Eupatorium perfoliatum L. er en flerårig urteaktig plante i kurvplantefamilien (Asteraceae), hjemmehørende i Nord-Amerika og beskrevet av Carl von Linné. Utbredelsen strekker seg fra Nova Scotia til Florida og når vestover til Texas og Manitoba. Siden arten ikke har noe allment brukt folkelig navn på norsk, omtales den her med det vitenskapelige navnet, mens det engelskspråklige markedet kjenner den som «boneset». Arten kjennes igjen på de gjennomvoksne bladene, der bladbasen omslutter stengelen som om den vokste tvers gjennom dem, og på tette samlinger av små hvite blomster øverst på greinene.
Urfolk i Nord-Amerika og europeiske kolonister satte særlig pris på planten ved febertilstander, og denne tradisjonen forklarer hvorfor den finnes i oppslagsverk om plantemedisin og i homøopatisk materia medica. Moderne fytokjemisk forskning har påvist flere bioaktive forbindelser i de overjordiske delene, men har også bekreftet innholdet av pyrrolizidinalkaloider, med dokumentert levertoksisitet ved langvarig bruk. Derfor er enhver innvortes bruk et spørsmål om forsiktighet og faglig veiledning, aldri om selvmedisinering.
Fordi dette er en nordamerikansk art som er lite kjent utenfor sitt eget kontinent, finnes de mest stabile folkelige navnene på engelsk. På dette språket har planten samlet dusinvis av navn knyttet til feber, frysninger og svetten som den varme teen fremkaller.
- Norsk: ikke noe allment brukt folkelig navn; plantemedisin og homøopati bruker det vitenskapelige navnet Eupatorium perfoliatum.
- Engelsk: agueweed, boneset, common boneset, crosswort, feverwort, Indian sage, sweating-plant, thoroughwort, vegetable antimony, wild Isaac.
- Fransk: eupatoire perfoliée.
- Italiensk: eupatorio perfoliato.
- Portugisisk: ikke noe folkelig navn i vanlig bruk; plantemedisin og homøopati bruker binomenet Eupatorium perfoliatum, og «boneset» nevnes bare som markedsreferanse.
- Spansk: eupatoria.
- Tysk: Durchwachsener Wasserdost, Knochenheil.
Navn som «erva-de-cobra» og «eupatório» dukker iblant opp i tilknytning til denne planten i oversatte tekster på portugisisk, men i den portugisiskspråklige tradisjonen betegner de som regel andre arter. Å bruke dem til å identifisere planten øker risikoen for forveksling ved kjøp av plantemateriale.
Botaniske synonymer
I løpet av sin taksonomiske historie har Eupatorium perfoliatum L. fått andre vitenskapelige navn, som i dag regnes som synonymer. Å kjenne dem gjør det lettere å finne arten i eldre herbarier, kataloger og studier publisert under andre navn, og de mest siterte står i listen nedenfor.
- Cunigunda perfoliata
- Eupatorium chapmanii
- Eupatorium connatum
- Eupatorium salviifolium
- Eupatorium truncatum
Noen tekster nevner også kombinasjonen «Eutrochium perfoliatum», men Eutrochium er slekten som samler nordamerikanske slektninger med rosa blomster som tidligere ble plassert i Eupatorium. Det aksepterte navnet på denne arten er fortsatt Eupatorium perfoliatum L., en detalj det lønner seg å kontrollere i vitenskapelige studier og ved identifisering av herbariebelegg.
Botanisk familie: Asteraceae
Eupatorium perfoliatum tilhører familien Asteraceae, også kalt Compositae eller kurvplantefamilien, en av de største og mest mangfoldige familiene av blomsterplanter. Den kjennetegnes av blomsterstander i kurver, der mange bittesmå blomster samles i en struktur som minner om én enkelt blomst. Familien er kjent for sitt rike innhold av flavonoider, seskviterpenlaktoner og eteriske oljer, og dette kjemiske og morfologiske mangfoldet er fortsatt gjenstand for forskning. Slektskapet har også en praktisk side, ettersom personer som er allergiske mot andre kurvplanter, som prestekrage og krysantemum, kan reagere ved kontakt med denne arten.
Brukte deler til te og tilberedninger
Tradisjonen konsentrerer bruken om de overjordiske delene, som høstes under blomstringen og tørkes til te eller brukes ferske i tinkturer og homøopatiske grunnpreparater, og enkelte kilder nevner også røttene.
