Rubia tinctorum L. / Krapp, på portugisisk kjent som ruiva-dos-tintureiros, granza eller solda-grande, er en flerårig urteaktig plante i maurefamilien (Rubiaceae). Planten stammer fra Europa og Vest-Asia og har i årtusener vært verdsatt for røttene, som gir intense røde fargestoffer. Bruken går tilbake til eldgamle sivilisasjoner, der den spilte en sentral rolle i fargingen av tekstiler, lær og andre materialer. Selv om den tradisjonelle medisinske bruken er dokumentert, reiser moderne forskning alvorlige spørsmål om sikkerheten ved å innta roten.
Krapp skiller seg ut med et høyt innhold av antrakinoner, som alizarin og purpurin, forbindelser som står for fargeevnen og som studeres for mulige biologiske effekter. Fordi studier av enkelte rotpreparater har vist tegn på genotoksisitet og karsinogenisitet, krever enhver medisinsk tilnærming ekstra stor forsiktighet. Derfor samler denne guiden plantens historie, botanikk, fytokjemi og tradisjonelle bruk side om side med sikkerhetsadvarslene som i dag følger navnet.
Planten sirkulerte i århundrer i den europeiske og asiatiske handelen med fargestoffer, noe som er med på å forklare hvor mange navn den har fått på ulike språk.
- Norsk: krapp.
- Engelsk: common madder, dyer’s madder, madder, rose madder.
- Fransk: garance, garance des teinturiers.
- Italiensk: garanza, robbia.
- Portugisisk: granza, ruiva-dos-tintureiros, solda-grande.
- Spansk: garanza, granza, rubia de tintes.
- Tysk: Färberkrapp, Krapp.
Botaniske synonymer
Det aksepterte botaniske navnet på arten er Rubia tinctorum L., beskrevet av Linné, selv om enkelte eldre kilder fortsatt kan omtale planten med historiske eller mindre vanlige synonymer. Slektsnavnet kommer av latin ruber, som betyr rød. Artsepitetet tinctorum betyr «fargernes», en direkte henvisning til håndverket som gjorde roten berømt i hele den gamle verden.
Korrekt botanisk nomenklatur er avgjørende for å identifisere planten presist og unngå forveksling med andre arter i slekten Rubia eller i maurefamilien. Ett eksempel er Rubia cordifolia, en asiatisk art som også brukes som kilde til rødt fargestoff og som ofte opptrer under det samme generelle engelske navnet madder.
Botanisk familie: Rubiaceae
Rubia tinctorum tilhører den store maurefamilien, Rubiaceae, som omfatter rundt 13 000 arter fordelt på omtrent 611 slekter. Familien utmerker seg ved stor variasjon og økonomisk betydning, siden den rommer planter som kaffe (Coffea arabica) og kinatre (Cinchona officinalis), kilden til kinin. Artene i familien har gjerne motsatte eller kransstilte blader og blomster med rørformet krone.
Rubiaceae er kosmopolitisk, men familien er særlig konsentrert i tropiske og subtropiske områder. Mange av plantene verdsettes for innholdet av alkaloider, glykosider og andre bioaktive forbindelser. Krapp, med røtter rike på antrakinoner, illustrerer godt familiens kjemiske mangfold, der stoffene spenner fra fargestoffer til molekyler som undersøkes i farmakologien. For denne arten har forskningen imidlertid avdekket flere risikoer enn trygge bruksområder.
Brukte deler til te og tilberedninger
Hele plantens historiske betydning ligger i den underjordiske delen, der de kraftige, forgrenede røttene samler de røde pigmentene som er brukt både i farging og i tradisjonelle tilberedninger.
- Røtter
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
Krapp er tradisjonelt kjent som fargeplante, en kilde til naturlig rød farge, og har i annen rekke vært brukt i tradisjonelle tilberedninger som støtte for nyrer og urinveier. Opplysningene nedenfor beskriver hva tradisjonen har tilskrevet roten, og er ikke det samme som dokumenterte indikasjoner, siden flere av disse bruksområdene kolliderer med sikkerhetshensyn.
- Amenoré (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
- Gulsott (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
- Lammelse (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
- Markør for bein i studier av beinvekst hos dyr (historisk laboratoriebruk)
- Menstruasjonsfremmende (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
- Menstruasjonsplager (tradisjonell opplysning, med sikkerhetsbetenkeligheter)
- Nyrestein (tradisjonell opplysning om nyrestøtte, med sikkerhetsbetenkeligheter)
- Sårheling (tradisjonell opplysning, med sikkerhetsbetenkeligheter)
- Tekstilfarge for bomull, lær, silke og ull
- Urinveisplager (tradisjonell opplysning om urinveisstøtte, med sikkerhetsbetenkeligheter)
- Vanndrivende (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
Terapeutiske egenskaper
Til tross for den tradisjonelle bruken reiser moderne forskning alvorlige spørsmål om sikkerheten ved å bruke Rubia tinctorum medisinsk. Egenskapene som tilskrives planten, bygger i stor grad på historiske og etnobotaniske opplysninger eller på laboratorie- og dyreforsøk, ikke på solid klinisk evidens som dokumenterer effekt og sikkerhet ved inntak hos mennesker.
