Moringa oleifera (Pepperrottre): Fullstendig botanisk profil

Moringa (Moringa oleifera Lam.) er et lite til middels stort løvfellende tre og den klart mest dyrkede arten i en liten og ganske særpreget plantefamilie, Moringaceae, hvis tretten aksepterte arter fordeler seg over det indiske subkontinentet, Den arabiske halvøy, Afrikas horn, Madagaskar og det sørvestlige Afrika. Ifølge Plants of the World Online, som drives av Royal Botanic Gardens, Kew, er artens naturlige utbredelse overraskende smal for et tre som i dag er så allestedsnærværende: det nordøstlige Pakistan og det nordvestlige India, i sub-himalayabeltet der det sesongtørre tropiske biomet dominerer. Alt det øvrige, fra Karibia til Polynesia, er innført område. Moringa har ikke spredt seg ved egen hjelp; den er blitt fraktet.

Det botanisk bemerkelsesverdige ved arten er ikke bare denne utbredelsen. Moringa forener en rekke trekk som er sjeldne blant dyrkede tropiske trær: dobbelt til trippelt finnete blad med et nesten bregneaktig preg, hvite zygomorfe blomster i hengende topper og en avlang, dypt ribbet kapsel som kan bli over en halv meter lang. Frøene, kuleformede og utstyrt med tre hinneaktige vinger, utgjør et av de sikreste kjennetegnene på slekten Moringa. Treet vokser uvanlig raskt, når flere meter allerede det første året og tåler langvarig tørke takket være en dyp pælerot.

Så er det et slektskap som overrasker nesten alle som ser treet for første gang. Moringaceae hører til ordenen Brassicales, den samme som sennep, kål og blomsterkarse, og fra den linjen har moringa arvet glukosinolatveien, som står bak den skarpe lukten rot og bark gir fra seg så snart de skjæres over. Nettopp den skarpheten har gitt arten det norske navnet pepperrottre, med henvisning til den europeiske pepperroten (Armoracia rusticana). Sammenligningen treffer bedre enn den høres ut: pepperrot hører til Brassicaceae, en nabofamilie innenfor samme orden, og begge plantene forsvarer seg med den samme klassen forbindelser, selv om den ene er en urt fra tempererte strøk og den andre et tre fra varm og tørr jord.

Taksonomi

Det aksepterte navnet er Moringa oleifera Lam., publisert av Jean-Baptiste de Lamarck i Encyclopédie Méthodique, Botanique, bind 1, side 398, i 1785. Plants of the World Online fører binomenet som akseptert og anerkjenner atten synonymer for arten, en arv etter en lang nomenklatorisk historie som begynte allerede før slekten fantes.

Den fullstendige klassifiseringen, etter den taksonomiske ryggraden Kew følger, ser slik ut:

• Rike: Plantae
• Rekke: Streptophyta
• Klasse: Equisetopsida
• Underklasse: Magnoliidae
• Orden: Brassicales
• Familie: Moringaceae
• Slekt: Moringa Adans., 1763
• Art: Moringa oleifera Lam., 1785

Moringaceae er en monogenerisk familie: alt familien rommer, får plass i slekten Moringa Adans., opprettet av Michel Adanson i 1763 i verket Familles des Plantes. Slekten teller tretten aksepterte arter og fire generiske synonymer: Alandina Neck., Anoma Lour., Donaldsonia Baker f. og Hyperanthera Forssk. Disse navnene sirkulerte bredt på 1800-tallet, og både Anoma og Hyperanthera rakk å huse selve moringa før nomenklaturen falt til ro.

Homotypiske synonymer

Bygget på samme nomenklatoriske type, nemlig typen for det linneiske navnet Guilandina moringa L., som Lamarck senere skulle erstatte:

• Anoma moringa (L.) Lour., Fl. Cochinch.: 279 (1790)
• Guilandina moringa L., Sp. Pl.: 381 (1753)
• Hyperanthera moringa (L.) Vahl, Symb. Bot. 1: 30 (1790)
• Hyperanthera pterygosperma Oken, Allg. Naturgesch. 3(3): 1727 (1841), nom. illeg. superfl.
• Moringa moringa (L.) Millsp., Publ. Field Columb. Mus., Bot. Ser. 1: 490 (1902), ikke gyldig publisert
• Moringa pterygosperma Gaertn., Fruct. Sem. Pl. 2: 314 (1791), nom. illeg. superfl.

