Scrophularia nodosa (Brunrot): egenskaper og fordeler

Brunrot (Scrophularia nodosa L.) er en flerårig urt fra de tempererte strøkene på den nordlige halvkule, der den bare mangler i det vestlige Nord-Amerika. Den vokser på fuktig jord, i skogkanter og på brakkmark. Europeisk folkemedisin har i århundrer brukt planten, særlig de overjordiske delene, som et såkalt blodrensende og betennelsesdempende middel, og det vitenskapelige slektsnavnet kommer fra skrofulose, en gammel betegnelse for tuberkulose i lymfeknutene på halsen, fordi knollene på jordstengelen minnet om slike hevelser. Det dreier seg om tradisjonell bruk, og den fytoterapeutiske litteraturen tilskriver dessuten planten glykosider med virkning på hjertet, noe som krever særlig forsiktighet før enhver tilberedning til innvortes bruk.

Brunrot har en kjemisk sammensetning som er rik på iridoider som aukubin og harpagosid, i tillegg til flavonoider og fenolsyrer, og noen av disse stoffene undersøkes i laboratoriet og på dyr, for eksempel i forsøk med sårtilheling og med virkningen på tarmmuskulaturen. Studiene er prekliniske, planten er fortsatt under utforskning, og det finnes ingen dokumentert virkning hos mennesker på hudproblemer, hevelser eller andre tilstander. Artikkelen omtaler derfor bruken som historisk og tradisjonell.

Folkelige og internasjonale navn

• Norsk: brunrot.
• Engelsk: carpenter's square, common figwort, figwort, great pilewort, kernel wort, knotted figwort, murrain grass, woodland figwort.
• Fransk: herbe du siège, scrophulaire noueuse.
• Italiensk: scrofularia, scrofularia nodosa.
• Portugisisk: erva-de-são-guilherme, erva-de-são-pedro, erva-de-são-vicente, erva-do-diabo, escrofulária, escrofulária-nodosa.
• Spansk: escrofularia, hierba de lamparones, hierba de San Pedro, hierba para las almorranas.
• Tysk: Knotige Braunwurz.

Botaniske synonymer

Gjennom taksonomiens historie har Scrophularia nodosa L. samlet mange synonymer, noe som gjenspeiler den vide utbredelsen og variasjonen i vekstform, blomsterfarge og bladtagging mellom bestander fra ulike områder. Flere av navnene tilsvarer varieteter og underarter beskrevet i Europa og Asia, som i dag regnes til arten, og kjenner man dem, er det lettere å kjenne igjen planten i eldre floraer og studier. Arten må ikke forveksles med Scrophularia ningpoensis, xuan shen fra tradisjonell kinesisk medisin, som hører til samme slekt, men er en annen plante.

• Scrophularia capitata Raf.
• Scrophularia cechica Opiz
• Scrophularia foetida Garsault
• Scrophularia foetida Wydler
• Scrophularia halleri Gueldenst. ex Ledeb.
• Scrophularia hemschinica K.Koch
• Scrophularia italica Mill.
• Scrophularia major Bubani
• Scrophularia nodosa subsp. chamaeneriifolia Schustler
• Scrophularia nodosa subsp. foliosa Sennen
• Scrophularia nodosa var. bobartii Pryor
• Scrophularia nodosa var. montana Stiefelh.
• Scrophularia nodosa var. nitida Regel
• Scrophularia nodosa var. purpurascens Salter ex J.J.Blandy
• Scrophularia nodosa var. serrulata Regel
• Scrophularia nodosa var. viridiflora Wimm. & Grab.
• Scrophularia sckellii Spreng.
• Scrophularia serrulata Small
• Scrophularia ternata Schur
• Scrophularia wirtgenii W.D.J.Koch ex Opiz

Botanisk familie: Scrophulariaceae

Brunrot hører til brunrotfamilien (Scrophulariaceae), som har navn etter selve slekten Scrophularia og omfatter urter, busker og noen få trær over hele verden, som regel med toleppede blomster og kapselfrukter. Familien var tidligere langt større, men fylogenetiske studier førte til at mange slekter ble flyttet til andre familier, for eksempel kjempefamilien (Plantaginaceae), der revebjeller i slekten Digitalis havnet, mens slekten Scrophularia ble værende i Scrophulariaceae.

