Polygonum aviculare (Tungras): egenskaper og fordeler

Tungras (Polygonum aviculare L.) er en ettårig urt i syrefamilien (Polygonaceae), beskrevet av Linné i 1753. Arten stammer fra Eurasia og har spredt seg til alle kontinenter som en viltvoksende plante på stier, fortau og nedtråkket mark, der den kjennes igjen på de krypende stenglene fulle av knær og de små blomstene i fargetoner fra hvitt til rosa. Urten har i århundrer hatt en plass i europeisk folkemedisin, som beskriver den som sammentrekkende og vanndrivende, og monografien fra Det europeiske legemiddelbyrået (EMA) anerkjenner den tradisjonelle bruken av de overjordiske delene ved forkjølelse, ved lette irritasjoner i munn og svelg og for å øke urinmengden, alltid som tradisjonell bruk og ikke som dokumentert virkning.

I europeisk urtetradisjon ble tungras også lagt på små sår og brukt ved plager fra urinveiene. Det høye innholdet av flavonoider og garvestoffer forklarer den sammentrekkende virkningen og forskernes interesse for betennelsesdempende og antimikrobiell aktivitet, som så langt bare er observert i laboratoriet og hos dyr. Fordi slekten Polygonum og dens nære slektninger omfatter planter med svært ulike profiler, noen av dem giftige, er riktig artsbestemmelse det første forsiktighetstiltaket for alle som vil bruke den.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: tungras.
• Engelsk: birdweed, common knotgrass, knotgrass, knotweed, lowgrass, pigweed, prostrate knotweed.
• Fransk: achée, aviculaire, centinode, herbe à cochon, herbe de Saint Innocent, hermole, lis glané, renouée des oiseaux, trainasse.
• Italiensk: attacca fagiuoli, aviculare, centimorbia, centinodia, correggiola, erba correggiola, erba dei cento nodi, erba spaghetta, poligono centinodia, poligono degli uccelli, porcellana selvatica, tiragia.
• Portugisisk: centonódia, corriola-bastarda, erva-correndeira, erva-da-ferradeira, erva-da-muda, erva-da-saúde, erva-das-galinhas, erva-dos-passarinhos, língua-de-perdiz, sempre-noiva.
• Spansk: alambrillo, centidonia, cien nudos, cordoncillo, corregüela de los caminos, lengua de pájaro, nudosa, rompepiedras, sanguinaria, treinta nudos.
• Tysk: Blutkraut, Echter Vogelknöterich, Feldknöterich, Gewöhnlicher Vogel-Knöterich, Hansel am Weg, Tausendknotenkraut, Vogelknöterich.

Botaniske synonymer

Polygonum aviculare L. har en lang rekke synonymer og beskrevne underarter, noe som gjenspeiler den nesten verdensomspennende utbredelsen og den store variasjonen i vekstform etter jordsmonn, tråkk og fuktighet. Noen forfattere regner former som Polygonum arenastrum og Polygonum aequale som egne arter, mens andre plasserer dem under Polygonum aviculare som varieteter eller underarter, og derfor dukker navnene nedenfor ofte opp i eldre floraer og studier. Å kjenne dem gjør det lettere å finne planten presist i den vitenskapelige og fytoterapeutiske litteraturen.

• Avicularia vulgaris Didr.
• Centinodium axillare Montandon
• Polygonum aequale Lindm.
• Polygonum agreste Sumner
• Polygonum aphyllum L.
• Polygonum arenastrum Jord. ex Boreau
• Polygonum aviculare var. arenastrum (Jord. ex Boreau) Rouy
• Polygonum bellardii All.
• Polygonum heterophyllum Lindm.
• Polygonum monspeliense Thiéb. ex Pers.
• Polygonum provinciale C.F.W.Meissn.
• Polygonum rectum L.
• Polygonum rurivagum Jord. ex Boreau

