Agrimonia eupatoria (Åkermåne): egenskaper og fordeler

Agrimonia eupatoria L., kjent på norsk som åkermåne, er en flerårig urteaktig plante i rosefamilien (Rosaceae), beskrevet av Carl Linnaeus og hjemmehørende i Europa og Sørvest-Asia, der den vokser på fuktige enger, beitemarker og langs bekkekanter. Åkermåne har i århundrer vært brukt i europeisk tradisjonsmedisin, som særlig verdsetter den for den snerpende virkningen og for bruk ved lettere betennelser, og i dag finnes det en monografi fra Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) som anerkjenner noen av disse bruksområdene som tradisjonell bruk, uten at dette betyr dokumentert klinisk effekt.

Planten danner oppreiste, blomsterbærende stengler som kan bli opptil 100 cm høye, med finnete blader med sagtakkede kanter og, fra juni til september, aksformede blomsterstander med gule blomster der den svakt krydrede duften minner om aprikos. Fruktene er små nøtter dekket av kroker som lett fester seg i dyrepels og klær, noe som hjelper frøspredningen. Den fytokjemiske rikdommen i åkermåne, med garvestoffer (tanniner), flavonoider og flyktige oljer, forklarer både den lange folkelige brukshistorien og den vedvarende interessen fra vitenskapelig forskning.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: åkermåne.
• Engelsk: church steeples, cocklebur, common agrimony, harvest lice, sticklewort.
• Fransk: aigremoine eupatoire, francormier, herbe de Saint-Guillaume, thé des bois.
• Italiensk: agrimonia, erba da taglio, erba di San Guglielmo, erba vettonica.
• Portugisisk: agrimônia, agrimónia (portugisisk skrivemåte), amoricos, erva-agrimônia, erva-de-são-guilherme, erva-eupatória, erva-hepática, lagrimosa, namoricos.
• Spansk: agrimonia, agrimoña, eupatoria, hierba de San Guillermo, mermasangre.
• Tysk: Gemeiner Odermennig, Heil aller Welt, Königskraut, Odermennig.

Botaniske synonymer

Blant de botaniske synonymene for Agrimonia eupatoria L. finner vi Agrimonia canescens Dumort., Agrimonia elata Salisb., Agrimonia vulgaris Gray og Eupatorium dioscoridis Bubani. Selv om Agrimonia eupatoria L. er det aksepterte og mest brukte navnet, gjenspeiler de mange synonymene slektens taksonomiske kompleksitet og de regionale variasjonene i klassifiseringen av arten gjennom botanikkens historie, og derfor lønner det seg alltid å kontrollere det fullstendige binomialet når man leser litteraturen.

Denne oppmerksomheten rundt navnet er særlig nyttig fordi slekten omfatter nærstående arter som ikke må forveksles med åkermåne, som Agrimonia pilosa, en asiatisk art brukt i tradisjonsmedisinen i Det fjerne østen, og Agrimonia procera, en europeisk art med kraftigere duft som enkelte farmakopeer godtar ved siden av Agrimonia eupatoria som kilde til plantedrogen Agrimoniae herba.

Botanisk familie: Rosaceae

Agrimonia eupatoria tilhører rosefamilien (Rosaceae), en av de største og mest mangfoldige familiene av blomsterplanter, med omtrent 4 828 arter fordelt på 91 slekter. Familien har stor økonomisk betydning, fordi den omfatter mange spiselige frukter som epler, pærer, jordbær, bringebær og kirsebær, i tillegg til en lang rekke prydplanter, med rosene i spissen, og kjennetegnes av blomster som vanligvis er tvekjønnede, med fem begerblad, fem kronblad og oversittende eller undersittende fruktknute.

