Fucus vesiculosus (Blæretang): egenskaper og fordeler

Fucus vesiculosus L. / Blæretang er en brun havalge i familien Fucaceae, beskrevet av Carl von Linné i 1753 og vidt utbredt på steinete kyster i Nord-Atlanteren og Østersjøen. Historien om algen henger sammen med kjemiens historie, for jod ble oppdaget i 1811 i asken av brune havalger, den gruppen blæretangen tilhører. Siden den gang har algen hatt en historisk plass i bruken mot struma forårsaket av mangel på dette sporstoffet. De flate greinene, med godt synlige luftblærer, brukes i matlaging, kosmetikk og produksjon av kosttilskudd. Til helsebruk bør man bare velge produkter med dokumentert opprinnelse og analysesertifikat.

I tradisjonell europeisk medisin ble blæretang først og fremst verdsatt som jodkilde og som hjelp for fordøyelsen. Moderne forskning, i hovedsak utført i laboratoriet og på dyr, undersøker algens sammensetning, som er rik på polysakkarider som fukoidaner, på florotanniner og på pigmentet fukoxantin. Disse stoffene tilskrives antioksidative og betennelsesdempende virkninger som ennå ikke er bekreftet i solide kliniske studier. Den vitenskapelige interessen går hånd i hånd med en sikkerhetsadvarsel som gjelder hele denne artikkelen: jodinnholdet i algen er høyt og varierende, noe som gjør bruk på egen hånd risikabelt for skjoldbruskkjertelen.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: blæretang.
• Engelsk: black tang, bladder fucus, bladderwrack, cut weed, dyers fucus, red fucus, rock wrack, rockweed, sea grapes, sea oak.
• Fransk: chêne marin, fucus vésiculeux, varech vésiculeux.
• Italiensk: alga bruna, fucus vescicoloso, quercia marina.
• Portugisisk: alga-marinha-castanha, bodelha, fucus, sargaço-bolhoso.
• Spansk: encina de mar, fuco vesiculoso, sargazo vejigoso.
• Tysk: Blasentang, Fucus, Seetang.

I Brasil, der arten ikke vokser naturlig, er fucus det vanligste navnet i handelen med kosttilskudd. Bodelha er derimot formen som er arvet fra europeisk portugisisk, og den går igjen i store deler av den portugisiskspråklige litteraturen om urtemedisin.

Botaniske synonymer

Det aksepterte vitenskapelige navnet på arten er Fucus vesiculosus L., publisert av Linné i 1753 og fortsatt algens gyldige hovedbetegnelse. I populærlitteraturen blir Fucus spiralis og Fucus serratus av og til oppgitt som synonymer, men begge er egne, aksepterte arter i samme slekt. Den første kan danne hybrider med blæretang i de beltene av fjæra der de vokser sammen. Den andre ligner den i størrelse og vekstform, men har sagtakkede kanter og mangler luftblærer.

Blæretangens store morfologiske variasjon, der planter på svært bølgeutsatte kyster kan ha få eller ingen luftblærer, har gjennom fykologiens historie ført til beskrivelser av en rekke varieteter og former. I dag regnes disse navnene vanligvis som synonymer for arten. Den kilden algeeksperter oftest bruker for å sjekke oppdatert synonymi, er databasen AlgaeBase.

Botanisk familie: Fucaceae

Familien Fucaceae hører til ordenen Fucales og klassen Phaeophyceae, brunalgene, og omfatter havalger som lever på steinete kyster, særlig i tempererte og kalde områder. Artene har en viktig økologisk rolle i disse miljøene, fordi de gir leveområder for små dyr og står for en stor del av den marine biomassen langs kysten. Mange av dem er også kjent for et høyt innhold av bioaktive stoffer og næringsstoffer.