Heterotypiske synonymer

Navn som bygger på andre typer og senere er samlet under Moringa oleifera:

• Hyperanthera decandra Willd., Sp. Pl., ed. 4, 2: 535 (1799)
• Moringa amara Durin, Rev. Gén. Bot. 25: 469 (1913)
• Moringa domestica Buch.-Ham., Mem. Wern. Nat. Hist. Soc. 5: 371 (1826)
• Moringa edulis Medik., Theodora: 48 (1786)
• Moringa erecta Salisb., Prodr. Stirp. Chap. Allerton: 326 (1796)
• Moringa nux-eben Desf., Tabl. École Bot., ed. 3: 303 (1829)
• Moringa octogona Stokes, Bot. Mat. Med. 2: 466 (1812)
• Moringa parvifolia Noronha, Verh. Batav. Genootsch. Kunsten 5(4): 20 (1790), nom. nud.
• Moringa polygona DC., Prodr. 2: 478 (1825)
• Moringa robusta Bojer, Hortus Maurit.: 117 (1837)
• Moringa sylvestris Buch.-Ham., Mem. Wern. Nat. Hist. Soc. 5: 373 (1826)
• Moringa zeylanica Pers., Syn. Pl. 1: 461 (1805)

To av disse navnene fortjener oppmerksomhet fra enhver som slår opp i eldre litteratur. Moringa pterygosperma Gaertn. sirkulerte i tiår i landbruksfaglige håndbøker og dukker fortsatt opp i tekniske tekster fra 1900-tallet, selv om navnet helt siden publiseringen har vært et overflødig og illegitimt synonym. Moringa zeylanica Pers. fylte verker om floraen på Ceylon og står i dag som et helt alminnelig heterotypisk synonym.

Etymologi

Slektsnavnet Moringa er en latinisering av treets dravidiske folkenavn, gjengitt som murungai på tamil og muringa på malayalam, språk fra Sør-India der planten ble dyrket lenge før noen europeisk beskrivelse forelå. Artsepitetet oleifera kommer av det latinske oleum, olje, sammen med verbet ferre, å bære eller frembringe, og sikter til det høye utbyttet av fet olje fra frøene, i eldre handel kjent som benolje. Basionymet Guilandina moringa, som Linné dannet i 1753, hedret derimot den prøyssiske botanikeren Melchior Wieland, latinisert til Guilandinus, som på 1500-tallet ledet den botaniske hagen i Padova.

Morfologisk beskrivelse

Løvfellende tre av liten til middels størrelse, som regel mellom 10 og 12 meter høyt, unntaksvis opptil 15 meter på dype jordsmonn og uten konkurranse. Voksemåten er slank, med en enkelt rett stamme, høyt ansatt forgrening og en åpen, uregelmessig og lite tett krone, noe som gir treet en tynn og filtrert skygge. Den første veksten går påfallende raskt: eksemplarer fra frø passerer gjerne 3 til 4 meter i løpet av det første året. Den nyttige levetiden ligger mellom 20 og 30 år, selv om frittstående individer kan bli betydelig eldre.

Blad

Bladene er det trekket arten kjennes raskest på. De sitter spredt og spiralstilt langs greinene, måler 30 til 70 centimeter i samlet lengde og er dobbelt til trippelt finnete, hos de fleste individer delt tre ganger etter hverandre, en oppbygning som gir helheten en bregnes letthet, sjelden blant dyrkede vedplanter. Bladspindelen er smalt vinget. De ytterste småbladene, eggformede til omvendt eggformede eller avlange, er små, 1 til 2 centimeter lange, sitter i motsatte par og er blankt lysegrønne på oversiden og blekere på undersiden. Under langvarig tørke kaster treet hele løvet og skyter ut på nytt med de første regnskyllene.