Innenfor Rosaceae deler åkermåne med andre arter innholdet av garvestoffer og fenolforbindelser, som står bak den snerpende virkningen og det meste av den medisinske interessen planten vekker. Det fytokjemiske og morfologiske mangfoldet i familien har vært gjenstand for omfattende studier, som viser hvor tilpasningsdyktig og evolusjonært vellykket denne gruppen har vært i svært ulike økosystemer verden over.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Blader
• Blomster
• Overjordiske deler (stengel, blader og blomster)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

• Gurgling ved lette betennelser i munn og hals
• Lever- og galletonikum i europeisk folkemedisin
• Snerpende middel ved lett diaré og fordøyelsesplager (tradisjonell bruk)
• Tradisjonell lindring av sår hals og hoste
• Utvortes bruk på overfladiske sår og hudsår i folkemedisinen
• Utvortes bruk ved hudplager som eksem og akne (tradisjonell bruk)
• Vanndrivende middel ved urinveisplager i folkemedisinen

Terapeutiske egenskaper

• Adstringerende (trekker sammen vev og slimhinner, en virkning som tilskrives garvestoffene)
• Antibakteriell (aktivitet observert i laboratoriestudier)
• Antiinflammatorisk (effekt observert i eksperimentelle studier og tradisjonell bruk)
• Antioksidant (evne til å nøytralisere frie radikaler målt i laboratoriet)
• Antiviral (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Blodsukkersenkende (mulig effekt observert i dyremodell, uten dokumentasjon hos mennesker)
• Galledrivende (tradisjonelt beskrevet som stimulerende for gallesekresjonen)
• Immunmodulerende (aktivitet observert i laboratoriestudier)
• Leverbeskyttende (effekt undersøkt i eksperimentelle studier, uten klinisk dokumentasjon)
• Smertestillende (effekt observert i dyremodeller, uten klinisk dokumentasjon)
• Sårhelende (tradisjonelt brukt utvortes på overfladiske sår)
• Vanndrivende (tradisjonell bruk)

Fytokjemisk profil

• Fenolsyrer (ellagsyre, gallussyre, kaffesyre)
• Flavonoider (apigenin, kaempferol, luteolin, quercetin, tilirosid)
• Flyktige oljer
• Garvestoffer (3 % til 21 %)
• Katekiner
• Kumariner
• Proantocyanidiner (dimerer og trimerer)
• Triterpenglykosider (euskafinsyre, tormentinsyre)

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Avkok
• Flytende ekstrakt
• Grøtomslag
• Infusjon
• Kapsler
• Kompresser
• Tinktur
• Tørrekstrakt

Synergi med andre planter

Fordøyelseskomfort

I europeisk urtetradisjon opptrer åkermåne sammen med kamille (Matricaria chamomilla) og peppermynte (Mentha × piperita) i blandinger som tradisjonelt brukes ved lette fordøyelsesplager, som forbigående diaré, dyspepsi og luft i magen. Tanken bak kombinasjonen er å forene de snerpende garvestoffene i åkermåne med stoffene som tradisjonen tillegger kamillen som beroligende for slimhinnene, og med den luftdrivende virkningen som folkelig forbindes med peppermynte, uten at noen klinisk studie har vurdert blandingen.

Lever- og gallefunksjon

Som tradisjonell leverstøtte kan åkermåne kombineres med marietistel (Silybum marianum) og løvetann (Taraxacum officinale). I denne blandingen inngår åkermåne som galletonikum fra folkemedisinen, marietistel på grunn av silymarin, som studier undersøker for virkningen på levercellene, og løvetann på grunn av den tradisjonelle bruken som stimulerende for gallestrømmen, en kombinasjon som tradisjonen bruker for å lette fordøyelsen av fett, selv om blandingen ikke har klinisk dokumentasjon.

Utvortes hudpleie

Til utvortes bruk anvendes åkermåne tradisjonelt sammen med ringblomst (Calendula officinalis) og valurt (Symphytum officinale) i kompresser og salver ved irritasjon og overfladiske betennelser i huden. Den snerpende virkningen av åkermåne kommer i tillegg til den tradisjonelle bruken av ringblomst på små skader og av valurt ved blåmerker, men valurt inneholder pyrrolizidinalkaloider og må begrenses til hel hud, aldri på åpne sår, og bare i korte perioder.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Åkermåne-te ved lett diaré

Denne infusjonen er den formen som tradisjonelt brukes ved episoder med lett og forbigående diaré, en av bruksmåtene som EMA-monografien anerkjenner som tradisjonell bruk.

Ingredienser: 1 teskje (2 til 3 g) tørkede overjordiske deler av åkermåne og 200 ml kokende vann.

