper, fugler og fruktetende flaggermus.

Ofte stilte spørsmål#