- Overjordiske deler (blader og blomster)
- Røtter
- Tørkede blader
Ettersom det er påvist pyrrolizidinalkaloider i arten, med direkte betydning for bruken som urt under navnet «boneset», er ingen av disse delene risikofrie ved gjentatt innvortes bruk.
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
De mest sammenhengende etnobotaniske opplysningene stammer fra urfolk i Nord-Amerika, som introduserte planten for de første europeiske kolonistene. De brukte den til å fremkalle svette og, etter datidens tankegang, «bryte» feberen ved vanlige forkjølelser og influensa. Med tiden utvidet nordamerikansk folkemedisin dette repertoaret og begynte å bruke teen ved akutt bronkitt, katarr, hudsykdommer, vattersott og revmatisme. Denne bruken bygde på empirisk observasjon, uten de vurderingskriteriene som moderne farmakologi krever.
Eldre tekster tilskrev også planten evnen til å øke motstandskraften mot virus- og bakterieinfeksjoner, og så den som et pålitelig middel ved febertilstander. Disse beskrivelsene gjenspeiler oppfatningen til dem som brukte den, og er ikke det samme som påvist effekt. I dag konsentrerer den vitenskapelige interessen seg om aktiviteter observert i laboratoriet, mens langvarig tradisjonell bruk frarådes nettopp på grunn av pyrrolizidinalkaloidene.
Terapeutiske egenskaper
Egenskapene nedenfor samler det tradisjonen tilskriver planten og det laboratoriestudier har undersøkt, uten bekreftelse fra solide kliniske studier. Noen av dem, som den brekningsfremkallende og den purgerende virkningen, er i realiteten uønskede reaksjoner som oppstår ved høye doser.
- Antibakteriell (aktivitet observert i en laboratoriestudie med etanolekstrakt av bladene, uten klinisk dokumentasjon)
- Antiviral (hemming av influensa A-virusets binding til celler observert in vitro, uten klinisk dokumentasjon)
- Avførende (katartisk effekt ved høye doser, regnes som uønsket)
- Betennelsesdempende (aktivitet observert i in vitro-studier med makrofager, uten klinisk dokumentasjon)
- Brekningsfremkallende (fremkaller oppkast ved høye doser, en bivirkning og ikke en indikasjon)
- Cytotoksisk (giftvirkning på celler observert i laboratoriestudier, uten etablert klinisk anvendelse)
- Feberdempende (tradisjonelt brukt ved febertilstander, uten klinisk dokumentasjon)
- Galledrivende (tradisjonelt beskrevet som stimulerende for gallesekresjonen)
- Karutvidende (tradisjonell opplysning, uten bekreftelse i kliniske studier)
- Krampeløsende (tradisjonell opplysning, uten bekreftelse i kliniske studier)
- Purgerende (kraftig tarmtømming ved høye doser, regnes som uønsket)
- Stimulerende (tradisjonelt beskrevet som generell fysiologisk aktivering)
- Svettedrivende (fremkaller svette, den viktigste bruken tradisjonen beskriver)
Fytokjemisk profil
Den fytokjemiske profilen til Eupatorium perfoliatum er sammensatt og omfatter stoffer som forklarer en del av den farmakologiske interessen og samtidig plantens viktigste risikoer. Blant de beskrevne bestanddelene finnes polysakkarider med xylose og glukuronsyre, garvestoffer, flyktige oljer, steroler, triterpener og seskviterpenlaktoner. Til den sistnevnte gruppen hører et dimert guaianolid, som er undersøkt i en studie med makrofager sammen med flavonet eupafolin.
Flavonoider som quercetin og kaempferol og koffeinsyrederivater fullfører bildet av de fenoliske forbindelsene. Pyrrolizidinalkaloidene er derimot den største sikkerhetsbekymringen, fordi de kan gi leverskade og er påvist i arten i analyser rettet mot bruken som medisinplante. Derfor gir den biologiske aktiviteten som er observert i laboratoriet, ikke grunnlag for kontinuerlig innvortes bruk av planten.