Botanisk familie: Polygonaceae

Tungras hører til syrefamilien, Polygonaceae, som omfatter rundt 50 slekter og over 1200 arter, hovedsakelig utbredt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule. Familien kjennetegnes av stengler med tydelige knær og hinneaktige slirer, kalt ochrea, som omslutter bladfoten som en liten skjede, en detalj som er lett å se på tungraset selv. Blant syreplantene finnes arter med kulinarisk og medisinsk bruk, som rabarbra og bokhvete, og stoffer som flavonoider, garvestoffer og fenolsyrer er vanlige i gruppen. Familien rommer også arter med kjent risiko, noe som understreker at man ikke kan regne alle planter med lignende navn som likeverdige.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Blad
• Blomstrende overjordiske deler (drogen i den europeiske monografien)
• Stengler
• Unge skudd (kulinarisk bruk)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

• Tradisjonell bruk anerkjent av EMA for å øke urinmengden.
• Tradisjonelt brukt mot innvollsorm.
• Tradisjonelt brukt som antiseptisk middel på sår.
• Tradisjonelt brukt som innvortes og utvortes sammentrekkende middel ved diaré, hemoroider, små blødninger og sår.
• Tradisjonelt brukt som slimløsende middel ved hoste og bronkitt.
• Tradisjonelt brukt ved hudproblemer.
• Tradisjonelt brukt ved lungeplager.
• Tradisjonelt brukt ved tannkjøttbetennelse og sår hals.
• Tradisjonelt brukt ved tarmkolikk og luft i magen.
• Tradisjonelt brukt ved tretthet.

Terapeutiske egenskaper

• Adstringerende (tilskrives garvestoffene, grunnlaget for den tradisjonelle bruken ved diaré og på slimhinner)
• Alfa-glukosidasehemmende (observert in vitro, uten dokumentert effekt på blodsukkeret hos mennesker)
• Antibakteriell (aktivitet av ekstrakter i laboratoriestudier)
• Antifungal (aktivitet observert in vitro)
• Antiinflammatorisk (observert i immunceller og hos dyr, uten klinisk studie)
• Antioksidant (tilskrives flavonoidene i laboratorietester)
• Antiparasittær (tradisjonell bruk mot ormer)
• Antiproliferativ (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
• Antiviral (enkeltstående funn i laboratoriet)
• Karsammentrekkende (tradisjonell bruk knyttet til den adstringerende virkningen)
• Mot tretthet (foreløpig funn i en dyrestudie)
• Slimløsende (tradisjonell bruk ved forkjølelse anerkjent av EMA)
• Sårhelende (tradisjonell bruk på små sår)
• Vanndrivende (tradisjonell bruk anerkjent av EMA for å øke urinmengden)

Fytokjemisk profil

De overjordiske delene av tungras er rike på flavonoider, særlig avicularin, quercetin og dets glykosider, myricitrin, juglanin og astragalin, i tillegg til flavonolglukuronider som har vist antioksidant og betennelsesdempende aktivitet i laboratoriestudier. Garvestoffene står for den tradisjonelle sammentrekkende virkningen og reduserer samtidig opptaket av jern og av legemidler som tas sammen med teen. Planten inneholder dessuten kiselsyre, som tradisjonen uten klinisk belegg har tillagt en rolle for bindevevet, lignanen aviculin, saponiner, seskviterpener, diterpener som panicudin og små mengder alkaloider. Nyere studier har også isolert polysakkarider av rhamnogalakturonan-typen, som undersøkes i dyremodeller for nyrestein, og det viser at artens kjemi fortsatt utforskes.

• Alkaloider
• Astragalin
• Avicularin
• Aviculin (lignan)
• Betmidin
• Diterpener (panicudin)
• Flavonoider (juglanin, myricitrin, quercetin)
• Garvestoffer
• Kiselsyre
• Saponiner
• Seskviterpener

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Avkok
• Gurgling og munnskylling (lunken infusjon)
• Infusjon (te)
• Kulinarisk bruk (unge skudd, møre blad og stengler)
• Tinktur (alkoholholdig preparat)

Alle tilberedninger av planten bør på grunn av garvestoffene tas med minst 2 timers avstand til jerntilskudd og andre legemidler.

