Ferula linkii er den største viltvoksende skjermplanten på Kanariøyene og en av de mest iøynefallende endemene i øygruppen. Fra februar til juni reiser blomsterstenglene seg opptil tre meter over lavaskråninger og bratte bergvegger, med gule skjermer som er synlige på lang avstand. På øyene går planten under navnet cañaheja eller julan. Den hører hjemme i familien Apiaceae, den samme som gulrot, fennikel og persille, og i slekten Ferula, som omfatter kjempefenniklene i Den gamle verden.
Det som gjør arten bemerkelsesverdig, handler ikke bare om størrelse. Den er et lærebokeksempel på øykolonisering fulgt av oppsplitting: Kanariøyene huser en liten gruppe endemiske Ferula-arter fordelt mellom øyene, og Ferula linkii er den klart tallrikeste og mest utbredte av dem. Også fytokjemien bryter med middelhavsmønsteret i slekten, med en uvanlig samling karotansesquiterpener beskrevet fra kanarisk materiale.
Denne profilen samler den formelle taksonomien, den diagnostiske morfologien, øyøkologien, dyrkingen, artene planten kan forveksles med, den dokumenterte fytokjemien og det historiske materialet. Den beskriver arten botanisk sett og gir ingen anvisninger om bruk.
Taksonomi
Arten ble beskrevet av Philip Barker Webb i 1843, i tredje bind av Histoire Naturelle des Îles Canaries, verket Webb signerte sammen med Sabin Berthelot, og som fortsatt regnes som grunnsteinen i kanarisk botanikk. Protologen står i avsnittet Phytographia Canariensis, side 160, med en opprinnelsesangivelse redusert til to ord: Ins. Canar.
- Rike: Plantae
- Rekke: Tracheophyta (dekkfrøete)
- Klasse: Magnoliopsida (tofrøbladete)
- Orden: Apiales
- Familie: Apiaceae (Umbelliferae)
- Underfamilie: Apioideae
- Slekt: Ferula Tourn. ex L.
- Art: Ferula linkii Webb, 1843
Hvor slekten hører hjemme innenfor Apioideae, har variert mye fra forfatter til forfatter, og de tribale inndelingene som kom gjennom det tjuende århundret, møttes aldri i én løsning. Derfor stopper hierarkiet ovenfor ved underfamilien, som er det stabile nivået.
Omstridt avgrensning
Navnet har to lesemåter i omløp, og begge er verdt å kjenne til. Plants of the World Online, basen til Kew, behandler planten som en øyunderart av den middelhavske kjempefennikelen, under navnet Ferula communis subsp. linkii (Webb) Reduron & Dobignard. De kanariske floraene og de regionale oversiktene, medregnet den offisielle listen over ville arter i øygruppen, holder derimot fast på Ferula linkii Webb som en fullverdig og gyldig art. International Plant Names Index fører opp navnet til Webb med bekreftet forfatter, publikasjon og årstall, uten nomenklatoriske merknader. Denne profilen følger behandlingen på artsnivå, som er den vanlige på Kanariøyene, og peker på alternativet for den som slår opp i globale databaser.
Den kanariske oversikten knytter to navn til planten som er eldre enn Webbs: Ferula aurea Link, publisert i 1825 i den fysiske beskrivelsen av Kanariøyene som Leopold von Buch sto bak, og Peucedanum aureum fra 1819. Ingen av dem har fortrengt binomenet til Webb i vanlig bruk.
En advarsel hører med om en feil som sirkulerer i sammenstillinger på nettet: Ferula latipinna A.Santos fra 1983 er ikke et synonym for denne arten. Det dreier seg om en egen kanarisk kjempefennikel, avgrenset til La Gomera og La Palma.
Etymologi
Slektsnavnet kommer av latin ferula, kjeppen eller staven, og viser til de tørre, rette og påfallende lette stenglene hos disse plantene, som i oldtiden tjente nettopp det formålet. Artsepitetet hedrer Johann Heinrich Friedrich Link (1767-1851), den tyske botanikeren som reiste gjennom Den iberiske halvøy og arbeidet med den makaronesiske floraen.