- Flavonoider (eupafolin, kaempferol, quercetin)
- Flyktige oljer
- Garvestoffer
- Koffeinsyrederivater
- Polysakkarider (med xylose og glukuronsyre)
- Pyrrolizidinalkaloider
- Seskviterpenlaktoner (inkludert guaianolider)
- Steroler
- Triterpener
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
Tradisjonelle kilder beskriver tre hovedmåter å tilberede planten på, og homøopatien legger til en fjerde, som fremstilles ved fortynning og potensering av den ferske, blomstrende planten.
- Ekstrakter
- Homøopatiske preparater (fra den ferske, blomstrende planten)
- Te (varmt uttrekk av tørkede blader og blomster)
- Tinktur (fra den ferske, blomstrende planten)
Uansett form er bruken som tradisjonen beskriver, kortvarig og sporadisk, aldri kontinuerlig. Mengden avhenger av en individuell vurdering gjort av helsepersonell, som må ta hensyn til alder, leverens tilstand og legemidler personen bruker. Ekstrakter og tinkturer konsentrerer plantens bestanddeler og krever derfor enda større forsiktighet enn te.
Synergi med andre planter
Forskningen på kombinasjoner av Eupatorium perfoliatum med andre arter er begrenset, og det som er kjent, stammer fra tradisjonelle blandinger i vestlig urtemedisin. I disse kildene opptrer planten sammen med svarthyll (Sambucus nigra) og lind (Tilia cordata), som begge tradisjonelt er brukt som svettedrivende midler ved influensalignende tilstander. I blandinger for luftveiene dukker den opp sammen med eukalyptus (Eucalyptus globulus) og timian (Thymus vulgaris), som tradisjonelt brukes for å gjøre det lettere å hoste opp slim.
Disse kombinasjonene beskriver en tradisjon, ikke et løfte om resultat, og å blande planter reduserer ikke risikoen knyttet til pyrrolizidinalkaloidene. Enhver kombinasjon bør skje etter råd fra helsepersonell og følge de samme begrensningene til kortvarig bruk som gjelder når planten brukes alene.
Oppskrifter og bruksprotokoller
Tradisjonell te av de overjordiske delene
Varm te av tørkede blader og blomster er den bruksformen som oftest nevnes i nordamerikanske tradisjonelle kilder, der den ble brukt til å fremkalle svette ved forkjølelse og influensa. Mengden urt og antall doser må fastsettes av helsepersonell, fordi arten inneholder pyrrolizidinalkaloider og ikke har noen etablert trygg dose for hjemmebruk.
Ved tradisjonell tilberedning helles kokende vann over den tørkede urten, og blandingen trekker i et tildekket kar i 10 til 15 minutter. Det lukkede karet holder på de flyktige oljene, og teen siles og drikkes mens den ennå er varm. Bruken som beskrives, er sporadisk og kortvarig og må avbrytes ved kvalme, oppkast, diaré eller annet ubehag i magen. Vedvarende feber eller feber uten kjent årsak krever legeundersøkelse før man drikker noen form for te.
Tinktur av den ferske, blomstrende planten
Tinkturen lages tradisjonelt av den ferske planten høstet under blomstringen, og som en konsentrert form er den gjerne kraftigere enn teen. Urtemedisinske kilder knytter denne tinkturen til perioder med økt mottakelighet for infeksjoner, alltid som kortvarig tradisjonell bruk.
Dosen må fastsettes av helsepersonell, som vurderer produktets konsentrasjon, leverens tilstand og legemidler personen bruker. Tinkturen må aldri brukes kontinuerlig, så rådfør deg med helsepersonell før du bruker et konsentrert preparat av denne planten.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Homøopati
I homøopatien er Eupatorium perfoliatum et klassisk middel i materia medica, beskrevet ved influensalignende tilstander og feber ledsaget av intense skjelettsmerter. Beskrivelsen omfatter også intermitterende feber, frysninger og dype muskelsmerter, en kobling som gjenspeiler det engelske navnet «boneset». Det homøopatiske grunnpreparatet lages av den ferske, blomstrende planten etter prinsippene om fortynning og potensering. Valg av potens og hyppighet avhenger av helheten i symptombildet og bør veiledes av en kvalifisert homøopatisk lege.