Blomster

Blomstene samles i hengende topper i bladhjørnene, 10 til 30 centimeter lange, løst bygget og ganske iøynefallende når blomstringen er rik. Hver blomst måler 2 til 3 centimeter i tverrmål, dufter og er zygomorf, med fem frie og ulike kronblad i hvitt til kremfarget, ofte med gulaktige toner mot grunnen. Pollenbærerkretsen består av fem fertile pollenbærere vekselvis med fem golde staminodier, en oppbygning som kjennetegner familien. Fruktknuten er overstandig, hårete og båret av en kort gynofor. Duften er søtlig og dempet, og nektarproduksjonen er rikelig, noe som gjør arten til en trekkplante av betydning for birøkten i de traktene der den dyrkes i stor skala.

Frukter og frø

Frukten er en avlang, hengende kapsel med tre klaffer, som sprekker opp på langs når den modner. Den måler vanligvis 20 til 60 centimeter i lengden, hos utvalgte sorter opptil 90 centimeter, og 1 til 1,8 centimeter i tverrmål. Over overflaten løper ni tydelig markerte lengderibber, noe som gir frukten omrisset av en trommestikke, et bilde som har gitt opphav til det engelske navnet drumstick tree. Fargen går fra klart grønn i umoden fase til mørkebrun ved modning, som inntreffer 3 til 6 måneder etter pollineringen.

Hver kapsel rommer 12 til 35 kuleformede til ellipsoide frø på 1 til 1,5 centimeter i tverrmål og med en vekt på noen få tideler av et gram hver. Frøskallet er mørkebrunt og bærer tre hinneaktige vinger av papiraktig preg, hvitaktige til gjennomskinnelige og plassert på langs. Disse vingene utgjør et praktisk talt utvetydig kjennetegn: ingen av trærne med finnete blad som moringa pleier å forveksles med, frembringer et tilsvarende trevinget frø. Innholdet av fet olje ligger mellom 35 og 40 prosent av tørrvekten.

Rot og stamme

Rotsystemet er en dyp pælerot som når opptil 3 meter i gunstige jordprofiler, en egenskap som forklarer artens bemerkelsesverdige toleranse for lange tørkeperioder. Hos unge planter er hovedroten tykk og knollaktig fortykket, med utpreget skarp lukt og smak på grunn av glukosinolatene, og nettopp den skarpheten har gitt opphav til den historiske sammenligningen med pepperrot. Stammen måler hos voksne trær vanligvis 30 til 60 centimeter i tverrmål og bærer en svampaktig og korkaktig bark, hvitaktig til lysegrå og med fine lengdefurer, som ved skade skiller ut en klar gummi som mørkner i kontakt med luften. Veden er hvit, lett, trevlete og av natur lite holdbar, uten nevneverdig verdi som trelast.

Utbredelse og habitat

Plants of the World Online avgrenser den naturlige utbredelsen til Moringa oleifera til det nordøstlige Pakistan og det nordvestlige India, en egn med forfjell og tilstøtende sletter i det vestlige himalayasystemet. Det er verdt å merke seg at en stor del av den landbruksfaglige litteraturen beskriver det naturlige området videre og tar med Nepal og Bangladesh, men Kew regner disse områdene som innført område og ikke som opprinnelig spontan forekomst.

Det innførte området er derimot svært vidstrakt og dekker nesten hele klodens tropiske og subtropiske belte. Kew registrerer arten som innført i rundt åtti territorier, blant dem Angola, Bangladesh, Cuba, Etiopia, Florida, Jamaica, Kamerun, Kenya, Madagaskar, Mali, Mexico (nordvest), Myanmar, Nepal, Nigeria, Puerto Rico, Queensland, Senegal, Seychellene, Sri Lanka, Sudan, Tanzania, Thailand, Venezuela og Vietnam. I Brasil er moringa en dyrket fremmed plante, trolig innført i kolonitiden og i dag særlig til stede i det halvtørre nordøst og i de varme traktene nord og i midtvest.

Det foretrukne habitatet svarer til det sesongtørre tropiske biomet, med en tydelig regntid og en markert tørkeperiode. Arten trives mellom 25 og 35 grader celsius, tåler kortvarig minimumstemperaturer nær null og bukker under for hard frost, som kan drepe hele den overjordiske delen. Den tilpasser seg vide nedbørsforhold, fra omkring 250 til 1500 millimeter i året, og forekommer fra havnivå til rundt 1500 meters høyde, med funn helt opp mot 2000 meter. Den foretrekker sandholdige til sandblandede leirjorder, godt drenerte, med lett sur til nøytral pH, tåler magre jordsmonn og viser moderat salttoleranse. Det den ikke tilgir, er vannmetning, som fremmer rotråte.