Tilberedning: legg åkermåne i en kopp, hell over det kokende vannet, dekk til og la det trekke i 10 til 15 minutter før du siler og drikker teen lunken. Tradisjonen angir 2 til 3 kopper om dagen, mellom måltidene, i høyst 1 uke uten faglig veiledning, alltid med 2 timers mellomrom til legemidler og jerntilskudd. Varer diaréen mer enn 2 dager, eller følges den av feber eller blod, skal du oppsøke lege i stedet for å fortsette med teen.

Kompress med åkermåne til huden

Kompressen er den tilberedningen som tradisjonelt brukes utvortes på små sår, overfladiske kutt og områder med betent hud.

Ingredienser: 2 spiseskjeer tørkede overjordiske deler av åkermåne og 500 ml vann.

Tilberedning: kok åkermåne i vannet i 10 minutter til et avkok, la det avkjøles og sil. Dypp en ren klut eller gasbind i væsken og legg den på området i 20 til 30 minutter, 2 til 3 ganger om dagen, slik at den snerpende virkningen som tilskrives garvestoffene kommer til nytte. Dype sår, sår med væsking eller lokal varme, eller sår som ikke lukker seg i løpet av noen dager, bør vurderes av helsepersonell.

Åkermånetinktur til gurgling

Gurgling med fortynnet tinktur er den tradisjonelle bruken av åkermåne ved lette betennelser i munn og hals, også anerkjent som sådan av den europeiske monografien.

Ingredienser: 50 g tørkede overjordiske deler av åkermåne og 250 ml alkohol på 70 %.

Tilberedning: legg åkermåne i en mørk glassflaske, dekk med alkoholen og la det trekke i 2 uker på et kjølig og mørkt sted, rist flasken hver dag, og sil og oppbevar deretter tinkturen. Til gurgling fortynner du 5 til 10 ml tinktur i 50 ml lunkent vann og bruker det 3 til 4 ganger om dagen ved irritasjon i halsen, lett faryngitt eller gingivitt, uten å svelge væsken. Sterke halssmerter, med høy feber eller som varer i flere dager, krever konsultasjon med helsepersonell.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Fytoterapi

I europeisk fytoterapi verdsettes åkermåne for den snerpende virkningen, som tilskrives det høye innholdet av garvestoffer, og planten brukes særlig i preparater for lettere plager i mage og tarm, som diaré og dyspepsi. Folkemedisinen bruker den også som galletonikum og i utvortes preparater til overfladiske sår og hudbetennelser, bruksområder som EMA-monografien klassifiserer som tradisjonelle, altså basert på lang brukserfaring og ikke på kliniske studier som dokumenterer effekt. Denne allsidigheten forklarer hvorfor planten fortsatt finnes i tradisjonelle formuleringer i flere europeiske land.

Homeopati

I homeopatien tilberedes åkermåne under navnet Agrimonia eupatoria og anbefales, etter denne praksisens prinsipper, ved tilstander med fordøyelsesplager, som diaré og dyspepsi, og hudirritasjoner. Den homeopatiske tilnærmingen bygger på symptomenes individualitet og på helheten av tegnene pasienten viser, og fortynninger og potenser velges etter praksisens egen filosofi, som ikke har vitenskapelig dokumentasjon for effekt ved disse bruksområdene.

Bachs blomstermedisiner

Åkermåne er en av Bachs 38 blomstermedisiner, kjent som Agrimony, og i dette systemet anbefales den for personer som skjuler bekymringer og indre uro bak en fasade av munterhet og sorgløshet. Ifølge Edward Bachs beskrivelse har den som kjenner seg igjen i Agrimony, en tendens til å unngå konflikter og søke fred for enhver pris, ofte ved å ty til adspredelser eller avhengigheter for å flykte fra egne problemer, og blomstermedisinen skulle ha som formål å hjelpe personen med å erkjenne følelsene sine, uttrykke det hun eller han føler og håndtere vanskeligheter på en mer autentisk måte. Bachs blomstermedisiner er en komplementær praksis uten vitenskapelig dokumentasjon og erstatter ikke psykologisk eller medisinsk oppfølging.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Tradisjonell bruk anerkjent av EMA

Det finnes en monografi fra Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) om åkermåne, som anerkjenner som tradisjonell bruk anvendelsen av planten ved lett diaré, til gurgling ved betennelse i munn og hals og utvortes på betent hud. Denne anerkjennelsen bygger på lang brukstradisjon og ikke på effekt dokumentert i kliniske studier, og den skal derfor forstås som anerkjent tradisjonell bruk, ikke som en garanti for resultat.

