Symplocarpus foetidus (L.) Salisb. ex W.P.C.Barton / Skunkkål, på engelsk kalt skunk cabbage, er en flerårig urteaktig plante i myrkonglefamilien (Araceae), opprinnelig beskrevet av Carl von Linné i 1753 under navnet Dracontium foetidum. Arten er hjemmehørende i det østlige Nord-Amerika og vekker oppmerksomhet ved sin evne til å produsere egen varme, et fenomen kjent som termogenese, som gjør at den kan blomstre fra senvinteren til tidlig vår, ofte mens bakken fortsatt er dekket av snø. Folkenavnet kommer av den sterke og ubehagelige lukten bladene avgir når de blir skadet, en egenskap som tolkes som et forsvar mot planteetende dyr.
I den tradisjonelle medisinen til urfolk i Nord-Amerika hadde skunkkål en fremtredende plass, og røttene og jordstenglene ble brukt mot luftveisplager, nervøse lidelser og revmatiske smerter. Planten inneholder imidlertid kalsiumoksalatkrystaller i alle friske deler, som gir den brennende følelsen og giftigheten når den spises rå, noe som krever ekstra forsiktighet ved enhver tilberedning. Moderne forskning har særlig konsentrert seg om artens termogenese og duftkjemi, mens farmakologiske studier fortsatt er få, og ingen kliniske studier har bekreftet de tradisjonelle bruksområdene.
- Norsk: skunkkål.
- Engelsk: clumpfoot cabbage, eastern skunk cabbage, foetid pothos, meadow cabbage, polecat weed, skunk cabbage, swamp cabbage.
- Fransk: chou puant, tabac du diable.
- Italiensk: cavolo puzzola.
- Portugisisk: couve-de-gambá og couve-gambá (Portugal), repolho-gambá (Brasil).
- Spansk: col de los pantanos, col de los prados, col de mofeta.
- Tysk: Stinktierkohl.
Nesten alle disse navnene viser til plantens markante lukt eller til de våte miljøene der den gjerne vokser, som myrer, flommarker og bekkekanter, og sammenligningen med kål skyldes de brede bladene som dukker opp etter blomstringen.
Botaniske synonymer
Basionymet, altså det opprinnelige navnet Linné ga planten, er Dracontium foetidum L. Med tiden er planten flyttet mellom ulike slekter, noe som har gitt flere synonymer, og det gjeldende navnet, Symplocarpus foetidus, ble gyldig publisert av William P. C. Barton, som tilskrev det Richard Salisbury, med et slektsnavn som på gresk viser til fruktene som er smeltet sammen i en sammensatt struktur.
- Dracontium foetidum L. (basionym)
- Ictodes foetidus (L.) Bigelow
- Pothos foetidus (L.) Aiton
- Pothos putorii Barton
- Spathyema angusta Raf.
- Spathyema foetida (L.) Raf.
- Spathyema lanceolata Raf.
- Spathyema latifolia Raf.
- Symplocarpus foetidus f. variegatus Otsuka
Botanisk familie: Araceae
Myrkonglefamilien (Araceae), som også anthurium, calla og vindusblad hører til, omfatter rundt 140 slekter og nærmere 4000 arter, hovedsakelig utbredt i tropiske områder. Fellestrekket for gruppen er den typiske blomsterstanden, en kolbe, det vil si et kjøttfullt aks med svært små blomster, omsluttet av et omdannet høyblad kalt hylsterblad, og flere arter i familien er kjent for å produsere varme og sterke lukter som tiltrekker seg bestemte pollinatorer.
Skunkkål deler disse trekkene med andre termogene arter i familien, som europeiske arter i slekten Arum, blant dem Arum maculatum, og likblomst (Amorphophallus titanum), som er hjemmehørende på Sumatra. Varmeproduksjon forekommer også utenfor familien, for eksempel i blomstene til kjempenøkkerose (Victoria amazonica), som hører til nøkkerosefamilien (Nymphaeaceae). Mange arter i myrkonglefamilien akkumulerer dessuten bioaktive forbindelser, som alkaloider, saponiner og kalsiumoksalatkrystaller, noe som forklarer både den medisinske bruken av enkelte arter og giftigheten til flere av dem.
