Cydonia oblonga (Kvede): egenskaper og fordeler

Kvede, med det vitenskapelige navnet Cydonia oblonga Mill., er et lite frukttre i rosefamilien, Rosaceae, som i årtusener har vært verdsatt for sine aromatiske og snerpende frukter. Arten stammer fra de mildere strøkene av Lilleasia og Sørøst-Europa og har fått en plass både i matlagingen og i folkemedisinen, særlig i form av te, urteinfusjoner og søtsaker av kokt frukt. Laboratoriestudier undersøker de betennelsesdempende, antimikrobielle og antioksidative virkningene, og derfor vekker planten økende interesse i fytokjemisk og farmakologisk forskning, uten at noe av dette ennå er bekreftet i kliniske studier.

Folkelige og internasjonale navn

På norsk brukes kvede om både treet og frukten, og kvedetre presiserer at det er treet det er snakk om. Navn som japansk kvede og kinesisk kvede gjelder andre planter, i slektene Chaenomeles og Pseudocydonia, og er derfor ikke med på listen.

• Norsk: kvede, kvedetre.
• Engelsk: common quince, quince.
• Fransk: cognassier, coing.
• Italiensk: cotogno, melo cotogno.
• Portugisisk: marmeleiro, marmeleiro-da-europa, marmelo.
• Spansk: cidonia, membrillo.
• Tysk: Echte Quitte, Quitte.

Botaniske synonymer

Det vitenskapelige navnet Cydonia oblonga Mill. er det mest allment aksepterte for denne arten, men botanikkens historie har registrert noen synonymer som gjenspeiler ulike klassifiseringer og observasjoner gjennom tidene. Blant de mest kjente er Cydonia vulgaris og Pyrus cydonia L., navn som gjør det mulig å følge plantens taksonomiske utvikling og slektskapet med andre arter i rosefamilien, Rosaceae.

Botanisk familie: Rosaceae

Kvede tilhører familien Rosaceae, rosefamilien, en stor og mangfoldig gruppe som omfatter mange fruktplanter av stor økonomisk betydning, som epler, fersken, jordbær og pærer. Familien kjennetegnes av blomster som oftest er iøynefallende og frukter med varierte former, med vid utbredelse over hele verden, og innenfor den er Cydonia oblonga den eneste arten i slekten Cydonia, noe som understreker dens botaniske særpreg.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Blader (tørkede, i urteinfusjoner)
• Frukter (kokte eller bakte, i te, søtsaker, gelé og kvedemarmelade)
• Frø (bare hele og bløtlagt i vann for å få frem slimet, og deretter kastet)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

Gjennom historien har kvede vært brukt i mange kulturer, både på kjøkkenet og i folkemedisinen. I Portugal spises frukten tradisjonelt kokt, først og fremst som marmelada (en fast kvedepasta), eller bakt, og den spises sjelden rå på grunn av den kraftige snerpende smaken, mens forbruket i Brasil hovedsakelig er industrielt og også der dreier seg mest om produksjon av marmelada. Folkemedisinen beskriver dessuten bruk av frøene mot diaré, alltid i form av slimet som løsner når hele frø ligger i bløt i vann, en anvendelse som hører hjemme i den tradisjonelle overleveringen og ikke er klinisk dokumentert. Urteinfusjoner av blader og frukt fullfører dette repertoaret av husråd og forbindes i tradisjonen med milde fordøyelsesplager, som forbigående diaré og luft i magen.

Terapeutiske egenskaper

Egenskapene nedenfor samler opplysninger fra folketradisjonen og funn fra laboratorie- eller dyrestudier, og ingen av dem erstatter medisinsk diagnose eller behandling.

• Adstringerende (trekker sammen vev, grunnlaget for den tradisjonelle bruken ved mild diaré)
• Antiallergisk (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Antidepressiv (effekt kun undersøkt i dyremodeller, uten klinisk dokumentasjon)
• Antiinflammatorisk (effekt observert i laboratorie- og dyrestudier)
• Antimikrobiell (virkning mot mikroorganismer observert i laboratoriestudier)
• Antioksidativ (polyfenolaktivitet målt i laboratoriet i fruktkjøttet, skallet og frøene)
• Blodsukkersenkende (senket blodsukker observert i dyrestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Leverbeskyttende (effekt observert i dyrestudier)
• Styrkende (tradisjonelt brukt som generelt tonikum)
• Vanndrivende (tradisjonell bruk, uten kliniske studier som bekrefter den)
• Vinddrivende (tradisjonelt brukt for å lindre luft i magen)

Fytokjemisk profil

Kvede er en rik kilde til bioaktive forbindelser, og den fytokjemiske profilen omfatter flavonoider, glykosider, kaffeoylkinasyrer, pektin, polyfenoler og tanniner, ujevnt fordelt mellom skall, fruktkjøtt, blader og frø. Polyfenolene og flavonoidene, som det finnes mye av i skallet og i andre deler av planten, står for en stor del av den antioksidative aktiviteten som er målt i laboratoriet, mens pektinet, som finnes i høy konsentrasjon i fruktene, er et polysakkarid med viktige bruksområder i nærings- og legemiddelindustrien. Frøene inneholder på sin side tanniner og glykosider som knyttes til de snerpende og antimikrobielle egenskapene, og blant disse glykosidene er amygdalin, en cyanogen forbindelse som kan frigjøre cyanid når frøet knuses eller tygges.