Morfologisk beskrivelse av Ferula linkii
Robust urteaktig plante med flerårig basis og sesongbestemt overjordisk del, og med et dypt underjordisk system som skyter på nytt hvert år. Blomsterstenglene når fra 1,5 til 3 meters høyde og gir planten den lysekroneformen som gjør den umulig å ta feil av i kanarisk landskap på slutten av vinteren. Kildene spriker om hvor gamle plantene blir og hvor ofte de blomstrer, noe som er ventet hos en art som dekker så vide høydegradienter.
Blad
Grunnbladene blir over 75 centimeter lange og er det mest iøynefallende trekket ved rosetten. De er delt tre til fire ganger, i svært fine, nesten trådformete avsnitt, slik at helheten får et fjæraktig, blankt grønt preg som gulner med årene. De nederste bladstilkene er tykke og sylindriske. På de øverste bladene krymper bladstilken til en hinneaktig slire i gulaktig til rødlig tone som delvis omslutter stengelen, og dette er en nyttig detalj ute i felt. Knust bladvev gir fra seg en harpiksaktig lukt, ikke en aniselukt.
Blomster
Blomsterstanden er en stor sammensatt skjerm med over tjue stråler, omgitt av mindre sideskjermer. Blomstene er små og gule, med sterkt reduserte begertenner og tilspissede kronblad der spissen bøyer seg innover, i tråd med mønsteret i underfamilien. Blomstringen går fra februar til juni, og i bestander på ekstrem høyde kan den falle utenfor dette vinduet.
Frukt og frø
Frukten er en spaltefrukt på rundt 1,5 centimeter, avlang til elliptisk, flattrykt på ryggsiden og med kanter utvidet til vinger, et trekk som er typisk for slekten. Først gulgrønn, men den mørkner til rødbrun ved modning. Gjennom fruktveggen løper vittae, oljegangene som gjennomsetter fruktene hos skjermplantene, og som gir et godt kjennetegn i tverrsnitt.
Rot og stengel
Roten er lang, tykk og godt forankret, en tydelig tilpasning til steinete jord og tørre somre. Stengelen står oppreist, er sylindrisk og gjennomsatt av fine langsgående furer, hul mellom leddknutene og påfallende lett etter tørking, en egenskap som ga slekten både navnet og de historiske bruksområdene.
Utbredelse og habitat
Arten er endemisk for den kanariske øygruppen og finnes ikke naturlig noe annet sted i verden. Den er registrert på El Hierro, Fuerteventura, Gran Canaria, La Gomera, La Palma og Tenerife, og mangler bare på Lanzarote, der Ferula lancerotensis Parl. fyller den samme nisjen. Tenerife og Gran Canaria har de tetteste bestandene.
Den holder til i solrike og steinete lommer, i bratte bergvegger, i urer og i åpent vulkansk terreng, i et høydespenn som strekker seg fra rundt 200 meter til over 2000 meter i Las Cañadas på Teide. Et slikt spenn er sjeldent og forklarer hvorfor planten krysser flere vegetasjonsbelter, fra det termokanariske til det suprakanariske, og tåler alt fra havpåvirkning til nattefrost i høyfjellet. Jordsmonnet er vulkansk, steinete, godt drenert og ofte næringsfattig. Som streng endem finnes det ingen registrering av naturalisering utenfor Kanariøyene, og heller ingen antydning til invasiv oppførsel.
Dyrking
I praksis formeres planten med frø, sådd om høsten og rett etter innhøsting, siden spireevnen faller under lagring. Spiringen går sakte og ujevnt, og en kort periode med fuktig kulde pleier å jevne den ut. Deling av tuer lønner seg sjelden: den dype pælerota gjør omplanting av etablerte eksemplarer til et inngrep med lav suksessrate, og såing rett på voksestedet blir dermed den tryggeste veien.
I kultur krever arten full sol og en utpreget godt drenert jord, om så steinete og mager. Den tåler langvarig tørke og hard vind godt, noe som var å vente hos en plante fra bergvegger på en øy. Streng frost og vannmettet jord er de to reelle grensene. Plantehelseproblemene som er notert, er de vanlige hos skjermplanter med kjøttfull rot: rotråte i dårlig drenert substrat og bladlus som koloniserer skjermene under blomstringen. Frø høstes når delfruktene går over i rødbrunt, og før vingene løsner, for spredningen skjer raskt.
Fenologi
Syklusen er tydelig sesongbestemt. Bladrosetten utvikler seg om vinteren og drar nytte av fuktigheten fra regnet, mens blomsterstengelen bryter fram fra februar av, med topp mellom mars og mai. De åpne skjermene og den lett tilgjengelige nektaren, typisk for skjermplanter, trekker til seg generalistiske pollinatorer: bier, biller, fluer og veps ferdes på blomstene uten noen tydelig morfologisk spesialisering.