Brukte deler til te og tilberedninger
- Blader
- Røtter (jordstengel)
Roten og jordstengelen står for det meste av de medisinske opptegnelsene og ble brukt etter tørking, mens bladene forekommer i utvortes bruk og, i historiske kilder om matbruk, kokt med flere vannskift, en praksis det ikke anbefales å gjenta uten faglig veiledning.
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
- Astma
- Krydder
- Luftveisplager
- Mystisk talisman
- Nervøse lidelser
- Revmatiske smerter
- Slimløsende
- Vattersott (væskeansamling i kroppen)
Disse bruksområdene hører til den tradisjonelle kunnskapen hos flere nordamerikanske urfolk, som brukte planten som legemiddel, krydder og talisman, og til amerikansk urtemedisin på 1800-tallet, uten bekreftelse i moderne kliniske studier. I en laboratorietesting av planter som brukes av First Nations-samfunn i Canada ved lungesykdommer, var vannekstraktet av S. foetidus ikke blant dem som viste betydelig antimykobakteriell aktivitet.
Terapeutiske egenskaper
- Brekningsfremkallende (gir oppkast ved høye doser, en uønsket virkning og et tegn på for høy dose)
- Krampeløsende (tradisjonelt oppgitt å lindre kramper, som ved hoste og astma)
- Mildt narkotisk (beroligende virkning beskrevet i historisk litteratur, uten klinisk bekreftelse)
- Slimløsende (tradisjonelt brukt for å lette oppspytt av slim)
- Svettedrivende (tilskrevet av tradisjonen, skulle fremme svetting)
- Vanndrivende (tradisjonelt oppgitt å øke urinproduksjonen)
Ingen av disse egenskapene er påvist i kliniske studier, og beskrivelsene stammer fra etnobotanisk litteratur og nordamerikansk materia medica, og de bør derfor leses som historiske opptegnelser, ikke som anbefalinger for bruk.
Fytokjemisk profil
- Alifatiske estere og alkoholer (blomsterduft)
- Benzenoider (blomsterduft)
- Flyktige fenoler, som p-vinylguajakol (eterisk olje fra overjordiske deler)
- Flyktige nitrogenforbindelser (blomsterduft)
- Flyktige svovelforbindelser, som dimetyldisulfid (blomsterduft og eterisk olje fra overjordiske deler)
- Ftalider, som (Z)-ligustilid (eterisk olje fra overjordiske deler)
- Furaner, som 2-pentylfuran (eterisk olje fra overjordiske deler)
- Kalsiumoksalatkrystaller (alle friske deler)
- Monoterpener (blomsterduft)
Kalsiumoksalatkrystallene er den viktigste bestanddelen med tanke på sikkerhet, fordi de gir en brennende følelse og kraftig irritasjon i munn og svelg når den friske planten tygges eller svelges. De øvrige forbindelsene på listen kommer fra to kjemiske studier av artens lukt, og den første av dem analyserte den eteriske oljen fra blader og stengler og identifiserte p-vinylguajakol, 2-pentylfuran og (Z)-ligustilid som hovedbestanddeler, med dimetyldisulfid blant de mest fremtredende for lukten.
Den andre studien, publisert i 2024, undersøkte duften fra blomsterstandene og fant et stort mangfold av flyktige nitrogen-, svovel-, monoterpen-, benzenoid- og alifatiske forbindelser, med to tydelige kjemotyper blant individene som ble analysert. Det mangler fortsatt grundige analyser av de ikke-flyktige stoffene i roten, nettopp den delen som har vært mest brukt tradisjonelt, noe som begrenser enhver konklusjon om virkningsmekanismene som tilskrives planten.