• Amygdalin (cyanogent glykosid i frøene)
• Flavonoider (hovedsakelig konsentrert i skallet)
• Kaffeoylkinasyrer (fenolforbindelser i polyfenolgruppen)
• Pektin (polysakkarid som det finnes mye av i fruktkjøttet)
• Polyfenoler (hovedansvarlige for den antioksidative aktiviteten)
• Slimstoffer (gel som frigjøres fra overflaten av hele frø i kontakt med vann)
• Tanniner (knyttet til den snerpende smaken i rå frukt og finnes også i frøene)

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Ekstrakter
• Gelé og kvedemarmelade
• Kokt eller bakt frukt
• Slim fra hele frø (bløtlagt i vann, uten å knuse dem)
• Te (urteinfusjoner av blader og frukt)
• Tinkturer

I husholdningen brukes kvede først og fremst som mat, kokt, bakt eller laget til gelé og marmelade, siden den rå frukten er svært snerpende og bør spises kokt. Urteinfusjoner av blader og frukt lages på samme måte som vanlig hjemmelaget te, mens ekstrakter og tinkturer er konsentrerte former der mengde og brukstid må fastsettes av helsepersonell. Det tradisjonelle slimet fås ved å legge hele frø i bløt i vann, uten å knuse, tygge eller svelge frøene, som kastes etter at de har avgitt gelen.

Synergi med andre planter

I folketradisjonen kombineres kvede med andre medisinplanter i hjemmelagde blandinger, uten at disse blandingene er vurdert i kliniske studier, og enhver kombinasjon bør først drøftes med helsepersonell, særlig av personer som bruker legemidler fast.

Kombinasjon med kamille og peppermynte

Ved fordøyelsesplager finnes det tradisjonelle opptegnelser om kvede sammen med kamille (Matricaria chamomilla) eller peppermynte (Mentha × piperita), to urter med lang tradisjon i hjemmelaget te som serveres etter måltidene.

Kombinasjon med ingefær og rød solhatt

I folkelige blandinger knyttet til immunforsvaret dukker kvede opp sammen med ingefær (Zingiber officinale) eller rød solhatt (Echinacea purpurea), en kombinasjon som hører til den tradisjonelle overleveringen og ikke har fått virkningene bekreftet i studier på mennesker.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Tradisjonell urteinfusjon av kvedeblader

Ingredienser: 1 spiseskje tørkede kvedeblader og 250 ml kokende vann.

Tilberedning: Ha de tørkede bladene i det kokende vannet, dekk til og la det trekke i 10 minutter før du siler og drikker infusjonen lunken. Denne urteinfusjonen brukes tradisjonelt ved episoder med mild diaré på grunn av bladenes snerpende egenskaper, og når det gjelder hvor ofte og hvor lenge den kan brukes, bør du rådføre deg med helsepersonell. Langvarig diaré, diaré med feber eller blod, og alle slike tilfeller hos barn og eldre krever legeundersøkelse før man tyr til urtete.

Hjemmelaget kvedemarmelade til vinteren

Ingredienser: 1 kg modne kveder, 800 g sukker og saften av 1 sitron.

Tilberedning: Vask kvedene godt, fjern skallet og frøene, som skal kastes, og skjær fruktkjøttet i biter. Kok bitene i vann til de er møre, hell av vannet og press fruktkjøttet gjennom en sil eller kjør det til en jevn puré. Kok puréen med sukkeret og sitronsaften under stadig omrøring til den får marmeladekonsistens, det vil si når massen slipper bunnen av kjelen, og hell den deretter på steriliserte glass. Kvedemarmelade er en tradisjonell og næringsrik søtsak som passer godt til brød og ost.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Fytoterapi

Innen fytoterapi inngår ekstrakter av kvede i preparater rettet mot mage- og tarmplager og betennelsesprosesser, og de studeres også for sin antioksidative aktivitet. Fruktens høye pektininnhold forklarer også interessen for preparater knyttet til fordøyelseshelse, men fytoterapeutisk bruk av kvede bør skje etter råd fra kvalifisert helsepersonell, som fastsetter riktig bruksform og mengde i hvert enkelt tilfelle.

Funksjonell ernæring

I kostholdet verdsettes kvede, kokt, bakt eller som gelé, for pektinet, en løselig fiber som gir søtsakene konsistens og som tradisjonen forbinder med fastere avføring. Siden kvedemarmelade inneholder mye sukker, bør personer som må holde blodsukkeret under kontroll ta hensyn til dette før de spiser den ofte.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Kvede er et tradisjonelt matemne og tåles vanligvis godt i kulinarisk form, men medisinsk bruk av planten krever noen forholdsregler. Frøene inneholder amygdalin (et cyanogent glykosid): det tradisjonelle slimet utvinnes ved å legge hele frø i bløt i vann, aldri knust, tygget eller svelget, og frøene skal kastes etterpå. Når frøet brytes, kan amygdalin frigjøre hydrogencyanid, et giftig stoff, og derfor skal ingen tilberedning inneholde malte frø.