- Antibakteriell (potensial observert i in vitro-studier)
- Antimykotisk (potensial observert i in vitro-studier)
- Antioksidant (i ekstrakter, i in vitro-studier)
- Antiviral (i in vitro-studier)
- Betennelsesdempende (i ekstrakter, i in vitro-studier)
- Blodsukkersenkende (i ekstrakter, i dyrestudier)
- Nevrobeskyttende (i in vitro-studier)
- Spiseavskrekkende (mot insekter som tepperbiller, i laboratorieforsøk)
- Vanndrivende (tradisjonell opplysning, ikke vitenskapelig dokumentert)
En studie på rotter undersøkte et etanolekstrakt av roten, rikt på polyfenoler, i en eksperimentell modell for dannelse av urinsten, en forskningslinje som har sammenheng med den tradisjonelle bruken som nyrestøtte. Resultater fra dyreforsøk gir likevel ikke grunnlag for bruk hos mennesker. Det som først og fremst taler imot, er funnene av kreft i nyrer og lever hos gnagere som over lang tid fikk roten eller fargestoffet utvunnet fra den.
Fytokjemisk profil
Røttene til Rubia tinctorum er rike på fytokjemiske forbindelser, og antrakinonene er de mest fremtredende og best studerte, ettersom de står for både den intense røde fargen og en stor del av de biologiske aktivitetene som er beskrevet. En del av disse molekylene finnes i roten bundet til sukker, som glykosider som ifølge eksperimentelle studier kan danne genotoksiske metabolitter. Blant dem er lucidin, som allerede på 1980-tallet ble identifisert som et mutagent stoff i roten.
- Alizarin (1,2-dihydroksyantrakinon)
- Kinizarin (1,4-dihydroksyantrakinon)
- Lucidin
- Purpurin (1,2,4-trihydroksyantrakinon)
- Purpuroksantin (1,3-dihydroksyantrakinon)
- Ruberytrinsyre (alizarin-primeverosid)
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
Historisk ble Rubia tinctorum først og fremst tilberedt for å utvinne fargestoff, mens de tradisjonelle medisinske metodene omfattet infusjoner og avkok av røttene. På grunn av bekymringene for genotoksisitet anbefales ikke innvortes bruk av planten, og i enkelte land er roten ikke lenger tillatt i plantebaserte legemidler eller som tilsetningsstoff i mat.
- Avkok (historisk brukt til å utvinne fargestoff og tradisjonell medisinsk opplysning)
- Infusjon (tradisjonell medisinsk opplysning)
- Pulver av røttene (utvinning av fargestoff)
Synergi med andre planter
På grunn av sikkerhetsbekymringene og genotoksisiteten knyttet til Rubia tinctorum finnes det i dag ingen anbefalinger om å kombinere den med andre medisinplanter til innvortes bruk. Å blande roten med andre urter ville bare legge flere usikkerheter til en risikoprofil som allerede er ugunstig. Forskningen på og bruken av planten handler fortsatt hovedsakelig om naturlig fargestoff, et felt der den er relevant både for håndverksfarging og for bærekraftsstudier i tekstilindustrien.
Oppskrifter og bruksprotokoller
I lys av funnene av genotoksisitet og karsinogenisitet i dyrestudier presenterer denne guiden ingen oppskrifter eller protokoller for innvortes bruk av Rubia tinctorum. Bruken av roten bør begrenses til ikke-medisinske formål, som farging, der pigmentene utvinnes og brukes utvortes.
Tradisjonell farging med roten
Den tørkede og malte roten, som tradisjonelt brukes til å farge bomull, lær, silke og ull, legges i oppvarmet vann for å frigjøre pigmentene, mens fibrene som regel først får et beisemiddel, for eksempel alun, som hjelper fargen å feste seg. Den endelige fargetonen varierer fra rosa til intenst rødt, avhengig av fiber, beisemiddel og badets temperatur. Hansker anbefales under håndteringen, fordi både pulveret og fargebadet farger huden.