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
- Avkok av tørket rot
- Grøtomslag av oppvarmede blader (utvortes bruk)
- Koking av bladene med flere vannskift (historisk matbruk)
- Tørking av røtter og blader
I alle formene arbeider tradisjonen med tørket eller lenge bearbeidet materiale, og den friske planten skal aldri brukes innvortes på grunn av innholdet av kalsiumoksalat. Nøye tørking av roten er trinnet som går forut for all tradisjonell bruk, men gjør ikke planten risikofri, siden for høye doser fortsatt kan gi kvalme, oppkast og svimmelhet, og derfor må mengde og hyppighet fastsettes av kvalifisert fagpersonell.
Synergi med andre planter
Luftveisplager
I nordamerikansk urtetradisjon opptrer skunkkål sammen med grindelia (Grindelia robusta) og lobelia (Lobelia inflata) i blandinger som tradisjonelt ble brukt ved astma og andre luftveisplager. Grindelia beskrives i urtemedisinen som slimløsende og krampeløsende, noe som skulle komme i tillegg til egenskapene som tilskrives skunkkål, mens lobelia er oppført som avslappende for bronkiene, selv om den inneholder lobelin og har kjent giftighet, noe som gjør denne kombinasjonen til et anliggende utelukkende for erfarne fagfolk.
Revmatiske smerter
Ved revmatiske smerter knytter den tradisjonelle kunnskapen skunkkål til djevelklo (Harpagophytum procumbens) og bark av hvitpil (Salix alba). Djevelklo er studert for sin antiinflammatoriske og smertestillende aktivitet, og hvitpilbark inneholder salisin, et forstadium til salisylsyre, et stoff som forbindes med redusert smerte og betennelse, og derfor krever begge plantene forsiktighet hos personer som bruker blodfortynnende legemidler eller er allergiske mot salisylater.
Oppskrifter og bruksprotokoller
Avkok av tørket rot ved luftveisplager
Avkok av tørket skunkkålrot er overlevert i urfolksmedisin og nordamerikansk urtemedisin og ble tradisjonelt brukt for å lindre hoste, piping i brystet og andre luftveisplager, alltid med roten tørket på forhånd og aldri med friskt materiale.
Ingredienser:
- Rot av skunkkål, nøye tørket og bearbeidet, i en mengde fastsatt av helsepersonell
- Vann
Fremgangsmåte:
- Legg den tørkede roten og vannet i en kjele.
- Sett kjelen på varmen og la det koke i 10 til 15 minutter.
- Ta kjelen av varmen og sil før bruk.
Det finnes ingen fastsatt trygg dose for denne tilberedningen, og mengde og hyppighet må ikke bestemmes på egen hånd, så det er nødvendig å rådføre seg med helsepersonell før all bruk, med tanke på at for høye doser kan gi kvalme, oppkast og svimmelhet.
Grøtomslag av oppvarmede blader ved revmatiske smerter
Utvortes bruk som ifølge nordamerikansk folketradisjon ble benyttet for å lindre revmatiske smerter, laget med oppvarmede blader og uten at noe av planten svelges.
Ingredienser:
- Friske blader av skunkkål
Fremgangsmåte:
- Bruk hansker når du håndterer de friske bladene, som kan gi kontakteksem.
- Varm bladene i varmt vann eller over damp.
- Test på et lite hudområde før bruk, og vent noen minutter for å se om det oppstår noen reaksjon.
- Legg de lune bladene på det aktuelle området, dekk med et klede og la dem ligge i 20 til 30 minutter.
- Fjern dem straks hvis det oppstår svie, rødhet eller kløe, og legg dem aldri på skadet hud.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Fytoterapi
I nordamerikansk fytoterapi brukes skunkkål med forsiktighet på grunn av giftigheten i frisk tilstand. Tilberedningene, som oftest laget av tørket rot, ble historisk brukt ved krampeaktige tilstander, som astma og kikhoste, og for å lindre revmatiske smerter, alltid under oppsyn av kvalifisert helsepersonell, siden det ikke finnes kliniske studier som fastsetter effekt eller trygg dose.