Mange planter i gruppen har en historie som legeurter, og stoffer som iridoider og flavonoider er vanlige blant dem, noe som forklarer den farmakologiske interessen for familien. Det kjemiske slektskapet har også en bakside, for enkelte nærstående planter danner glykosider som virker på hjertet, og derfor krever tilberedninger til innvortes bruk faglig veiledning.

Brukte deler til te og tilberedninger

• Blomstrende overjordiske deler
• Friske blader (tradisjonell utvortes bruk)

Etnobotanisk og tradisjonell bruk

• Historisk nevnt ved skrofulose, knyttet til signaturlæren (en tilstand som i dag krever medisinsk diagnose og behandling).
• Tradisjonell utvortes bruk ved betennelser, blemmer, byller, blåmerker og små sår.
• Tradisjonell utvortes bruk ved eksem og psoriasis med kløe og irritasjon.
• Tradisjonell utvortes bruk ved hemoroider.
• Tradisjonelt nevnt som blodrensende middel, et gammelt begrep for rensing av kroppen.
• Tradisjonelt nevnt ved hovne lymfeknuter og hevelser generelt.
• Tradisjonelt nevnt ved revmatisme og urinsyregikt.

Terapeutiske egenskaper

• Alterativ (tradisjonelt begrep for rensing, uten vitenskapelig belegg)
• Antiinflammatorisk (under utforskning, med prekliniske funn)
• Antirevmatisk (tradisjonelt nevnt)
• Avførende (tradisjonelt nevnt)
• Hjerteaktiv (glykosider med digitalislignende virkning beskrevet i tradisjonell litteratur, årsak til kontraindikasjon)
• Krampeløsende (observert i isolert dyretarm, under utforskning)
• Kretsløpsstimulerende (tradisjonelt nevnt)
• Leverstimulerende (tradisjonelt nevnt)
• Lymfatisk (tradisjonelt nevnt, uten kliniske forsøk)
• Mildt vanndrivende (tradisjonelt nevnt)
• Smertestillende (tradisjonelt nevnt)
• Sårlegende (iridoider med sårtilhelende aktivitet i laboratorieforsøk)

Fytokjemisk profil

De best studerte innholdsstoffene i brunrot er iridoidene, blant annet aukubin, katalpol, harpagid og harpagosid, der det siste er det samme stoffet som finnes i djevelklo, i tillegg til acylerte iridoider og fenyletanoide glykosider isolert fra de overjordiske delene. I et laboratorieforsøk viste acylerte iridoider fra planten aktivitet i modeller for sårtilheling, og arbeider med in vitro-kulturer har undersøkt hvordan planten danner disse stoffene, men resultatene er prekliniske og beviser ingen virkning hos mennesker. De underjordiske delene inneholder fenolsyrer som kaffesyre, ferulsyre og vanillinsyre, og eldre analyser har også påvist flavonoider og frie aminosyrer. Tradisjonell fytoterapeutisk litteratur tilskriver i tillegg planten hjerteaktive, digitalislignende glykosider som ikke er godt kjemisk karakterisert, og som begrunner de hjerterelaterte kontraindikasjonene som beskrives lenger ned.

• Aminosyrer (alanin, fenylalanin, isoleucin, lysin, treonin, tyrosin, valin)
• Fenolsyrer (ferulsyre, kaffesyre, vanillinsyre)
• Fenyletanoide glykosider
• Flavonoider
• Hjerteaktive glykosider (beskrevet i tradisjonell litteratur)
• Iridoider (aukubin, harpagid, harpagosid, katalpol)

Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)

• Grøtomslag og kompress (utvortes bruk)
• Infusjon (utvortes til skylling, innvortes kun etter faglig veiledning)
• Kapsler (kun etter faglig veiledning)
• Tinktur (kun etter faglig veiledning)
• Tørket urt

På grunn av de hjerteaktive glykosidene som tilskrives planten, inneholder denne artikkelen ingen oppskrifter til innvortes bruk, og enhver tilberedning som skal svelges, bør foreskrives og følges opp av helsepersonell.