Tradisjonell medisinsk bruk og kvalitativ veiledning
Kildene som fortsatt omtaler den tradisjonelle bruken av roten som støtte for nyrer og urinveier, anbefaler moderat og kortvarig bruk og fraråder kontinuerlig eller langvarig bruk, uten å oppgi noen dose som kan regnes som trygg. På grunn av de regulatoriske begrensningene og funnene i dyreforsøk bør alle som vurderer et preparat til innvortes bruk, først rådføre seg med helsepersonell. Symptomer fra urinveiene krever medisinsk diagnose, aldri selvmedisinering.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Rubia tinctorum er verken allment anerkjent eller brukt i moderne tilknyttede terapier, på grunn av sikkerhetsbekymringene knyttet til roten. Historisk var planten først og fremst forbundet med fargehåndverket og, i mindre grad, med tradisjonell europeisk fytoterapi, der rotpreparater ble brukt som støtte ved urinveis- og nyreplager. I dag regnes disse bruksmåtene som risikable, så risikable at legemidler basert på roten ikke lenger er tillatt i Tyskland.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Generelle kontraindikasjoner
Roten inneholder antrakinoner (blant annet lucidin), forbindelser som i studier har vakt bekymring for mulig genotoksisitet ved langvarig bruk eller høye doser. Derfor anbefales det at eventuell tradisjonell bruk er moderat og kortvarig, og at kontinuerlig eller langvarig bruk unngås. På grunn av det genotoksiske og karsinogene potensialet regnes Rubia tinctorum av en stor del av de vitenskapelige kildene som sterkt kontraindisert for innvortes bruk. I Tyskland er plantebaserte legemidler laget av roten ikke lenger tillatt, og Japans helse-, arbeids- og velferdsdepartement forbød bruk av plantens fargestoff som tilsetningsstoff i mat etter at studier på rotter hadde bekreftet karsinogenisitet.
Skal ikke brukes under graviditet og amming, siden planten kan stimulere menstruasjon og det er bekymring for risiko for spontanabort og fosterskader. I tillegg kan den skade barnet som ammes, og farge morsmelken rød. Det finnes heller ingen sikkerhetsdata for barn, som ikke skal få noe preparat til innvortes bruk. Personer med blødningsforstyrrelser eller som bruker blodfortynnende legemidler, bør unngå planten, fordi den kan forsterke effekten av disse legemidlene. Personer med kjent allergi mot planter i maurefamilien (Rubiaceae) bør også unngå kontakt.
Symptomer fra urinveiene, som smerter, blod i urinen eller mistanke om nyrestein, krever medisinsk diagnose og oppfølging, og krapp er ingen erstatning for medisinsk behandling. Fordi roten farger urinen rød, kan fargen dessuten gjøre det vanskeligere å oppdage blødning i urinveiene, enda en grunn til å søke profesjonell vurdering. Forsiktighet anbefales ved diagnostisert nyresykdom, særlig fordi dyrestudiene pekte ut nettopp nyrer og lever som de berørte organene.
Vanlige bivirkninger
Inntatt kan Rubia tinctorum gi kvalme og oppkast, og den er velkjent for å farge urin, spytt, svette, tårer og morsmelk røde. Utvortes bruk kan av og til gi kontakteksem hos følsomme personer. Langvarig bruk eller høye doser er i dyrestudier forbundet med nyre- og leverskader og økt kreftrisiko, noe som tilskrives lucidin og andre antrakinonderivater i roten.
Legemiddelinteraksjoner
Det finnes ikke detaljert informasjon om spesifikke legemiddelinteraksjoner, men med tanke på det genotoksiske og karsinogene potensialet og den mulige påvirkningen av metabolismen er det klokt å anta at Rubia tinctorum kan samvirke med en lang rekke legemidler, blant annet blodfortynnende, beroligende og blodsukkersenkende midler som brukes ved diabetes. Samtidig bruk bør unngås, og den som står på fast medisinering, må snakke med legen før et preparat med roten i det hele tatt vurderes.
Kuriositeter
Historien til Rubia tinctorum er først og fremst knyttet til bruken som fargestoff, for siden oldtiden har røttene gitt en av de mest levende og holdbare røde fargene man kjenner. Utgravninger i Mohenjo-daro i Indusdalen, i dagens Pakistan, har avdekket bomullsstoff fra 3. årtusen f.Kr. farget med fargestoff fra røtter av slekten Rubia, et tegn på hvor lenge denne typen pigment har vært viktig.
I Europa ble planten dyrket i stor skala i århundrer og ble en avgjørende kultur for tekstilindustrien, noe de røde uniformsjakkene til britiske soldater, «Redcoats», minner om, siden de i stor grad var farget med roten. Den franske hæren beholdt sine berømte røde bukser farget med planten helt til 1915, en farge som på 1800-tallet også ble valgt for å stimulere den nasjonale dyrkingen av roten. Oppdagelsen av syntetisk alizarin, også den på 1800-tallet, markerte begynnelsen på slutten for dyrkingen av krapp til fargestoff.
En annen kuriositet kommer fra fysiologien. Dyr som fôres med roten, får rødfargede knokler, et fenomen som fra 1700-tallet ble utnyttet i studier av beinvekst.