I flere innførte områder har arten sluppet ut av dyrking og dannet spontane bestander, særlig på forstyrret mark, langs veikanter og på forlatte tomter i tørt klima. Regionale oversiktsverk beskriver forvillet opptreden i deler av Karibia, Vest-Afrika og på øyer i Stillehavet og Indiahavet, selv om moringa ikke står blant de invaderende artene med stor gjennomslagskraft på de viktigste globale listene, trolig på grunn av kombinasjonen av begrenset spredning og svak konkurranseevne i lukket vegetasjon.

Dyrking

Formeringen skjer ved frø eller ved stiklinger, og valget mellom de to veiene får strukturelle følger for planten som kommer ut av det. Frøene spirer på 7 til 14 dager i fuktig substrat ved 25 til 30 grader celsius, krever ingen bryting av hvile og holder på spireevnen i omkring 6 til 12 måneder ved vanlig lagring, hvoretter den faller raskt. Planter fra frø utvikler den karakteristiske pæleroten og blir mer langlivede og mer tørketålende. Stiklingformering bruker forvedde greiner på 1 til 1,5 meter i lengden og 4 til 5 centimeter i tverrmål, plantet direkte på voksestedet, med rotslåing på 30 til 45 dager; den fremskynder fruktsettingen, men gir et grunt rotsystem og individer som lever kortere og lettere velter i vind.

Lyskravet er ubetinget: full sol, uten mellomløsning, siden skygge kraftig reduserer bladdannelsen og fruktsettingen. Planteavstanden avhenger av formålet med feltet. Tette kulturer rettet mot bladproduksjon arbeider med 0,5 til 1 meter mellom plantene og 1 til 1,5 meter mellom radene, opp til tettheter på flere tusen planter per hektar, mens felt beregnet på fruktproduksjon holder 3 til 5 meter i begge retninger. Vanning er nødvendig det første etableringsåret og blir deretter et supplement i de fleste egnede klimaene. Organisk materiale moldet ned ved planting gir gode resultater, og den årlige beskjæringen, utført mot slutten av tørketiden, holder høyden nede og fremmer sideskuddene.

Blant skadegjørerne som er registrert i kommersielle felt, finnes sikader og bladlus på unge skudd, skjoldlus på greiner og frukter, avbladende larver av slektene Noorda og Eupterote samt fluer av slekten Gitona, som angriper kapslene under utvikling. På den plantepatologiske siden nevnes oftest antraknose forårsaket av Colletotrichum gloeosporioides, bladflekker ved Cercospora, rotråte i dårlig drenert jord og karvisning ved Fusarium, som kan drepe hele planten.

Bladhøstingen kan begynne 60 til 90 dager etter planting i tette systemer, med påfølgende kutt med 35 til 45 dagers mellomrom i vekstsesongen. Grønne frukter blir tilgjengelige etter 8 til 12 måneder hos planter fra frø og tidligere hos planter fra stiklinger, mens full produksjon av modne frø stabiliserer seg rundt det andre eller tredje året. Produksjonstoppen ligger mellom det tredje og det åttende leveåret.

Fenologi

Den fenologiske oppførselen til moringa avhenger sterkt av det lokale klimaet. I fuktige tropiske klimaer, uten uttalt tørketid, kan treet blomstre og bære frukt nesten sammenhengende gjennom hele året, med blomster og frukter i flere stadier på samme individ. I trakter med en tydelig tørketid er mønsteret derimot klart sesongbestemt: løvfellingen følger tørkens høydepunkt, blomstringen samler seg mot slutten av denne perioden eller like etter de første regnskyllene, og fruktsettingen kommer noen måneder senere. Unge planter blomstrer ofte allerede det første leveåret, en tidlighet som er uvanlig blant trær.