Som medlem av Fucaceae deler blæretang morfologiske og biokjemiske trekk som er typiske for familien, blant annet innholdet av florotanniner og fukoidaner. Familien produserer et bredt spekter av sekundære metabolitter med ulike biologiske virkninger, noe som gjør den interessant for farmakologisk og bioteknologisk forskning. Evnen til å akkumulere jod og andre mineraler fra havet forklarer både den ernæringsmessige og medisinske bruken av disse algene og de sikkerhetshensynene de krever.

Brukte deler til te og tilberedninger

Alger har ikke ekte røtter, stengler eller blader. Blæretangens kropp er en flat tallus, festet til berget med en festeskive, som deler seg i greiner med midtribbe og luftblærer. Det er denne tallusen, hel eller oppdelt, som blir til handelsråvaren.

• Hel tallus (hele algen)
• Tørkede greiner

Etter tørking blir tallusen gjort om til pulver eller ekstrakter, formene som er beskrevet under tilberedning. Kvaliteten på sluttproduktet avhenger direkte av vannet algen har vokst i, fordi den holder på mineraler og forurensninger fra havmiljøet.

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

• Forstoppelse (tradisjonelt dokumentert som mildt avføringsmiddel)
• Skjoldbruskkjertelsykdommer (tradisjonelt dokumentert; i dag er bruk kontraindisert ved sykdom i skjoldbruskkjertelen)
• Struma ved jodmangel (historisk dokumentert)
• Utvortes bruk på huden ved cellulitt, hudaldring og små brannskader (tradisjonelt dokumentert)
• Vanndrivende bruk (tradisjonelt dokumentert)

Listen over samler opptegnelser fra europeisk tradisjon og er ikke å regne som en anbefaling om bruk. Når det gjelder skjoldbruskkjertelen, er dagens råd det motsatte av det gamle, fordi for mye jod kan forstyrre kjertelen i begge retninger.

Terapeutiske egenskaper

• Antialdring for huden (antioksidativ aktivitet og hemming av enzymer som bryter ned huden, observert in vitro med ekstrakter til kosmetisk bruk)
• Antibakteriell (hemming av bakterier med ekstrakter av algen i in vitro-forsøk)
• Antikoagulerende (fukoidanenes virkning på blodets levring observert i laboratoriet, grunnen til forsiktighet ved bruk av warfarin og før operasjoner)
• Antimikrobiell (fukoidaners aktivitet mot andre mikroorganismer, som virus, observert i laboratoriet)
• Antioksidativ (nøytralisering av frie radikaler og oksidativt stress målt i laboratoriet)
• Antiproliferativ (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Betennelsesdempende (reduksjon av betennelsesmarkører observert i laboratorie- og dyrestudier)
• Blodsukkermodulerende (effekt på fordøyelsesenzymer for karbohydrater og på blodsukkeret, undersøkt i foreløpige studier)
• Hyaluronidasehemmende (hemming in vitro av enzymet som bryter ned hyaluronsyre, av kosmetisk interesse)
• Immunmodulerende (fukoidaners effekt på immunceller observert i eksperimentelle studier)
• Lipidsenkende (reduksjon av blodlipider observert i dyrestudier)
• Tyrosinasehemmende (hemming in vitro av enzymet som er knyttet til melaninproduksjonen)

Virkningene i listen stammer for det meste fra laboratorie- og dyreforsøk med ekstrakter eller isolerte stoffer, som fukoidaner og florotanniner. Resultatene gir ikke grunnlag for konklusjoner om hvordan inntak av algen virker hos mennesker.

Fytokjemisk profil

• Alginsyre
• Betakaroten
• Brom
• Fenoliske forbindelser
• Florotanniner
• Flyktige oljer
• Fucitol
• Fukoidaner (sulfaterte polysakkarider)
• Fukoxantin
• Jod
• Mannitol
• Mineraler (jern, kalium, kalsium, kobber, magnesium, natrium, selen, sink)
• Slimstoffer
• Zeaxantin

Av disse stoffene er jod det som betyr mest for sikkerheten, fordi konsentrasjonen varierer med voksested, innhøstingstid og bearbeiding av algen. Fukoidanene er derimot de mest studerte stoffene i laboratorieforsøkene. Blæretang kan også akkumulere arsen og kadmium fra havmiljøet, og dette er ikke stoffer algen selv lager, men forurensninger som bare kan kontrolleres gjennom leverandørens analysesertifikat.