Synergi med andre planter

Te for luftveiene med timian og lakris

I europeisk folkemedisin inngår tungras i blandinger med timian (Thymus vulgaris) eller lakrisrot (Glycyrrhiza glabra), som tradisjonelt brukes ved forkjølelse og slimhoste. Kombinasjonen bygger på det slimløsende ryet til disse urtene og på den tradisjonelle bruken av tungras som EMA anerkjenner, men den er ikke undersøkt i kliniske studier, og lakris har egne begrensninger for personer med høyt blodtrykk, hjerteproblemer eller nyreproblemer.

Tradisjonelle gurglevann med kamille

Ved lette irritasjoner i munn og svelg brukes en infusjon av tungras tradisjonelt til gurgling, av og til blandet med kamille (Matricaria chamomilla), som har lang tradisjon på irriterte slimhinner. Dette er en tradisjonell, lokal anvendelse, og kraftige halssmerter med høy feber eller belegg krever legevurdering.

Hudomslag med ringblomst

Utvortes kombineres omslag og skyllinger med tungras tradisjonelt med ekstrakter av ringblomst (Calendula officinalis) på små skrubbsår og hudirritasjoner. Den sammentrekkende virkningen som tilskrives garvestoffene, skulle utfylle ringblomstens lange tradisjon for utvortes bruk, men ingen studie har vurdert blandingen, og dype, infiserte sår eller sår som ikke gror, krever profesjonell oppfølging.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Tradisjonell infusjon ved forkjølelse og hoste

En tilberedning med tradisjonell bruk i Europa, anerkjent i EMA-monografien ved symptomer på vanlig forkjølelse.

Ingredienser: 1 til 2 teskjeer tørket tungras og 200 ml kokende vann.

Tilberedning: Ha urten i en kopp, hell over det kokende vannet, legg på lokk og la det trekke i 10 til 15 minutter før du siler. Tradisjonelt drikkes infusjonen opptil 3 ganger daglig i noen få dager, alltid med god avstand til legemidler og jerntilskudd. Varer hosten mer enn en uke, eller kommer den sammen med feber og tung pust, bør du kontakte lege.

Gurglevann ved lett irritasjon i munn og svelg

Lokal anvendelse som tradisjonelt brukes ved små irritasjoner i tannkjøtt, munn og svelg.

Ingredienser: 1 spiseskje tørket tungras og 200 ml kokende vann.

Tilberedning: Lag infusjonen som beskrevet ovenfor, la den bli lunken og bruk den til munnskylling eller gurgling noen ganger om dagen uten å svelge. Oppsøk tannlege eller lege hvis blødning fra tannkjøttet, sår i munnen eller sår hals ikke gir seg.

Tradisjonell infusjon for urinmengden

En tilberedning som ifølge den europeiske monografien tradisjonelt brukes til å øke urinmengden og skylle gjennom urinveiene ved lette urinveisplager.

Ingredienser: 1 til 2 teskjeer tørket tungras og 200 ml kokende vann.

Tilberedning: Lag infusjonen som i de foregående oppskriftene, og drikk den sammen med rikelig vann fordelt over dagen. Ikke bruk den ved hevelser (ødem) på grunn av hjerte- eller nyresvikt, og oppsøk lege ved feber, smerter ved vannlating eller blod i urinen, uten å forlenge selvbehandlingen.

Sammentrekkende infusjon i tradisjonell bruk ved lett diaré

Europeisk folkebruk som bygger på den sammentrekkende virkningen til garvestoffene, og som tradisjonelt anvendes hos voksne ved korte episoder med lett diaré.