Pollineringen skjer overveiende ved insekter. Bier av ulike slekter, deriblant Apis, er de hyppigste og mest effektive besøkende, tiltrukket av den rikelige nektaren og den søtlige duften fra blomstene; i deler av utbredelsesområdet registreres også besøk av nektarspisende fugler og av fluer. Den zygomorfe bygningen i blomstene, der det største øvre kronbladet tjener som fane og de nedre som landingsplattform, stemmer godt med dette bildet av pollinering ved dyr. Arten er i noen grad selvforenlig, men krysspollinering gir bedre fruktsetting.

Frøspredningen skjer først og fremst med vinden. De tre hinneaktige vingene virker som bæreflate og lar frøet sveve et stykke når kapselen sprekker opp, som regel midt i tørketiden, med avbladet tre og kraftigere vind. Vann virker som sekundær spredningsvei i sesongbestemte vassdrag. Menneskets bevisste transport forklarer likevel den klart største delen av artens nåværende utbredelse i verden.

Beslektede arter og forvekslinger

Slekten Moringa omfatter tretten aksepterte arter: M. arborea Verdc., M. borziana Mattei, M. concanensis Nimmo ex Dalzell & A.Gibson, M. drouhardii Jum., M. hildebrandtii Engl., M. longituba Engl., M. oleifera Lam., M. ovalifolia Dinter & A.Berger, M. peregrina (Forssk.) Fiori, M. pygmaea Verdc., M. rivae Chiov., M. ruspoliana Engl. og M. stenopetala (Baker f.) Cufod. Formrikdommen innenfor denne lille gruppen er bemerkelsesverdig og spenner fra slanke trær med fint delt løv til caudiciforme planter med tønneaktig oppsvulmet stamme.

Innenfor slekten er de mest brukbare skillepunktene disse:

• Moringa concanensis, fra det vestlige India, ligner mest på den vanlige moringa og forekommer i overlappende område; den skiller seg ved større og stivere småblad, ved blomster med smalere kronblad og ved frukter som i alminnelighet er kortere og tykkere.
• Moringa drouhardii, fra Madagaskar, og Moringa ovalifolia, fra Namibia, er umiskjennelige på den caudiciforme stammen, fortykket i flaske- eller tønneform, en voksemåte som mangler hos M. oleifera.
• Moringa peregrina, fra Den arabiske halvøy og det nordøstlige Afrika, har langt mindre delte blad med småblad som faller tidlig av, og mindre blomster, i tillegg til en ofte buskaktig vekst i steinete omgivelser.
• Moringa stenopetala, fra Sør-Etiopia og Nord-Kenya, skiller seg ut ved mindre delte blad med betydelig større småblad, ved de smale kronbladene som arten har navn etter, og ved en ofte flerstammet vekst.

Utenfor slekten oppstår de vanligste forvekslingene i felt med trær med fint finnet løv fra erteblomstfamilien Fabaceae, særlig på ungdomsstadiet og uten formeringsmateriale. Erteblomstrede som Leucaena leucocephala, arter av Senna og Cassia samt flamboyanttreet (Delonix regia) har dobbelt finnete blad som på avstand minner om løvet til moringa. Med planten i hånden er skillet enkelt. Alle disse erteblomstrede frembringer en belg, en frukt med to klaffer og flate frø uten hinneaktige vinger, svært ulik den nirribbede kapselen og de trevingede frøene til moringa; bladet til moringa er dessuten som regel delt én gang mer enn deres. Den svampaktige og hvitaktige barken, som skiller ut klar gummi ved snitt, og den skarpe lukten fra en nettopp skadet rot fullfører bestemmelsen med god sikkerhetsmargin.

Fytokjemi hos Moringa oleifera

Kjemien til moringa ordner seg rundt to akser: glukosinolatene, arven fra ordenen Brassicales, og den fete oljen i frøene. Hovedforbindelsen i den første gruppen er glukomoringin, kjemisk et 4-(alfa-L-ramnopyranosyloksy)benzylglukosinolat, til stede i blad, frø, bark og rot. Når vevet brytes, hydrolyserer enzymet myrosinase, som i den intakte cellen er lagret for seg, glukosinolatet og frigjør det tilsvarende isotiocyanatet, nemlig 4-(alfa-L-ramnopyranosyloksy)benzylisotiocyanat. Nettopp den totrinnsreaksjonen frembringer skarpheten i sennep og reddik og forklarer den bitende lukten en overskåret rot gir fra seg.