Det er viktig å skille det potenserte homøopatiske preparatet fra urtemedisinske teer, ekstrakter og tinkturer. De ufortynnede formene inneholder plantens bestanddeler i betydelige mengder og er underlagt alle begrensningene som er beskrevet under kontraindikasjoner. Ingen av disse formene erstatter en legevurdering av feber, særlig når den ledsages av sterke kroppssmerter, flekker på huden eller blødninger.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Pyrrolizidinalkaloider og kortvarig bruk
Planten inneholder pyrrolizidinalkaloider (en stoffgruppe med dokumentert levertoksisitet ved langvarig bruk), og derfor er den tradisjonelle bruken kun kortvarig, aldri kontinuerlig. Leverskaden disse stoffene forårsaker, kan være kumulativ. Te, ekstrakter og tinkturer av arten bør derfor ikke inngå i daglige rutiner eller brukes på egen hånd.
Generelle kontraindikasjoner
Eupatorium perfoliatum er kontraindisert ved graviditet og amming, ettersom pyrrolizidinalkaloider kan passere placenta og skilles ut i morsmelken. Den er også kontraindisert hos leverpasienter, det vil si personer med en hvilken som helst eksisterende leversykdom. Skal ikke brukes til barn, uansett alder eller tilberedningsform. Unngå også planten ved kjent allergi mot arter i kurvplantefamilien (Asteraceae), som prestekrage og krysantemum, på grunn av risikoen for allergiske reaksjoner.
Feber, denguefeber og selvmedisinering
Ingen preparater av denne planten skal brukes til å behandle, forebygge eller lindre denguefeber, chikungunya eller zika, og heller ikke til å senke feber uten diagnose. Denguefeber er en meldepliktig sykdom som krever medisinsk oppfølging, aldri selvmedisinering. Koblingen mellom planten og denguefeber finnes bare i den historiske opprinnelsen til det engelske navnet «boneset», som omtales under kuriositeter.
Vanlige bivirkninger
I høye doser kan planten virke brekningsfremkallende (oppkast) og avførende/katartisk, med diaré, og slike tegn bør føre til at bruken avbrytes umiddelbart. Kontakt med planten kan gi hudsensibilisering, som viser seg som dermatitt hos følsomme personer. Langvarig bruk eller for høye doser kan dessuten føre til leverskade på grunn av pyrrolizidinalkaloidene. Mage-tarm-plager, hudreaksjoner, mørk urin eller gulfarget hud og øyne krever at man kontakter helsepersonell.
Legemiddelinteraksjoner
På grunn av det levertoksiske potensialet kan planten øke den samlede risikoen ved bruk av legemidler som belaster leveren, som paracetamol. Forsiktighet anbefales også for personer som bruker blodfortynnende legemidler (antikoagulantia), fordi effekten av disse kan forsterkes og risikoen for blødninger øke. Kombinasjon med beroligende og angstdempende midler krever oppmerksomhet, fordi den kan forsterke døsigheten. Den som bruker faste legemidler, bør informere lege eller farmasøyt før preparater av planten vurderes.
Kuriositeter
Det engelske navnet «boneset» kommer av «breakbone fever», et gammelt folkelig navn på denguefeber i USA. Koblingen mellom planten og denne sykdommen er her bare av interesse som historisk og etymologisk opplysning. Denguefeber er en meldepliktig sykdom som krever medisinsk oppfølging, aldri selvmedisinering, og ingen preparater av Eupatorium perfoliatum skal brukes for dette formålet.
Planten ble introdusert for de europeiske kolonistene av urfolk i Nord-Amerika, som brukte den til å fremkalle svette ved febertilstander. Den var en del av kontinentets folkemedisin så lenge at den fikk engelske navn som «agueweed», «feverwort» og «sweating-plant». Den medisinske interessen er også gammel, og allerede i 1812 skrev botanikeren Frederick Pursh en tekst om arten i et medisinsk tidsskrift, fulgt av flere beretninger gjennom 1800-tallet.
I naturen vokser arten nesten alltid på lavtliggende, fuktige steder, som sumper og vasstrukne enger. Denne preferansen, sammen med de gjennomvoksne bladene, gjør den lettere å kjenne igjen i felt. Plantens historie som folkemiddel viser hvordan tradisjonell kunnskap har ledet forskningen på medisinplanter. Den viser også at slik kunnskap må revideres når kjemiske analyser avdekker risikoer som empirisk observasjon ikke kunne fange opp.