Synergi med andre planter

Tradisjonelle rensende blandinger med storborre, klengemaure og rødkløver

I tradisjonell engelsk urtemedisin inngår brunrot i såkalt rensende blandinger sammen med storborre (Arctium lappa), klengemaure (Galium aparine) og rødkløver (Trifolium pratense), som tradisjonelt ble brukt ved hudplager og hovne lymfeknuter. Kombinasjonene bygger på overlevering uten kliniske forsøk, og siden det gjelder innvortes bruk, krever de forskrivning fra fagperson. Rødkløver har dessuten egne begrensninger ved hormonfølsomme tilstander. Forstørrede lymfeknuter skal alltid undersøkes av lege.

Fordøyelsesblandinger med berberis, løvetann og rabarbra

Noen gamle urteoppskrifter kombinerer tinktur av brunrot med berberis (Berberis vulgaris), løvetann (Taraxacum officinale) eller legerabarbra (Rheum officinale) i tilberedninger som tradisjonelt ble brukt ved treg fordøyelse og forstoppelse. Rabarbra er et stimulerende avføringsmiddel, berberis har egne kontraindikasjoner, blant annet under graviditet, og kombinasjonen er ikke undersøkt. Den bør derfor ikke lages hjemme og skal ikke brukes av personer med hjertesykdom.

Tradisjonell te med solhatt ved forkjølelse

Overleveringen nevner bruk av brunrot i te mot forkjølelse, noen ganger blandet med rød solhatt (Echinacea purpurea), en plante som tradisjonelt brukes som støtte for immunforsvaret. Bruken er historisk og blandingen er ikke studert, og de samme hjerterelaterte begrensningene som gjelder brunrot, gjelder for enhver te som inneholder den.

Tradisjonell sammenligning med djevelklo

Enkelte urtekyndige nevner brunrot som et mulig alternativ til djevelklo (Harpagophytum procumbens) ved revmatiske smerter, fordi begge inneholder harpagosid. Det er likevel helt ulike planter, fra forskjellige familier og med ulik sammensetning, og en tilsvarende virkning er aldri påvist. Brunrot innebærer dessuten risiko for hjertet som djevelklo ikke har.

Oppskrifter og bruksprotokoller

Grøtomslag av friske blader

En tilberedning for tradisjonell utvortes bruk som legges på små hudbetennelser, blemmer og blåmerker.

Ingredienser: friske blader av brunrot og litt varmt vann.

Tilberedning: Skyll bladene og mos dem til en masse, varm den lett i vannbad eller med litt varmt vann, og vent til den har en behagelig temperatur. Legg den på området, dekk til med en ren klut og la den ligge i 30 minutter til 1 time. Bruk den bare på hel hud eller overfladiske skader, test først på et lite hudområde og avbryt ved irritasjon.

Kompress med infusjon til utvortes bruk

En tilberedning for tradisjonell utvortes bruk, som skylling eller kompress på irritert og kløende hud.

Ingredienser: 1 spiseskje tørkede overjordiske deler av brunrot og 250 ml kokende vann.

Tilberedning: Hell det kokende vannet over urten, legg på lokk og la det trekke i 10 til 15 minutter. Sil, la væsken bli helt kald, og bruk den til kompresser eller skylling av huden uten å drikke den. Eksem, psoriasis og hemoroider som varer ved eller blir verre, må vurderes av lege.

Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.

Tilknyttede terapier

Homøopati

Homøopatien bruker preparater av Scrophularia nodosa i høye fortynninger, som tradisjonelt anbefales ved hemoroider ledsaget av generell tretthet og ved hovne lymfeknuter. Homøopatiens virkning støttes ikke av konsistent vitenskapelig evidens, og blødning fra endetarmen, forstørrede lymfeknuter eller vedvarende tretthet krever medisinsk utredning før man prøver noen form for supplerende tilnærming.