Fordelingen av de øvrige gruppene i planten ser slik ut:

• Bark og gummi: utskilte polysakkarider, tanniner og mindre mengder glukosinolater.
• Blad: flavonoler, særlig glykosider av quercetin og kaempferol; fenolsyrer fra klorogen- og kaffeoylkinagruppen; karotenoider, med overvekt av betakaroten, lutein og zeaxantin; høyt proteininnhold på tørrstoffbasis, i det rapporterte intervallet 25 til 30 prosent; mineraler som jern, kalium, kalsium, magnesium og sink.
• Blomster: glykosylerte flavonoler og løselige sukkerarter fra nektaren.
• Frø: fet olje tilsvarende 35 til 40 prosent av tørrvekten, med oljesyre som klart dominerende bestanddel, i størrelsesorden 70 prosent av fettsyrene; glukomoringin og avledede forbindelser; kationiske proteiner med lav molekylvekt; karbamatet niazimicin.
• Rot og rotbark: alkaloider, deriblant moringinin og spirokin, i tillegg til plantens høyeste tetthet av glukosinolater.
• Umodne frukter: kostfiber rundt 4 til 6 prosent, askorbinsyre i en for en grønn frukt høy konsentrasjon og et beskjedent proteininnhold.

Roten og rotbarken samler artens alkaloider, deriblant spirokin, hvis giftighet er dokumentert i den toksikologiske litteraturen. Disse vevene er ikke trygt matmateriale, i motsetning til hva smakslikheten med pepperrot kunne antyde. Hos moringa endrer plantedelen alt, og det er botanisk opplysning av første rang.

Historie og etnobotanikk

Sporene etter menneskets omgang med moringa og slektningene hennes rekker svært langt tilbake. I det faraoniske Egypt dukker oljen fra frø av Moringa, kjent som benolje, opp i gravkontekster og kosmetiske sammenhenger, og restanalyser av kar fra Det gamle riket har påvist at den var til stede; arten som ble utnyttet i Nildalen, var overveiende M. peregrina, hjemmehørende i egnen, selv om M. oleifera kom i omløp langs senere handelsveier. Greske og romerske forfattere nevnte den samme oljen som luktfri base for parfymer og utnyttet dens påfallende motstand mot harskning.

På det indiske subkontinentet opptrer treet i sanskritlitteraturen under navn som shobhanjana og shigru, og det hørte i årtusener til plantene man dyrket i hagen ved huset. Samfunn i Sør-India og på Sri Lanka brukte de umodne fruktene og bladene i det daglige kostholdet, en skikk som spredte seg til Sørøst-Asia og Filippinene gjennom handels- og migrasjonsnettverk. Befolkninger i Sahel og Sudan brukte det knuste frøet til å klarne uklart vann, en framgangsmåte som reisende og etnografer beskrev på 1800-tallet, og som ble systematisk dokumentert på 1900-tallet.

Den globale spredningen fant sin form i kolonitiden. Portugisere, spanjoler, engelskmenn og franskmenn førte arten fra Sør-Asia til de tropiske koloniene i Amerika, Afrika og på øyene i Indiahavet og Stillehavet, der treet fant forhold som lignet dem i det naturlige utbredelsesområdet, og slo rot uten besvær. Den formelle botaniske beskrivelsen kom med Lamarck i 1785, mer enn tretti år etter at Linné hadde gitt planten navnet Guilandina moringa, og nomenklaturen forble ustabil i mer enn et århundre, noe som forklarer den lange listen av opphopede synonymer.

Vernestatus

Vurderingen på IUCNs rødliste, foretatt i august 2019 og publisert i 2020, plasserer Moringa oleifera i kategorien livskraftig (LC, kriterier versjon 3.1). Bildet er betryggende og følger av to forhold som virker sammen: arten forekommer i minst ett verneområde innenfor sin naturlige utbredelse og dyrkes i stor skala i titalls land, noe som gjør overlevelsen praktisk talt uavhengig av de ville bestandene. Vurderingen noterer dessuten aktivt ex situ-vern og peker ikke på noen vesentlig pågående trussel. Arten står ikke i noe vedlegg til CITES.