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Flytende ekstrakt
• Grøtomslag (utvortes bruk)
• Kapsler
• Pulver
• Te (infusjon)
• Tinktur
• Tørrekstrakt

Uansett form er det tryggeste valget et produkt fra en leverandør med kvalitetskontroll og et analysesertifikat som oppgir jodinnholdet og resultatene av testing for metaller som arsen og kadmium. Tang plukket fritt i fjæra egner seg ikke til dette formålet, fordi opprinnelsen og forurensningsgraden ikke kan vurderes. Dosen av kapsler, tinkturer og ekstrakter varierer mye mellom produsenter og bør fastsettes av helsepersonell.

Synergi med andre planter

Tradisjonell kombinasjon med tare og guggul

Tradisjonell urtemedisin kombinerte blæretang med andre jodrike alger, som fingertare (Laminaria digitata), og med guggul (Commiphora mukul, i dag akseptert som Commiphora wightii). Denne harpiksen fra ayurvedisk medisin brukes tradisjonelt for å støtte skjoldbruskkjertelens funksjon. Kombinasjonen legger sammen flere jodkilder og bør, med tanke på kontraindikasjonene som er beskrevet lenger ned, ikke settes sammen på egen hånd. Personer med sykdom i skjoldbruskkjertelen eller som bruker levotyroksin, amiodaron eller litium, må unngå den, og enhver slik kombinasjon krever medisinsk vurdering med oppfølging av kjertelens blodprøver.

Tradisjonell kombinasjon for fordøyelsen

Tradisjonen kombinerer blæretang med vinddrivende og fordøyelsesfremmende planter, som ingefær (Zingiber officinale) og peppermynte (Mentha × piperita), i en blanding som tradisjonelt brukes ved lette mage- og tarmplager. I denne tradisjonen blir algens slimstoffer sett på som mykgjørende for slimhinnen og regulerende for tarmpassasjen, mens de andre plantene bidrar med den krampeløsende og betennelsesdempende virkningen som tilskrives dem. Blandingen erstatter ikke medisinsk vurdering når symptomene vedvarer, og restriksjonene knyttet til jodet i blæretang gjelder fortsatt i denne kombinasjonen.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Tradisjonell te av blæretang

Denne teen brukes tradisjonelt som en mild måte å innta algen på, innenfor den historiske bruken knyttet til jodtilførsel og fordøyelse. Ha en liten mengde tørket blæretang med kontrollert opprinnelse og jodinnhold oppgitt på etiketten i en kopp kokende vann, la det trekke under lokk i omtrent 10 minutter, sil og drikk teen lunken. Mengde og hyppighet skal ikke fastsettes på egen hånd, fordi jodinnholdet varierer fra parti til parti, så snakk med helsepersonell før bruk. Ta pauser i stedet for langvarig sammenhengende bruk, og ikke bruk teen hvis du har sykdom i skjoldbruskkjertelen, er gravid eller ammer.

Flytende ekstrakt etter forskrivning

Flytende ekstrakt av blæretang forekommer i urtemedisinsk tradisjon som en konsentrert form av algen, tradisjonelt brukt av de samme grunnene som teen. Fordi konsentrasjonen varierer med produsent og med jodinnholdet i partiet, oppgir denne artikkelen verken antall dråper eller hvor ofte ekstraktet skal tas. Dosen må tilpasses individuelt av helsepersonell, som også bør følge med på skjoldbruskkjertelens funksjon med blodprøver i bruksperioden og fastsette nødvendige pauser.