Homøopati
I homøopatien fremstilles midlet Symplocarpus foetidus av den friske planten, i fortynninger, og homøopatisk materia medica beskriver det ved symptomer som hodepine, svimmelhet og luftveisplager, særlig når de ledsages av en følelse av hevelse og tetthet. Forskrivningen bygger på samsvaret mellom pasientens symptomer og midlets legemiddelprøving (patogenese), et prinsipp som er særegent for homøopatien, og effekten av slike preparater er ikke dokumentert i kontrollerte kliniske studier.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Skunkkål (Symplocarpus foetidus) inneholder høye konsentrasjoner av kalsiumoksalat i alle friske deler, noe som gir en brennende følelse og kraftig irritasjon i munn og svelg hvis planten tygges eller svelges rå, i tillegg til mulig hevelse langs hele mage-tarm-kanalen.
Forsiktighetsregler
- Den friske planten skal aldri brukes innvortes.
- Roten må tørkes og bearbeides nøye før all tradisjonell bruk, og selv da kan for høye doser gi kvalme, oppkast og svimmelhet.
- Skal bare brukes under veiledning av kvalifisert fagperson, fordi det mangler solide studier av sikkerhet og dosering.
Spesifikke kontraindikasjoner
- Barn: skal ikke brukes.
- Graviditet og amming: skal ikke brukes, blant annet fordi det mangler sikkerhetsstudier.
- Nyrestein av oksalattypen: kontraindisert på grunn av innholdet av denne forbindelsen.
Vanlige bivirkninger
- Hudirritasjon: håndtering av de friske bladene kan gi kontakteksem.
- Kvalme, oppkast og svimmelhet: inntak av høye doser av roten, selv tørket, kan gi slike plager.
- Svie, irritasjon og hevelse i munn og svelg hvis planten tygges eller svelges rå.
Legemiddelinteraksjoner
Det finnes ikke tilstrekkelig informasjon om legemiddelinteraksjoner med skunkkål, og derfor anbefales forsiktighet ved kombinasjon av planten med legemidler til fast bruk, med særlig oppmerksomhet på gruppene nedenfor.
- Beroligende midler og midler som demper sentralnervesystemet: siden historisk litteratur beskriver en mild narkotisk virkning, bør kombinasjonen unngås uten faglig veiledning.
- Blodfortynnende og platehemmende legemidler: de tradisjonelle kombinasjonene med hvitpil, en kilde til salisin, og med djevelklo krever faglig vurdering hos dem som bruker slike legemidler.
Kuriositeter
- Alternativ respirasjon: varmen kommer fra den intense aktiviteten i mitokondriene i kolben, der forskere i 1993 delvis renset den cyanidresistente alternative oksidasen, et enzym knyttet til varmeproduksjon hos termogene planter.
- Lang levetid: skunkkål er en langlivet plante som kan bli flere tiår gammel, og de kontraktile røttene trekker planten lenger ned i jorden hvert år, noe som gjør den stadig vanskeligere å rykke opp.
- Offisiell farmakopé: roten var oppført i USAs farmakopé fra 1820 til 1882 under navnet Dracontium, en periode da den ble angitt ved luftveissykdommer, nervøse lidelser, revmatisme og vattersott.
- Pollinering: den karakteristiske lukten tiltrekker seg fluer og andre insekter som lever av råtnende materiale og regnes som de viktigste pollinatorene, og forskere diskuterer hypotesen om at duften etterligner slike matkilder.
- Syklisk termostat: japanske forskere observerte at varmeproduksjonen i kolben svinger i sykluser på omtrent 60 minutter og reagerer på temperaturendringer på under 0,9 °C, slik at den fungerer som en svært presis naturlig termostat.
- Termogenese: i en studie publisert i tidsskriftet Science i 1974 holdt kolben en indre temperatur 15 til 35 °C over lufttemperaturen, med omgivelser mellom -15 og +15 °C, og i minst 14 dager forbrukte den oksygen i et tempo som kan sammenlignes med likevarme dyr av tilsvarende størrelse, nok varme til å smelte snøen rundt.
- To duftprofiler: en studie fra 2024 identifiserte to kjemotyper av blomsterduft blant plantene som ble analysert, noe som kan forklare hvorfor noen eldre beskrivelser snakker om en stinkende lukt og andre om en behagelig lukt som minner om eple.