To forbehold fortjener likevel omtale. Det første er genetisk erosjon: den kommersielle utbredelsen hviler på en håndfull utvalgte sorter, og antallet aksesjoner bevart i genbanker er beskjedent sett mot arealet som i dag er tilplantet, noe som gjør at mangfoldet i de opprinnelige bestandene fra det nordvestlige India og det nordøstlige Pakistan blir underrepresentert. Det andre er kontrasten til slektningene, som står langt mer utsatt til. Flere arter i slekten har en av naturen begrenset utbredelse og møter reelt press, blant dem M. arborea, endemisk i et ganske lite område i Nord-Kenya, og de caudiciforme artene fra Madagaskar og Namibia, som er mål for ulovlig innsamling til handelen med prydsukkulenter. Robustheten hos M. oleifera strekker seg altså ikke til familien arten representerer.

Verdt å vite

• Familien Moringaceae rommer bare én slekt og bare tretten aksepterte arter, noe som gjør den til en av de spinkleste gruppene blant dekkfrøede familier med global økonomisk vekt.
• Moringa er i slekt med sennep og kål, alle i ordenen Brassicales, et slektskap som treformen skjuler fullstendig, men som kjemien i glukosinolatene røper med det samme.
• Benolje, utvunnet av frøene, er uvanlig motstandsdyktig mot oksidasjon og ble derfor gjennom århundrer brukt som nøytral bærer i parfymeri og senere som smøremiddel i finmekaniske urverk.
• De trevingede frøene svever på vinden som små papirhelikoptre, en spredningstilpasning som er lite vanlig blant trær fra de tørre traktene i Sør-Asia.
• Slekten Moringa ble opprettet i 1763 av den franske naturforskeren Michel Adanson, den samme som Linné hedret i navnet på baobabtrærne, Adansonia. Sammentreffet har en viss komikk: tre arter av Moringa utvikler caudiciforme stammer i flaskeform og gjentar, fra den andre siden av evolusjonshistorien, omrisset til baobabene, uten å være nært beslektet med dem.

Relaterte Artikler

• Bukkehornkløver (Trigonella foenum-graecum): Egenskaper
• Açaí (Euterpe oleracea): Egenskaper og Fordeler
• Hagemonarde (Monarda didyma): Egenskaper og Fordeler
• Pokkenholt (Guaiacum officinale): Egenskaper og Fordeler

Referanser og vitenskapelige studier

10 Siterte Kilder

Basert på 10 siterte kilder (10 Supplerende).

📚Se Alle 10 Siterte Kilder

1. Adanson, M. Familles des Plantes, bind 2: 318. Paris, 1763.
2. Lamarck, J. B. Encyclopédie Méthodique, Botanique, bind 1: 398. Panckoucke, Paris, 1785.
3. 1996 Miller, A. G. & Cope, T. A. Flora of the Arabian Peninsula and Socotra, bind 1: 1-586. Edinburgh University Press, 1996.
4. 2002 Olson, M. E. Combining data from DNA sequences and morphology for a phylogeny of Moringaceae. Systematic Botany, 27(1): 55-73, 2002.
5. POWO. Moringa Adans. Plants of the World Online, Royal Botanic Gardens, Kew. Tilgjengelig på ↗
6. POWO. Moringa oleifera Lam. Plants of the World Online, Royal Botanic Gardens, Kew. Tilgjengelig på ↗
7. 2020 Roland, C. Moringa oleifera. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T61890232A61890241. Vurdert 28. august 2019, kategori livskraftig (LC). Tilgjengelig på ↗
8. The International Plant Names Index. Moringa oleifera Lam., post 584736-1. Tilgjengelig på ↗
9. 1986 Verdcourt, B. Moringaceae. Flora of Tropical East Africa: 1-11. Royal Botanic Gardens, Kew, 1986.
10. 2001 Wu, Z. & Raven, P. H. (red.). Flora of China, bind 8: 1-506. Science Press, Beijing, og Missouri Botanical Garden Press, St. Louis, 2001.

Siste Redaksjonelle Gjennomgang · 03/09/2026