Tradisjonelt grøtomslag for huden

Grøtomslag av blæretang brukes tradisjonelt på områder med cellulitt eller lett hudirritasjon. Mal tørket blæretang fra en pålitelig leverandør til et fint pulver, bland med litt lunkent vann til en pasta og legg den på det valgte området, dekket med et rent tøystykke. La det virke i 20 til 30 minutter, skyll av med vann og gjenta høyst 1 til 2 ganger daglig. Test pastaen på et lite hudområde før første gangs bruk, siden algen kan gi kontaktdermatitt, og ikke legg den på åpne sår, brannskader eller skadet hud. Personer med sykdom i skjoldbruskkjertelen bør også rådføre seg med lege før utvortes bruk.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Fytoterapi

Blæretang er en av de mest omtalte algene i europeisk marin fytoterapi, med tradisjonell bruk knyttet til skjoldbruskkjertelen og fordøyelsen og en fast plass i kosttilskudd, teer og ekstrakter. Det høye innholdet av jod og andre bioaktive stoffer forklarer den historiske interessen og fikk Det europeiske legemiddelbyrået (EMA) til å vie en egen vurderingsrapport til algens tallus. Rapporten er en nyttig referanse for dem som vil kjenne de tilgjengelige dataene om effekt og sikkerhet. I dagens praksis innebærer ansvarlig fytoterapeutisk bruk et standardisert produkt, individuell dosering og faglig oppfølging.

Ernæring og kosttilskudd

Takket være ernæringsprofilen, med mineraler, vitaminer og fiber, selges blæretang som kosttilskudd i mange markeder, og havalger i kostholdet er vanlig i mange kystkulturer. Jodmangel bør likevel ikke korrigeres med algen på egen hånd, fordi innholdet varierer mye mellom produktene. I Brasil er jodert salt folkehelsetiltaket som skal sikre nok jod i kosten, og alt ekstra tilskudd bør vurderes av lege.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Jodinnholdet i blæretang er høyt og varierende, med risiko for å forstyrre balansen i skjoldbruskkjertelen, både i retning av hypertyreose og hypotyreose. Derfor er algen kontraindisert for personer med sykdom i skjoldbruskkjertelen og for dem som bruker levotyroksin, amiodaron, litium eller andre legemidler for skjoldbruskkjertelen. Den er også kontraindisert under graviditet og amming. Barn skal ikke bruke blæretang uten råd fra barnelege, og personer med allergi mot jod eller havalger bør unngå den helt.

Blæretang kan akkumulere arsen og kadmium fra havmiljøet, så anbefalingen er å bare bruke produkter fra leverandører med kvalitetskontroll og analysesertifikat, aldri tang som er plukket fritt i fjæra. Stoffer i algen (fukoidaner) kan potensielt gi interaksjoner med blodfortynnende legemidler som warfarin, noe som krever forsiktighet og faglige råd før operasjoner. Vanligvis stanses bruken før inngrepet, etter råd fra det medisinske teamet. Siden foreløpige studier undersøker en mulig effekt av algen på blodsukkeret, bør personer som bruker blodsukkersenkende legemidler snakke med lege før all bruk.

Langvarig sammenhengende bruk uten pauser anbefales ikke. I høye doser kan algen gi kvalme, oppkast og diaré, og i sjeldne tilfeller kontaktdermatitt ved utvortes bruk. Denne artikkelen fremsetter eller støtter heller ingen påstand om slanking eller vekttap knyttet til blæretang, fordi slik bruk ikke har noe trygt grunnlag og utsetter skjoldbruskkjertelen for jodmengder som er vanskelige å kontrollere.