Fruktsettingen løper fra våren til tidlig sommer. Sidevingene på delfruktene virker som motstandsflate, og spredningen skjer i hovedsak med vinden, hjulpet av passatvindene og av den høye plasseringen av skjermene, som fungerer som utskytingsrampe. Etter fruktsettingen tørker den overjordiske delen inn og blir stående i månedsvis, et blekt skjelett som er synlig i landskapet helt til vinteren etter.
Nærstående arter og forvekslinger
Kanariøyene huser en liten samling endemiske Ferula-arter som først lar seg skille når man legger merke til hvilken øy de kommer fra og til detaljene i bladet. Ferula arnoldiana S.Scholz & Reyes-Bet., beskrevet i 2013, hører til Fuerteventura. Ferula lancerotensis Parl. fra 1856 holder til på Lanzarote og i områder på Fuerteventura. Ferula latipinna A.Santos fra 1983 har bredere bladavsnitt og lever bare på La Gomera og La Palma. Utenfor øygruppen er den nære slektningen Ferula communis L., den middelhavske kjempefennikelen, sammenlignbar i størrelse, men med bredere bladavsnitt og kontinental utbredelse.
To forvekslinger krever ekstra omtanke. Fennikel, Foeniculum vulgare, har også gule skjermer og fint delte blad, men røper seg med den kraftige aniselukten og med små frukter uten brede vinger. Alvorligere er forvekslingen med giftkjeks, Conium maculatum, som deler den høye veksten og de sterkt delte bladene, men har hvite blomster i stedet for gule, karakteristiske purpurflekker på stengelen og en ubehagelig lukt når den knuses. Ingen av disse plantene bør samles inn på grunnlag av likhet i silhuett.
Fytokjemi
Arten er ganske godt undersøkt kjemisk, og resultatet overrasket, fordi det ikke følger middelhavsprofilen i slekten. Fra de overjordiske delene er det isolert flere sesquiterpenestere med karotanskjelett, blant dem karotdiolestere, og i tillegg et sesquiterpen som ble beskrevet fra nettopp dette materialet og døpt linkiol, etter planten selv. Det ble også utvunnet sesquiterpenkumarinetere, blant dem coladin, coladinin, nevskin og umbelliprenin.
Til dette kommer de eteriske oljene med terpenfraksjon i blad og stengel, og harpiksen som samler seg i sekresjonsgangene som løper gjennom stengel, bladstilker og fruktvegg. Den indre fordelingen følger mønsteret i slekten: sesquiterpenene og kumarinderivatene samler seg først og fremst i rotsystemet, mens den flyktige fraksjonen dominerer i den overjordiske delen. Det er verdt å merke seg at slekten Ferula omfatter kjemotyper som er rike på prenylerte kumariner, som ferprenin og ferulenol, og at den publiserte litteraturen om fytokjemien hos Ferula linkii beskriver karotanprofilen ovenfor, uten å nevne disse forbindelsene.
Når det gjelder sikkerhet: Ferula-arter med en kjemotype rik på prenylerte kumariner framkaller ferulose, et blødningssyndrom hos geiter, hester, sauer og storfe som beiter på dem. Cañaheja er ingen kjøkkenvekst, inngår ikke i menneskeføde, og likheten mellom bladverket og fennikelens er bare overflatisk.
Historie og etnobotanikk
Planten kom inn i den vitenskapelige litteraturen gjennom hovedinngangen. Webb og Berthelot beskrev den ut fra samlingene som bar Histoire Naturelle des Îles Canaries, utgitt i hefter mellom 1830-årene og 1850-årene, et verk som befestet ryktet til øygruppen som et av de store laboratoriene for planteendemisme i Atlanterhavet. Før dem hadde Leopold von Buch og Heinrich Link alt notert en gyllen kjempefennikel på øyene, og Alexander von Humboldt hadde vært innom Tenerife i 1799 og etterlot seg beskrivelser av høyfjellsvegetasjonen som egget de neste generasjonene av samlere.