Generelle kontraindikasjoner

Fordi åkermåne er rik på garvestoffer, skal den ikke brukes innvortes i mer enn 1 uke sammenhengende uten faglig veiledning, ettersom langvarig bruk eller høye doser kan gi irritasjon i mage og tarm, kvalme eller forstoppelse hos følsomme personer. EMA anbefaler ikke åkermåne til barn under 12 år, og heller ikke under graviditet og amming, på grunn av manglende sikkerhetsdata. Personer med tilstoppede galleganger eller gallestein bør unngå planten, fordi den galledrivende virkningen tradisjonen tillegger den kan forverre disse tilstandene, og det finnes enkeltstående rapporter om lysfølsomhet, noe som tilsier forsiktighet med sterk soleksponering under bruk.

Diaré som varer mer enn 2 dager, med feber eller blod, krever legevurdering, ikke te. Det samme gjelder sår som ikke gror, tegn på infeksjon i huden og vedvarende sår hals, situasjoner der åkermåne ikke erstatter riktig diagnose og behandling.

Legemiddelinteraksjoner

Garvestoffene i åkermåne kan redusere opptaket av jern og av legemidler som tas gjennom munnen, og derfor bør inntak av planten skilles fra inntak av jern og legemidler med 2 timer. Det er observert en mulig blodsukkersenkende effekt i dyremodell, noe som krever forsiktighet med diabetesmedisiner og oppfølging av blodsukkeret hos dem som bruker slike legemidler. Personer som bruker blodfortynnende legemidler, bør også snakke med legen før bruk, av forsiktighetshensyn, og generelt er det lurt å rådføre seg med lege eller farmasøyt før åkermåne kombineres med fast medisinering.

Må ikke forveksles med andre planter

Åkermåne må ikke forveksles med Agrimonia pilosa, en asiatisk art i samme slekt, eller med Agrimonia procera, en aromatisk europeisk art, som har sin egen sammensetning og brukshistorie. Særlig i engelskspråklige tekster må man være oppmerksom på navnet hemp agrimony, som betegner Eupatorium cannabinum (hjortetrøst), en plante fra en annen familie som inneholder levertoksiske pyrrolizidinalkaloider: Eupatorium cannabinum er en annen plante og må ikke brukes som erstatning for åkermåne.

Kuriositeter

Åkermåne har en lang historie med bruk og symbolikk i Europa, og i middelalderen ble den til og med sett på som en magisk urt som ble brukt i beskyttelsesritualer. En folketro fra den tiden sa at planten, lagt under hodeputen, skulle gi en dyp søvn som først tok slutt når den ble fjernet, en forestilling som gjenspeiler den gamle forbindelsen mellom åkermåne og beroligende virkninger, selv om det ikke finnes vitenskapelig belegg for en slik effekt. Slektsnavnet knyttes gjerne til det greske argemone, et ord som i antikken ble brukt om planter mot øyelidelser, noe som peker mot en av de tradisjonelle bruksmåtene som tilskrives arten.

I folkemedisinen fikk planten også navnet Sankt Vilhelms urt, til ære for en helgen som ifølge tradisjonen skal ha brukt den til å stelle sår, og artsepitetet eupatoria viser til Mithridates VI Eupator, kongen av Pontos som huskes for sin interesse for medisinplanter. At åkermåne går igjen i gamle tekster og i europeisk folklore, viser hvilken kulturell betydning arten har beholdt gjennom århundrene, også i angelsaksiske formuleringer til bruk på sår.

En praktisk kuriositet er at de krokbesatte fruktene forklarer flere engelske folkenavn, som sticklewort og cocklebur, og også hvorfor man ofte finner frøene hengende fast i klærne etter en tur over engene på sensommeren. Det engelske navnet hemp agrimony tilhører derimot, til tross for likheten, Eupatorium cannabinum, en plante uten nært slektskap med den egentlige åkermånen.

Ofte stilte spørsmål