Den rå frukten er svært snerpende og bør spises kokt. På grunn av den samme snerpende virkningen kan et stort inntak av kvede gi eller forverre forstoppelse, og det anbefales ikke for personer med hemoroider. Personer med overfølsomhet eller allergi mot noen av plantens bestanddeler bør unngå bruk, og selv om allergiske reaksjoner er sjeldne, kan de forekomme.

Gravide og ammende bør være særlig oppmerksomme: det finnes ingen sikkerhetsdata for medisinsk bruk (utover bruk som mat) under graviditet og amming, og det anbefales derfor å begrense inntaket til kokt frukt og kvedemarmelade som mat. Til barn bør te av blader eller frukt bare gis etter råd fra barnelege, og frøene må aldri ligge innen rekkevidde for dem. Personer som bruker diabetesmedisin (blodsukkersenkende legemidler) eller antidepressiva, bør snakke med legen før de tar i bruk ekstrakter eller tinkturer av kvede, siden dyrestudier undersøker virkninger på blodsukker og stemningsleie, og mulige interaksjoner ikke er vurdert hos mennesker.

Kvede bør heller ikke forveksles med plantene i slektene Chaenomeles og Pseudocydonia, som henholdsvis kalles japansk kvede og kinesisk kvede, og som er andre arter som ikke nødvendigvis deler de samme opplysningene om bruk og sikkerhet. Ved tvil eller ved bruk i medisinsk hensikt bør du rådføre deg med helsepersonell.

Kuriositeter

Kvede har en historie full av kuriositeter, og den begynner i antikkens Hellas, der frukten ble knyttet til gudinnen Afrodite og sett på som et symbol på kjærlighet, fruktbarhet og lykke. Det var vanlig at greske bruder spiste kvede før bryllupet for å gi pusten en god duft, og man antar at de gylne eplene i mytene, som eplene i Hesperidenes hage, kan ha vært kveder. Selve ordet marmelade kommer fra portugisisk marmelada, som er avledet direkte av marmelo, noe som viser fruktens historiske betydning i matlagingen, og på Balkan finnes det en tradisjon for å plante et kvedetre når et barn blir født, som et symbol på liv, kjærlighet og fruktbarhet. Treet har vært dyrket i årtusener, og enkelte kilder plasserer dyrkingen allerede i det gamle Mesopotamia.

De asiatiske kvedene i slektene Chaenomeles og Pseudocydonia hører også til rosefamilien, Rosaceae, men er andre planter enn den ekte kveden, og det er dem navn som japansk kvede og kinesisk kvede viser til, ikke Cydonia oblonga.

Ofte stilte spørsmål

Er te av kvede trygt for barn?

Te laget av kvedeblader eller kvedefrukt bør bare gis til barn i små mengder og alltid etter råd fra barnelege eller fytoterapeut. Frøene må aldri knuses, tygges eller svelges, siden de inneholder amygdalin, et cyanogent glykosid. Før du gir et barn noen form for kvedepreparat, bør du rådføre deg med helsepersonell.

Hvordan brukes te av kvede tradisjonelt ved fordøyelsesplager?

Folketradisjonen bruker te av kvede for de snerpende egenskapene, særlig ved episoder med mild diaré, og også som vinddrivende middel for å lindre luft i magen. Laboratoriestudier undersøker dessuten en mulig betennelsesdempende virkning i mage-tarmkanalen, og pektinet i fruktene forbindes med fastere avføring. Denne bruken erstatter ikke legeundersøkelse, særlig ikke når diaréen varer ved.

Kan kvede brukes under graviditet?

Det finnes ingen sikkerhetsdata for medisinsk bruk av kvede, utover bruk som mat, under graviditet og amming. Kokt frukt og kvedemarmelade spises tradisjonelt som mat, men te og konsentrerte ekstrakter bør unngås av gravide og ammende uten råd fra lege, nettopp fordi det mangler avgjørende studier, og ved tvil er det best å snakke med lege eller jordmor.

Kan man spise kvedefrø?

Nei, fordi frøene inneholder amygdalin, et cyanogent glykosid som kan frigjøre hydrogencyanid når frøet brytes. Den tradisjonelle bruken er begrenset til slimet, som fås ved å legge hele frø i bløt i vann uten å knuse eller tygge dem, og frøene skal kastes etterpå.

Hvorfor spises kvede sjelden rå?

Rå kvede har fast fruktkjøtt og er svært snerpende, og derfor bør den spises kokt. Kokt, bakt eller laget til gelé og marmelade blir frukten myk og aromatisk, og det er slik portugisere og brasilianere tradisjonelt spiser den.

Er kvede og japansk kvede samme plante?

Nei, navnene japansk kvede og kinesisk kvede viser til planter i slektene Chaenomeles og Pseudocydonia, som hører til den samme rosefamilien, Rosaceae, men er andre arter enn Cydonia oblonga. Derfor bør opplysninger om bruk og sikkerhet for den ene planten ikke automatisk overføres til den andre.