Ofte stilte spørsmål
Er det trygt å innta krapp?
Nei, Rubia tinctorum regnes ikke som trygg for mennesker å innta, fordi vitenskapelige studier har vist genotoksiske og karsinogene effekter av ekstrakter og bestanddeler fra roten. I Tyskland er plantebaserte legemidler laget av roten ikke lenger tillatt, og i Japan ble plantens fargestoff forbudt som tilsetningsstoff i mat.
Hva er de viktigste bruksområdene for krapp?
Historisk har Rubia tinctorum først og fremst vært brukt som naturlig fargestoff, utvunnet fra røttene for å farge tekstiler, lær og andre materialer. Selv om planten også har etnobotaniske opplysninger om medisinsk bruk, særlig som støtte for nyrer og urinveier, mangler disse bruksområdene vitenskapelig dokumentasjon for sikkerhet og effekt.
Hvilke kjemiske forbindelser finnes i krapp?
Planten er rik på antrakinoner, som alizarin, purpurin, lucidin og ruberytrinsyre, et glykosid av alizarin. Disse forbindelsene står for rotens farge og for dens biologiske aktiviteter, blant annet de genotoksiske og karsinogene effektene som er observert i eksperimentelle studier.
Kan krapp brukes under graviditet eller amming?
Nei, planten er sterkt kontraindisert under graviditet og amming, fordi den kan stimulere menstruasjon og det er bekymring for risiko for spontanabort og fosterskader. Under amming kan den dessuten skade barnet og farge morsmelken rød.
Hjelper krapp mot nyrestein?
Tradisjonen omtaler rotpreparater som støtte for nyrer og urinveier, men denne bruken er ikke klinisk dokumentert og kolliderer med bekymringene for plantens genotoksisitet. Symptomer fra urinveiene, som smerter, blod i urinen eller mistanke om nyrestein, krever medisinsk diagnose og oppfølging, for planten er ingen erstatning for medisinsk behandling. Personer med diagnostisert nyresykdom bør være forsiktige.
Finnes det tryggere alternativer til den tradisjonelle bruken av krapp?
Det finnes medisinplanter med bedre dokumentert sikkerhetsprofil som tradisjonen forbinder med lignende formål som dem som tilskrives Rubia tinctorum, uten de samme kjente risikoene. Valget avhenger av den enkeltes situasjon. Derfor er det best å rådføre seg med kvalifisert helsepersonell før man begynner med et plantepreparat.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 11 Siterte Kilder
Fagfellevurderte Vitenskapelige Studier (6)
- PMC1992 Blömeke B, et al. Formation of genotoxic metabolites from anthraquinone glycosides, present in Rubia tinctorum L.. Mutat Res. 1992.
- PMC2009 Inoue K, et al. Induction of kidney and liver cancers by the natural food additive madder color in a two-year rat carcinogenicity study. Food Chem Toxicol. 2009.
- PMC2021 Marhoume FZ, et al. Antioxidant and Polyphenol-Rich Ethanolic Extract of Rubia tinctorum L. Prevents Urolithiasis in an Ethylene Glycol Experimental Model in Rats. Molecules. 2021.
- PEER2023 Ozdemir MB, Karadag R. Madder (Rubia tinctorum L.) as an Economic Factor Under Sustainability Goals in the Textile Dyeing. Journal of Natural Fibers. 2023;20(1).
- PMC1998 Westendorf J, et al. Carcinogenicity and DNA adduct formation observed in ACI rats after long-term treatment with madder root, Rubia tinctorum L.. Carcinogenesis. 1998.
- PMC1983 Yasui Y, et al. Identification of a mutagenic substance, in Rubia tinctorum L. (madder) root, as lucidin. Mutat Res. 1983.
Supplerende Lesning (5)
- 1982 Bhardwaj HC, Jain KK. Indian dyes and dyeing industry during 18th-19th century. Indian Journal of History of Science. 1982;17(11):70-81.
- 2002 Cannon J, Cannon M. Dye Plants and Dyeing. 2. utg. A&C Black; 2002. s. 76, 80. ISBN 978-0-7136-6374-7.
- 2012 Desrosiers S, Rast-Eicher A. Luxurious Merovingian Textiles Excavated from Burials in the Saint Denis Basilica, France in the 6th-7th Century. Textiles and Politics: Textile Society of America 13th Biennial Symposium Proceedings. 2012:3.
- 1982 Goodwin J. A Dyer’s Manual. Pelham Books; 1982. s. 65. ISBN 978-0-7207-1327-5.
- 1983 Tozer J, Levitt S. Fabric of Society: A Century of People and their Clothes 1770-1870. Laura Ashley Press; 1983. s. 29-30. ISBN 978-0-9508913-0-9.