Kuriositeter

Oppdagelsen av jod

I 1811 oppdaget den franske kjemikeren Bernard Courtois jod mens han arbeidet med asken av brune havalger, som den gang ble brukt til å framstille forbindelser til produksjon av salpeter. Blæretang hører nettopp til denne gruppen av alger fra den europeiske atlanterhavskysten. Oppdagelsen banet vei for bruk av jod mot struma, en sykdom som var vanlig den gang og skyldtes mangel på jod i kosten. Algen fikk plass som middel mot denne tilstanden i urtemedisinske tekster, en historisk rolle som er med på å forklare ryet den har beholdt til i dag.

Tradisjonell bruk og popularitet

Blæretang, på engelsk kjent under navn som bladderwrack, rockweed og sea oak, har i århundrer vært brukt av kystbefolkninger som mat, som gjødsel i jordbruket og som medisin. Populariteten skyldes at den finnes i så store mengder i fjæra, og de egenskapene tradisjonen tilskriver den, overlevert fra generasjon til generasjon. Algen er fortsatt verdsatt i mange naturmedisinske tradisjoner, nå ledsaget av advarsler om jod og forurensninger.

Luftblærene og artsnavnet

Artsepitetet vesiculosus viser til luftblærene algen danner, vanligvis parvis, på hver side av midtribben i greinene. Disse små gassfylte blærene hjelper tallusen å flyte ved høyvann, slik at greinene holdes nærmere lyset. På svært bølgeutsatte kyster kan den samme arten vokse med få eller ingen luftblærer.

Ofte stilte spørsmål

Hva er blæretang, og hva brukes den til?

Blæretang (Fucus vesiculosus) er en brunalge fra Nord-Atlanteren og Østersjøen, rik på jod, fukoidaner, florotanniner og mineraler. Tradisjonelt brukes den som jodkilde, som hjelp for fordøyelsen og i hudpreparater, og foreløpige studier undersøker den antioksidative og betennelsesdempende virkningen. Ingen av disse bruksområdene gjør faglig veiledning overflødig, på grunn av det høye og varierende jodinnholdet.

Hvordan lager man te av blæretang på en trygg måte?

Teen lages med en liten mengde tørket alge med kontrollert opprinnelse i kokende vann, som trekker under lokk i omtrent 10 minutter og siles før den drikkes. Mengde og hyppighet bør fastsettes av helsepersonell, fordi jodinnholdet varierer fra parti til parti, og teen bør ikke drikkes sammenhengende over lang tid uten pauser.

Hvem bør ikke bruke blæretang?

Blæretang er kontraindisert for personer med sykdom i skjoldbruskkjertelen, for dem som bruker levotyroksin, amiodaron eller litium, og for gravide og ammende. Personer med allergi mot jod eller havalger bør også unngå den, og barn bør bare bruke den etter råd fra barnelege. De som bruker blodfortynnende legemidler som warfarin, eller som skal opereres, trenger faglige råd før all bruk.

Kan personer med skjoldbruskkjertelproblemer bruke blæretang?

Nei, fordi jodinnholdet i algen er høyt og varierende og kan forstyrre skjoldbruskkjertelen både i retning av hypertyreose og hypotyreose. Derfor er bruk kontraindisert ved sykdom i kjertelen. Den samme begrensningen gjelder for dem som bruker levotyroksin, amiodaron eller litium, og alle spørsmål bør tas opp med en endokrinolog.

Kan blæretang akkumulere forurensninger fra havet?

Ja, algen kan akkumulere arsen og kadmium fra havmiljøet, og mengden avhenger av hvor den har vokst og hvordan den er bearbeidet. Derfor anbefales det å bare kjøpe fra leverandører med kvalitetskontroll og analysesertifikat og aldri bruke tang som er plukket fritt i fjæra.

Hvilken del av blæretang brukes i fytoterapi?

Det er tallusen som brukes, det vil si greinene, hele eller oppdelte, etter tørking. Det er der jod, fukoidaner, florotanniner og de andre undersøkte stoffene finnes, og det er av tallusen man lager pulver, ekstrakter, kapsler og te.