Leptospermum scoparium (Manuka): egenskaper og fordeler

Leptospermum scoparium J.R.Forst. & G.Forst. / Manuka, kjent under det maoriske navnet manuka, som også er navnet planten går under på norsk, og i brasilianske planteskoler for hagebruk også som érica-japonesa, er en flerårig blomstrende plante i myrtefamilien (Myrtaceae). Den ble beskrevet av Johann Reinhold Forster og Georg Forster og er hjemmehørende på New Zealand, inkludert Chathamøyene, og i det sørøstlige Australia. Arten er blitt internasjonalt kjent først og fremst gjennom manukahonningen, som biene lager av nektaren i blomstene, men selve planten, med blader, bark, gummi og eterisk olje, har en langt eldre og mer variert brukshistorie.

I rongoā, den tradisjonelle maoriske medisinen, har manuka vært brukt i århundrer mot en rekke helseplager, og bladene, barken og blomstene inneholder bioaktive forbindelser som tilskrives antibakteriell, betennelsesdempende og antioksidativ aktivitet. Moderne forskning har undersøkt mange av disse tradisjonelle bruksområdene, med særlig vekt på den eteriske oljen og manukahonningen, selv om mesteparten av dataene fortsatt kommer fra laboratoriestudier. I tillegg til den medisinske interessen gjør artens tilpasningsevne og økologiske motstandskraft den til en viktig brikke når økosystemer skal bygges opp igjen.

Folkelige og internasjonale navn#

• Norsk: manuka.
• Engelsk: broom tea-tree, manuka, New Zealand teatree, tea tree.
• Fransk: arbre à thé de Nouvelle-Zélande, manuka.
• Italiensk: albero del tè della Nuova Zelanda, manuka.
• Maori: kāhikatoa, mānuka.
• Portugisisk: árvore-do-chá-da-nova-zelândia, érica-japonesa, leptospermo, manuka.
• Spansk: árbol del té de Nueva Zelanda, leptospermo, manuka.
• Tysk: Manuka, Neuseeländischer Teebaum.

I Brasil er manuka det navnet som har festet seg gjennom salget av honningen, mens érica-japonesa er et misvisende navn fra planteskolene, ettersom planten verken er en Erica eller hører til lyngfamilien (Ericaceae). Manuka må også holdes adskilt fra tetreet i aromaterapien, siden tetreoljen som selges som eterisk olje, kommer fra Melaleuca alternifolia, en annen slekt i samme familie, med terpinen-4-ol som karakteristisk bestanddel, mens manukaolje er rik på beta-triketoner som leptospermon og har en egen kjemisk profil. Den engelske betegnelsen tea tree om manuka er historisk og stammer fra kaptein James Cooks reiser, noe som tas opp igjen under kuriositetene i denne artikkelen.

Botaniske synonymer#

Det aksepterte navnet er ifølge World Flora Online Leptospermum scoparium J.R.Forst. & G.Forst., og artens nåværende nomenklatur er godt etablert, slik at alternative navn som dukker opp i eldre eller regional litteratur, ikke er i bruk i et omfang som rettferdiggjør en grundig gjennomgang. Mer nyttig for leseren er det å ikke ta en likhet i folkelige navn for et synonym, for Melaleuca alternifolia, det australske tetreet, er en art i en annen slekt, og kānuka (Kunzea ericoides), en nær slektning som ofte forveksles med manuka på New Zealand, er også en egen plante.

Botanisk familie: Myrtaceae#

Myrtefamilien (Myrtaceae) er en mangfoldig gruppe blomsterplanter med rundt 130 slekter og over 5600 arter, hovedsakelig utbredt i tropiske og subtropiske strøk og med sentre for artsmangfold i Australia og Sør-Amerika. Mange av artene er aromatiske, som eukalyptus og kryddernellik, og familien kjennetegnes gjerne av eviggrønne blader, blomster med mange støvbærere og frukter som kan være kapsler, bær eller steinfrukter.

Manuka har familiens typiske kjennetegn, blant annet kjertler med eterisk olje i bladene, og deler dette slektskapet med Melaleuca alternifolia, noe som er med på å forklare hvorfor de folkelige navnene på de to blandes sammen. Mange arter i myrtefamilien har økonomisk og medisinsk betydning i nærings-, kosmetikk- og legemiddelindustrien, og innholdet av fenoliske forbindelser og terpener, som er vanlig i gruppen, bidrar til de aromatiske og medisinske egenskapene deres.