Ofte stilte spørsmål
Det finnes ikke noe allment brukt folkelig navn på norsk for denne arten, som er hjemmehørende i Nord-Amerika og lite kjent utenfor sitt eget kontinent. Derfor er det tryggest å alltid identifisere den med det vitenskapelige navnet. I det internasjonale markedet og i historisk litteratur forekommer den som «boneset», et engelsk navn som bare fungerer som referanse og ikke må forveksles med folkelige navn på andre planter.
Kan Eupatorium perfoliatum brukes mot denguefeber?
Nei, og ingen preparater av denne planten skal brukes til å behandle, forebygge eller lindre denguefeber, chikungunya eller zika. Koblingen til denguefeber finnes bare i den historiske opprinnelsen til det engelske navnet «boneset», avledet av «breakbone fever», et gammelt folkelig navn på sykdommen i USA. Denguefeber er en meldepliktig sykdom som krever medisinsk oppfølging, aldri selvmedisinering, og all feber med sterke kroppssmerter bør vurderes av helsetjenesten.
Er Eupatorium perfoliatum trygg for barn?
Nei, planten skal ikke brukes til barn i noen alder, fordi den inneholder pyrrolizidinalkaloider, stoffer med dokumentert levertoksisitet der sikkerheten for barn ikke er fastslått. Ved feber, influensa eller forkjølelse hos barn er riktig fremgangsmåte å oppsøke lege.
Hva er de viktigste tradisjonelle bruksområdene for Eupatorium perfoliatum?
Nordamerikansk tradisjon brukte varm te av de overjordiske delene til å fremkalle svette ved forkjølelse, influensa og andre febertilstander, og har også registrert bruk ved bronkitt, katarr og revmatisme. Det moderne kliniske kunnskapsgrunnlaget er begrenset, og de tilgjengelige studiene konsentrerer seg om betennelsesdempende og antivirale aktiviteter observert i laboratoriet, uten bekreftelse hos mennesker. På grunn av pyrrolizidinalkaloidene må all innvortes bruk være kortvarig og skje etter råd fra helsepersonell.
Hvorfor bør bruken av Eupatorium perfoliatum være kortvarig?
Planten inneholder pyrrolizidinalkaloider, en stoffgruppe med dokumentert levertoksisitet ved langvarig bruk, og derfor er den tradisjonelle bruken kun kortvarig, aldri kontinuerlig. Av samme grunn er arten kontraindisert ved graviditet, amming og leversykdom. I høye doser kan den dessuten gi oppkast og kraftig avførende virkning.
Har Eupatorium perfoliatum interaksjoner med legemidler?
Ja, forsiktighet anbefales for personer som bruker legemidler som belaster leveren, som paracetamol, og for dem som bruker blodfortynnende legemidler, hvis effekt kan forsterkes. Beroligende og angstdempende midler krever også oppmerksomhet, fordi døsigheten kan bli sterkere. Den som bruker et legemiddel fast, bør snakke med lege eller farmasøyt før preparater av planten vurderes.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 8 Siterte Kilder
- PMC2018 Colegate SM, et al. Potentially toxic pyrrolizidine alkaloids in Eupatorium perfoliatum and three related species. Implications for herbal use as boneset. Phytochem Anal. 2018.
- PMC2016 Derksen A, et al. Antiviral activity of hydroalcoholic extract from Eupatorium perfoliatum L. against the attachment of influenza A virus. J Ethnopharmacol. 2016.
- PMC2000 Habtemariam S, Macpherson AM. Cytotoxicity and antibacterial activity of ethanol extract from leaves of a herbal drug, boneset (Eupatorium perfoliatum). Phytother Res. 2000.
- PMC2011 Hensel A, et al. Eupatorium perfoliatum L.: phytochemistry, traditional use and current applications. J Ethnopharmacol. 2011.
- PMC1977 Herz W, et al. Sesquiterpene lactones of Eupatorium perfoliatum. J Org Chem. 1977.
- PMC2008 Maas M, et al. Caffeic acid derivatives from Eupatorium perfoliatum L. Molecules. 2008.
- PMC2011 Maas M, et al. Anti-inflammatory activity of Eupatorium perfoliatum L. extracts, eupafolin, and dimeric guaianolide via iNOS inhibitory activity and modulation of inflammation-related cytokines and chemokines. J Ethnopharmacol. 2011.
- PMC Pursh F. Mr. Pursh on the Eupatorium Perfoliatum. Med Phys J. 1812.