Ofte stilte spørsmål
Er te av skunkkål trygt å drikke?
Det finnes ingen fastsatt trygg dose for te av skunkkål, og tradisjonen lager den bare av roten etter nøye tørking og bearbeiding, aldri av den friske planten, som er giftig ved innvortes bruk. Selv med tørket rot kan for høye doser gi kvalme, oppkast og svimmelhet, og derfor bør den bare brukes under veiledning av kvalifisert fagperson.
Hva brukes te av skunkkål til?
I tradisjonelle kilder ble te av den tørkede roten brukt av urfolk i Nord-Amerika og i urtemedisinen på 1800-tallet for å lindre luftveisplager, som astma, og revmatiske smerter. Disse bruksområdene er ikke bekreftet i kliniske studier, og planten skal ikke erstatte medisinsk oppfølging av slike tilstander.
Kan jeg sanke og tilberede skunkkål selv?
Det anbefales ikke, fordi riktig identifisering av planten og trygg tilberedning krever spesifikk kunnskap for å unngå giftvirkningen av kalsiumoksalatet i de friske delene. Den som har fått faglig anbefaling om å bruke skunkkål, bør velge produkter fra pålitelige kilder og følge veiledningen som er gitt.
Hvorfor gir skunkkål en brennende følelse i munnen?
Alle friske deler av skunkkål inneholder høye konsentrasjoner av kalsiumoksalatkrystaller, som gir en brennende følelse og kraftig irritasjon i munn og svelg når planten tygges eller svelges rå. Derfor skal den friske planten aldri brukes innvortes, og bare det å håndtere bladene kan irritere huden.
Kan personer med nyrestein av oksalattypen bruke skunkkål?
Nei, skunkkål er kontraindisert for personer med nyrestein av oksalattypen på grunn av innholdet av denne forbindelsen i planten. Arten skal heller ikke brukes under graviditet og amming eller av barn, og all annen bruk krever veiledning fra kvalifisert fagperson, fordi det mangler solide studier av sikkerhet og dosering.
Hvordan klarer skunkkål å blomstre i snøen?
Skunkkål produserer sin egen varme gjennom svært intens respirasjon i cellene i kolben, som kan bli 15 til 35 °C varmere enn luften rundt. Varmen smelter snøen rundt blomsterstanden og gjør at planten kan blomstre fra senvinteren til tidlig vår, før de fleste andre arter.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 9 Siterte Kilder
Fagfellevurderte Vitenskapelige Studier (6)
- PMC1993 Berthold DA, Siedow JN. Partial purification of the cyanide-resistant alternative oxidase of skunk cabbage (Symplocarpus foetidus) mitochondria. Plant Physiol. 1993.
- PMC2024 Goodrich KR, Gibernau M. Floral scent of eastern skunk cabbage (Symplocarpus foetidus: Araceae). Phytochemistry. 2024.
- PMC2004 Ito K, et al. Temperature-triggered periodical thermogenic oscillations in skunk cabbage (Symplocarpus foetidus). Plant Cell Physiol. 2004.
- PMC1974 Knutson RM. Heat production and temperature regulation in eastern skunk cabbage. Science. 1974.
- PMC2015 Miyazawa M, et al. Chemical Composition and Aroma Evaluation of Essential Oils from Skunk Cabbage (Symplocarpus foetidus). J Oleo Sci. 2015.
- PMC2010 Webster D, et al. Antimycobacterial screening of traditional medicinal plants using the microplate resazurin assay. Can J Microbiol. 2010.
Supplerende Lesning (3)
- 1996 Chevallier A. The Encyclopedia of Medicinal Plants. London: Dorling Kindersley. 1996.
- Stritch L. Eastern Skunk Cabbage (Symplocarpus foetidus (L.) Salisb. ex W.P.C. Barton). United States Department of Agriculture, Forest Service. u.å.
- Williams KA. A Botanical Study of Skunk Cabbage, Symplocarpus foetidus. Torreya. 1919;19(2):21-29.