Brukte deler til te og tilberedninger#

• Bark
• Blader
• Blomster
• Eterisk olje
• Gummi (pai mānuka)
• Manukahonning (avledet produkt som biene lager av nektaren i blomstene)
• Treverk (byggemateriale, redskaper og sagflis til røyking)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk#

Bruksområdene nedenfor stammer hovedsakelig fra rongoā og historiske kilder fra New Zealand, beskriver tradisjonen for hvordan planten har vært brukt og er ikke det samme som dokumenterte kliniske indikasjoner.

• Angst og søvnløshet (tygging av barken)
• Brannskader og skåldingsskader (gummien pai mānuka)
• Bygging (materialer, redskaper, våpen)
• Feber
• Forkjølelse (innånding av damp fra bladene)
• Hudplager (utvortes bruk)
• Muskel- og leddsmerter (avkok til utvortes bruk)
• Urinveisplager (avkok av bladene)

Terapeutiske egenskaper#

• Antibakteriell (aktivitet hos den eteriske oljen og honningen, observert særlig i laboratoriestudier)
• Antioksidativ (aktivitet observert i laboratorieforsøk)
• Antiviral (aktivitet mot HSV-1 og HSV-2 observert i laboratoriet, uten klinisk dokumentasjon)
• Beroligende (tradisjonell bruk knyttet til tygging av barken, uten klinisk dokumentasjon)
• Betennelsesdempende (tradisjonell bruk og foreløpige studier)
• Larvedrepende (eterisk olje virksom mot larver av myggen Aedes aegypti i laboratoriet)
• Sårhelende (tradisjonell bruk; studier på sår bruker sterilisert honning av medisinsk kvalitet)

Fytokjemisk profil#

Den eteriske oljen er rik på beta-triketoner og seskviterpener, mens markører som dihydroksyaceton, metylglyoksal og leptosperin gjelder nektaren og honningen, som her er tatt med som avledede produkter av planten og ikke som artikkelens hovedtema.

• Alfa-selinen
• Beta-karyofyllen
• Beta-triketoner
• Dihydroksyaceton (DHA, i nektaren)
• Eudesma-4(14),11-dien
• Flaveson
• Isoleptospermon
• Kalamenen
• Leptosperin (i honningen)
• Leptospermon
• Metylcinnamat (E-isomer)
• Metylglyoksal (MGO, i honningen)
• Metylsyringat (MSYR, i honningen)
• Monoterpener

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)#

• Avkok (blader, bark)
• Damp (innånding fra bladene eller oljen)
• Eterisk olje (kun til utvortes bruk og fortynnet, skal aldri inntas)
• Honning (som matvare; på sår kun sterilisert honning av medisinsk kvalitet)
• Infusjon (blader)

Synergi med andre planter#

Utvortes bruk med lavendel og tetre

I aromaterapien kombineres manukaolje ofte, alltid fortynnet i vegetabilsk olje, med planter som tradisjonelt regnes som sårhelende og antiseptiske, som lavendel (Lavandula angustifolia) og det australske tetreet (Melaleuca alternifolia), i blandinger som tradisjonelt brukes i pleien av små sår, akneutsatt hud og andre lette hudplager. Tanken bak kombinasjonen er å forene ulike aromatiske og antimikrobielle profiler, ettersom de tre oljene har forskjellig kjemisk sammensetning, men effekten av slike blandinger er ikke fastslått i kliniske studier, og en hudtest før bruk er fortsatt helt nødvendig.

For luftveiene med rød solhatt og timian

Som støtte for immunforsvaret og luftveiene forbinder urtetradisjonen innånding av manukaolje med tilberedninger av rød solhatt (Echinacea purpurea) og timian (Thymus vulgaris), planter som tradisjonelt brukes ved forkjølelse og influensa, den første på grunn av ryktet som immunstimulerende og den andre for den slimløsende virkningen den tilskrives. I denne kombinasjonen brukes manuka bare til innånding og aldri innvortes, mens solhatt og timian gjerne tas som te eller tinktur, en kombinasjon som hører til den tradisjonelle bruken og ikke erstatter legevurdering ved luftveisinfeksjoner.

Oppskrifter og bruksprotokoller#

Dampinhalasjon med manukaolje

Ingredienser: 5 til 10 dråper eterisk manukaolje, med start på den laveste mengden, og 1 liter kokende vann.

Tilberedning: Ha den eteriske oljen i det kokende vannet i en stor bolle, legg et håndkle over hodet og pust inn dampen i 5 til 10 minutter med lukkede øyne og trygg avstand til det varme vannet. Innåndingen brukes tradisjonelt for å lindre følelsen av tett nese, hodepine og andre forkjølelsessymptomer, en virkning tradisjonen tilskriver oljens avsvellende og antimikrobielle egenskaper, og den egner seg ikke for barn, gravide eller ammende.

Te av blader brukt ved urinveisplager

Ingredienser: en liten mengde tørkede manukablader og en kopp kokende vann.