Ingredienser: 1 teskje tørket tungras og 200 ml kokende vann.

Tilberedning: Lag en infusjon og drikk den etter måltidene, samtidig som du drikker godt. Diaré med blod, feber, tegn på uttørking eller som varer mer enn to dager, krever legevurdering, og infusjonen skal ikke brukes til barn.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Europeisk fytoterapi

I europeisk fytoterapi har tungras en EMA-monografi i kategorien tradisjonell bruk, den mest forsiktige kategorien, som bygger på lang brukshistorie og ikke på kliniske studier. De aksepterte indikasjonene er lindring av forkjølelsessymptomer og av lette irritasjoner i munn og svelg, samt økt urinmengde ved lette urinveisplager, alltid hos voksne og i begrenset tid. Folkelig bruk som å gi bindevevet mer fasthet gjennom kiselsyre eller å støtte leddene inngår ikke i monografien og er ikke dokumentert.

Tradisjonell koreansk urtemedisin

I tradisjonell koreansk medisin inngår tungras i tilberedninger for leddgikt og hjerte- og karplager, og den historikken har ført til laboratoriestudier av betennelsesdempende og antioksidante virkninger, blant annet i makrofager. Slike arbeider hjelper oss å forstå mulige mekanismer, men bekrefter ingen nytte hos mennesker, og ledd- og hjerte- og karsykdommer krever medisinsk oppfølging.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Plantens identitet

Slekten Polygonum er ikke ensartet, og denne arten må ikke forveksles med Persicaria hydropiper (vasspepper), en plante fra en nærstående slekt med andre egenskaper, og fremfor alt ikke med Polygonum multiflorum, i dag kalt Reynoutria multiflora, en levertoksisk plante med reell risiko for leverskade. Ingen sikkerhets- eller bruksdata for disse artene skal overføres til tungras, og det vitenskapelige navnet må kontrolleres på etiketten til te og ekstrakter.

Kontraindikasjoner

Tungras frarådes under graviditet og amming og til barn under 12 år, fordi det mangler tilstrekkelige sikkerhetsdata. Bruk for å øke urinmengden er kontraindisert ved ødem på grunn av hjerte- eller nyresvikt, og feber, smerter ved vannlating eller blod i urinen krever legevurdering, aldri langvarig selvmedisinering med planten. Personer med nyrestein, urinsyregikt eller sure oppstøt bør også bruke den med forsiktighet, siden tradisjonelle kilder omtaler mulig forverring av disse tilstandene.

Bivirkninger og interaksjoner

Kortvarig bruk tåles vanligvis godt, men virkningene av langvarig bruk er lite kjent, og garvestoffinnholdet kan gi mageplager. Garvestoffene reduserer opptaket av jern og av legemidler som tas samtidig, og derfor er rådet å holde minst 2 timers avstand. Siden planten øker urinmengden, bør personer som bruker vanndrivende legemidler snakke med legen, og enkelte peker teoretisk på en mulig interaksjon med blodfortynnende midler, noe som også tilsier forsiktighet i den gruppen.

Kuriositeter

Polygonum aviculare har en lang og mangfoldig historie. Frøene var en tradisjonell ingrediens i grøt hos germanske folk i Vest-Europa, og planterester er funnet i mageinnholdet hos myrlik, blant annet den berømte Tollundmannen, noe som tyder på at planten var en del av kostholdet i gamle samfunn. Folkelige navn på flere språk, som centonódia, cien nudos og Tausendknotenkraut, viser til de mange knærne på stengelen, mens artsnavnet aviculare, som henviser til små fugler, minner om at fuglene setter pris på frøene. I nyere tid har planten fått en plass i populærkulturen gjennom Harry Potter-bøkene, der knotgrass, artens engelske navn, er en ingrediens i Polyjuice-eliksiren, som lar en midlertidig ta på seg utseendet til en annen person.

Ofte stilte spørsmål