På folkelig plan tok den kanariske etnografiske dokumentasjonen vare på flere navn for den samme planten: cañaheja, cañalé, cañaleja, chajuira, hinojo gigante og julan, med variasjon fra øy til øy. Etnobotaniske undersøkelser har dokumentert at man på La Gomera brukte avkok av jinojo til rensende og kosmetiske formål, og planten dukker opp i bruksoversikter samlet inn på Tenerife. Utenfor Kanariøyene ble de tørre stenglene av middelhavets kjempefennikler i oldtiden brukt i stor skala som kjepper, skaft og lette støtter, en utnyttelse som ga slekten navnet.
Vern
Det finnes ingen egen vurdering av arten på rødlisten til IUCN, og den globale statusen står dermed som ikke vurdert. Den er heller ikke oppført i vedleggene til CITES eller i noen særskilt regional vernekategori, noe som stemmer med bildet i felt: dette er den tallrikeste og mest utbredte kjempefennikelen i øygruppen, til stede på seks øyer og i et uvanlig vidt høydespenn.
Det gjør den likevel ikke uangripelig. Presset som hviler på den kanariske floraen i sin alminnelighet, rammer også denne arten: beiting fra forvillede geiter, som skader rosetter og unge stengler særlig i lavlandet; branner, som blir stadig hyppigere i de tørre liene; og utbyggingen av byer og turisme, som spiser opp habitat i kyst- og mellomsonen. Som alle øyendemer har arten et lite globalt utbredelsesareal i absolutte tall, noe som taler for oppfølging selv uten umiddelbar risiko.
Kuriosa
- Den tørre stengelen hos en kjempefennikel er så lett og så seig at gresk mytologi valgte nettopp en av dem, narthex, som gjemmestedet der Prometheus skal ha båret med seg ilden han stjal fra gudene. Narthex hos grekerne svarte til middelhavets kjempefennikler, nære slektninger av cañaheja.
- Sesquiterpenet linkiol fikk navnet sitt fordi det ble isolert første gang fra denne arten, et tilfelle der den kanariske planten døpte molekylet.
- Utbredelsen av de kanariske kjempefenniklene leses som et kart over øyene: Lanzarote har sin egen, Fuerteventura har to, La Gomera og La Palma deler en tredje, og cañaheja dekker nesten hele resten av øygruppen.
- Få kanariske planter spenner over et så vidt høydeintervall: den samme arten som vokser på 200 meter nær havet, dukker opp over 2000 meter i Las Cañadas del Teide, utsatt for nattefrost og sterk stråling.
- Tross tilnavnet hinojo gigante har planten ingen bruksslektskap med fennikel, og den deler ikke engang duften: knust cañaheja lukter harpiks, ikke anis.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Kilder og vitenskapelige studier
Se Alle 9 Siterte Kilder
- 2001 Bramwell, D.; Bramwell, Z. I. Wild Flowers of the Canary Islands. Editorial Rueda, Madrid. 2001.
- Gobierno de Canarias. Banco de Datos de Biodiversidad de Canarias (BIOTA), artsark Ferula linkii Webb. Tilgjengelig på biodiversidadcanarias.es.
- 1990 González, A. G.; et al. Eight carotane sesquiterpenes from Ferula linkii. Phytochemistry. 1990.
- 1993 González, A. G.; et al. Sesquiterpene esters and sesquiterpene coumarin ethers from Ferula linkii. Phytochemistry. 1993.
- International Plant Names Index (IPNI). Ferula linkii Webb, Hist. Nat. Iles Canaries (Phytogr.) 3(2, 2): 160. 1843. Royal Botanic Gardens, Kew; Harvard University Herbaria; Australian National Herbarium. Tilgjengelig på ipni.org.
- Plants of the World Online (POWO). Ferula communis subsp. linkii (Webb) Reduron & Dobignard. Royal Botanic Gardens, Kew. Tilgjengelig på powo.science.kew.org.
- 2007 Sacchetti, G.; et al. Analytical discrimination of poisonous and nonpoisonous chemotypes of giant fennel (Ferula communis L.). Journal of Agricultural and Food Chemistry. 2007.
- 2013 Scholz, S.; Reyes-Betancort, J. A. Una nueva especie del género Ferula (Apiaceae) de Fuerteventura, islas Canarias. Vieraea, 41: 177-188. 2013.
- Webb, P. B.; Berthelot, S. Histoire Naturelle des Îles Canaries. Tome III, partie 2: Phytographia Canariensis. Paris. 1836-1850.