Tilberedning: Legg bladene i koppen, hell over det kokende vannet, dekk til og la det trekke i 5 til 7 minutter før du siler. Denne teen brukes tradisjonelt ved urinveisplager og mot feber, på grunn av den vanndrivende og febersenkende virkningen tradisjonen tilskriver den, men det mangler sikkerhetsdata for regelmessig innvortes bruk, og derfor bør mengde og hyppighet avklares med veiledning: rådfør deg med helsepersonell før du drikker den.

Ansiktsmaske med grønn leire og manuka

Ingredienser: 2 dråper eterisk manukaolje, 1 spiseskje grønn leire og filtrert vann.

Tilberedning: Bland den grønne leiren med nok vann til å få en pasta, tilsett den eteriske oljen og rør godt før du legger masken på rent ansikt, unngå området rundt øynene, la den virke i 10 til 15 minutter og skyll med lunkent vann. Masken brukes tradisjonelt til rensing av fet eller akneutsatt hud, der leiren kombineres med de antibakterielle og betennelsesdempende egenskapene som tilskrives manukaolje, men virkningen på akne er fortsatt under utforskning, og en hudtest på et lite område bør gjøres før første bruk.

Manukahonning av medisinsk kvalitet på små sår

Ingredienser: manukahonning av medisinsk kvalitet, sterilisert og solgt som sårprodukt (UMF 10+ eller høyere); vanlig bordhonning skal aldri brukes på sår.

Tilberedning: Rens såret forsiktig, legg et tynt lag med honning av medisinsk kvalitet direkte på det berørte området og dekk med en steril bandasje som skiftes daglig. Denne typen honning brukes i bandasjer på små sår og brannskader på grunn av den antibakterielle aktiviteten som knyttes til metylglyoksal, men dype eller store sår, sår med tegn på infeksjon og sår hos personer med diabetes krever faglig vurdering, og den som er allergisk mot bieprodukter, skal ikke bruke den.

Massasjeolje med manuka ved muskelspenninger

Ingredienser: 5 dråper eterisk manukaolje og 30 ml vegetabilsk bæreolje, for eksempel søtmandelolje eller jojobaolje.

Tilberedning: Bland den eteriske oljen med den vegetabilske oljen i en mørk glassflaske og påfør på ømme muskler og ledd med lett massasje, alltid etter en hudtest. Blandingen brukes tradisjonelt for å lindre muskelsmerter, revmatisk ubehag og spenninger, en virkning tradisjonen tilskriver oljens betennelsesdempende og smertelindrende egenskaper, uten klinisk dokumentasjon, og den skal ikke brukes på skadet hud, på barn, under graviditet eller ved amming.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier#

Aromaterapi

I aromaterapien verdsettes eterisk manukaolje for de rensende og beroligende egenskapene den tilskrives, og bruk i diffuser forbindes tradisjonelt med renere luft og en avslappende atmosfære. I massasje, alltid fortynnet i vegetabilsk olje, brukes den for å lindre muskelspenninger og fremme generelt velvære, og mange brukere forbinder innånding av duften med bedre humør og mindre stress, en opplevelse som ennå mangler kontrollerte studier.

Fytoterapi

I fytoterapien inngår manuka i tilberedninger som infusjoner og ekstrakter, med opptegnelser om bruk som støtte ved fordøyelsesplager, infeksjoner og betennelser som fortsatt mangler klinisk bekreftelse. Moderne fytoterapi forsøker å standardisere ekstraktene for å sikre konsentrasjonen av virkestoffer som beta-triketoner, som studiene peker på som ansvarlige for en stor del av plantens biologiske aktivitet.

Homøopati

Manuka har ingen etablert homøopatisk tradisjon, og de få preparatene som finnes med planten, er sjeldne og rettet mot spesifikke tilstander knyttet til irritasjon, sensitivitet og betennelse. Homøopatien bygger på likhetsprinsippet, der et stoff som gir symptomer hos friske mennesker, brukes i svært små doser for å behandle lignende symptomer hos syke, og all bruk i denne sammenhengen bør skje under veiledning av en kvalifisert homøopat.

Kontraindikasjoner og bivirkninger#

Generelle kontraindikasjoner

Manuka bør i alle former brukes med forsiktighet, og personer med kjent overfølsomhet for planter i myrtefamilien (Myrtaceae) kan få allergiske reaksjoner. Det anbefales å rådføre seg med helsepersonell før man begynner å bruke produkter basert på manuka, særlig for gravide, ammende, barn, personer med underliggende sykdommer og de som allerede bruker andre legemidler. De omtalte fordelene ved akne, tannkjøttbetennelse og Helicobacter pylori er fortsatt under utforskning og erstatter ikke behandlingen som lege eller tannlege har anbefalt.