Tradisjonell europeisk urtemedisin

I tradisjonell europeisk og engelsk urtemedisin ble brunrot regnet blant de alterative midlene, et gammelt uttrykk for planter som angivelig skulle rense blodet, og den ble særlig brukt ved kroniske hud- og lymfeknuteplager. Moderne urtekunnskap tar vare på denne overleveringen, men erkjenner mangelen på kliniske forsøk og tilstedeværelsen av hjerteaktive glykosider. Derfor er planten forbeholdt forskrivning fra fagfolk og ikke ment for hjemmelagde midler til innvortes bruk.

Kontraindikasjoner og bivirkninger

Hjertet og hjertemedisiner

Merk: tradisjonell fytoterapeutisk litteratur tilskriver brunrot glykosider med hjerteaktiv, digitalislignende virkning. Derfor er planten tradisjonelt kontraindisert hos personer med ventrikkeltakykardi og andre hjertesykdommer, og det kreves ubetinget forsiktighet hos personer som tar digoksin eller andre antiarytmika, på grunn av risikoen for additiv virkning. Personer med en hvilken som helst hjertesykdom, eller som bruker hjertemedisiner, skal ikke bruke planten innvortes uten medisinsk veiledning.

Generelle kontraindikasjoner

Brunrot bør unngås under graviditet og amming fordi det mangler sikkerhetsdata, og det finnes ingen data som støtter bruk hos barn. Personer med kjent overfølsomhet for planter i brunrotfamilien (Scrophulariaceae) bør også unngå den. Iridoidene, som harpagosid og aukubin, og studiene av sårtilheling er prekliniske og gjort i laboratoriet og på dyr. Planten er fortsatt under utforskning og har ingen dokumentert virkning hos mennesker.

Skrofulose og hudsykdommer

Skrofulose, som har gitt planten navnet, er tuberkuløs lymfadenitt, altså hovne lymfeknuter forårsaket av tuberkulose, og denne bruken nevnes her bare som en historisk kuriositet. Tilstanden krever moderne medisinsk diagnose og behandling med antibiotika, aldri selvmedisinering med planten. På samme måte finnes det ingen påvist virkning ved eksem, psoriasis eller hemoroider utover den overleverte utvortes bruken.

Bivirkninger

I høye doser kan planten være giftig, og selv i mindre mengder kan følsomme personer få kvalme og annet ubehag i mage og tarm. Utvortes bruk gir sjelden irritasjon, men en test på et lite hudområde anbefales, og enhver uønsket reaksjon bør føre til at bruken stanses og at man søker faglig råd.

Må ikke forveksles med andre planter

Brunrot er ikke det samme som Scrophularia ningpoensis (xuan shen), en annen art som brukes i tradisjonell kinesisk medisin, og heller ikke Harpagophytum procumbens (djevelklo), en helt annen plante som bare har stoffet harpagosid felles med den. Opplysninger om sikkerhet og bruk av disse plantene gjelder ikke for brunrot.

Kuriositeter

Navnets opprinnelse

Slektsnavnet Scrophularia kommer av skrofulose, det gamle navnet på tuberkuløs lymfadenitt, som ga hevelser i lymfeknutene på halsen. Ifølge signaturlæren, som hevdet at en plantes utseende viste hva den kunne brukes til, minnet knollene på brunrotens jordstengel om disse hevelsene. Derfra kommer den tradisjonelle bruken, som i dag bare har historisk interesse, siden sykdommen behandles med antibiotika.

God biplante

Brunrot er en god biplante, og de små, rødbrune og lite iøynefallende blomstene gir rikelig med nektar som tiltrekker bier, veps og andre pollinatorer. Veps er faktisk blant de hyppigste gjestene, og planten bidrar til det biologiske mangfoldet i skogkanter og på fuktige arealer.

Folketro

Beretninger om middelaldersk folketro knytter brunrot til magisk beskyttelse, for eksempel for å holde onde ånder borte eller som amulett mot pest. Disse tradisjonene hører til europeisk folklore og viser hvordan en beskjeden plante fikk et ry som strakk seg langt ut over bruken som legemiddel.

Ofte stilte spørsmål