Sikkerhet ved eterisk olje

Eterisk manukaolje skal aldri inntas, og utvortes bruk krever fortynning i vegetabilsk olje og en hudtest på et lite område på forhånd. Oljen bør unngås under graviditet og amming og hos barn, særlig barn under 6 år, fordi det mangler konklusive studier av sikkerheten i disse gruppene. Den må heller ikke forveksles med tetreolje (Melaleuca alternifolia), som hører til en annen slekt, har terpinen-4-ol som karakteristisk bestanddel og har en annen kjemisk profil enn manukaoljen, som er rik på beta-triketoner som leptospermon.

Sikkerhet ved manukahonning

Manukahonning skal aldri gis til barn under 1 år på grunn av risikoen for spedbarnsbotulisme, en regel som gjelder all honning. Personer med diabetes bør huske at honning er sukker og påvirker blodsukkeret som alt annet sukker, og den som er allergisk mot bieprodukter, bør unngå den. Bruk på sår gjelder utelukkende sterilisert honning av medisinsk kvalitet, brukt etter faglig veiledning, og aldri bordhonning, som ikke skal legges på sår.

Vanlige bivirkninger

Bivirkninger knyttet til manuka er som regel sjeldne og milde, men utvortes bruk av den eteriske oljen kan gi irritasjon, rødhet eller dermatitt hos følsomme personer, og derfor bør en hudtest på et lite område alltid komme før en mer omfattende påføring. For stort inntak av te eller ekstrakter kan i teorien gi lett mage- og tarmubehag, som kvalme eller diaré, selv om slike tilfeller er lite dokumentert.

Legemiddelinteraksjoner

På grunn av innholdet av bioaktive forbindelser kan manuka interagere med visse legemidler, og selv om forskningen er begrenset, kan bruk av manukaprodukter sammen med blodfortynnende legemidler teoretisk øke blødningsrisikoen gjennom mulige effekter på blodplateaggregasjonen. Personer som bruker blodsukkersenkende midler eller andre diabetesmedisiner, bør følge med på blodsukkeret, både fordi enkelte bestanddeler i planten kan påvirke glukosemetabolismen, og fordi honning øker blodsukkeret. Siden tradisjonen tilskriver barken en avslappende virkning, bør personer som bruker beroligende eller angstdempende legemidler, snakke med lege før de kombinerer dem med manukapreparater, og ved tvil om interaksjoner anbefales det å rådføre seg med lege eller farmasøyt.

Kuriositeter#

Opphavet til navnet tea tree

Det folkelige navnet tea tree (tetre) ble gitt til Leptospermum scoparium av kaptein James Cook og mannskapet hans under reisene til New Zealand på 1700-tallet, da de brukte bladene til å lage en drikk som lignet te, og som fungerte som erstatning og muligens som et forebyggende tiltak mot skjørbuk. Denne historiske bruken viser hvor allsidig planten er og hvor viktig den var for datidens oppdagelsesreisende, men det samme engelske navnet brukes også om det australske tetreet i aromaterapien, Melaleuca alternifolia, en plante i en annen slekt som ikke må forveksles med manuka.

Økologisk motstandskraft

Manuka er en av få stedegne arter på New Zealand som er tilpasset brann, fordi den kan frigjøre frøene etter en brann og raskt kolonisere forstyrrede områder. Denne egenskapen gjør den til en avgjørende pionerart når økosystemer skal bygges opp igjen, der den skaper gunstige forhold for at andre stedegne planter kan etablere seg, og bidrar betydelig til det lokale biologiske mangfoldet.

Forveksling med kānuka

Manuka forveksles ofte med den beslektede arten kānuka (Kunzea ericoides), og den enkleste måten å skille dem på er bladenes tekstur, siden manukabladene er spisse og ru å ta på, mens kānukabladene er myke. I tillegg er frøkapslene hos manuka større og blir sittende lenger på planten enn hos kānuka, som har mindre kapsler som faller av raskere.

Kallenavnet érica-japonesa i brasiliansk hagebruk

I brasiliansk hage- og landskapsarkitektur selges manuka i planteskolene under navnet érica-japonesa, et kallenavn som verken har noe med plantens opprinnelse å gjøre, siden den er hjemmehørende på New Zealand og i det sørøstlige Australia, eller med slekten Erica i lyngfamilien (Ericaceae), ettersom arten hører til myrtefamilien (Myrtaceae). For den som søker informasjon om planten, den eteriske oljen eller honningen, er manuka fortsatt navnet som fungerer, på portugisisk så vel som på norsk og andre språk.

Ofte stilte spørsmål#