Sarsaparill (Smilax ornata Lem.) er en flerårig klatreplante med tornete stengler, hjemmehørende i Mexico og Mellom-Amerika, som har vært brukt i tradisjonell medisin i flere hundre år. Røttene er den mest verdsatte delen av planten og danner grunnlaget for infusjoner, avkok og ekstrakter, som urtetradisjonen har gjort kjent som et naturlig tonikum og et blodrensende middel. Moderne forskning har begynt å undersøke noen av disse bruksområdene i laboratorie- og dyrestudier, men kliniske data fra mennesker er fortsatt sparsomme, og planten hører derfor fremdeles hjemme i den tradisjonelle bruken og de foreløpige studiene.
På mange språk er navnene på sarsaparill i slekt med det spanske zarzaparrilla, et ord hvis opprinnelse forklares lenger ned, i avsnittet om kuriositeter.
- Norsk: sarsaparill.
- Engelsk: Honduran sarsaparilla, Jamaican sarsaparilla, sarsaparilla.
- Fransk: salsepareille.
- Italiensk: salsapariglia.
- Portugisisk: salsaparrilha, salsaparrilha-do-reino, salsaparrilha-espanhola, salsaparrilha-vermelha.
- Spansk: salsaparrilla, zarzaparrilla.
- Tysk: Sarsaparilla.
Botaniske synonymer
Smilax ornata Lem. har samlet en rekke botaniske synonymer opp gjennom tiden, noe som gjenspeiler hvor sammensatt klassifiseringen av arten har vært, og slik taksonomisk variasjon er vanlig hos planter med stor geografisk utbredelse og lang tradisjonell bruk. De som oftest nevnes i den botaniske litteraturen, er følgende:
- Smilax grandifolia Regel (1856)
- Smilax ornata Hook. (1889), et navn som ikke tilsvarer arten Lemaire beskrev i 1865
- Smilax regelii Killip & C.V.Morton
- Smilax utilis Hemsl. (1899)
Botanisk familie: Smilacaceae
Smilax ornata tilhører familien Smilacaceae, som hovedsakelig består av vedaktige klatreplanter, og artene i slekten Smilax er vidt utbredt i tropiske og subtropiske strøk. Disse plantene kjennetegnes av stengler som ofte er tornete, og av blader med fremtredende nerver, og familien er kjent for innholdet av steroidsaponiner, forbindelser som tilskrives en stor del av de medisinske egenskapene til artene. Sarsaparill er et av de mest kjente eksemplene i denne gruppen og skylder ryktet sitt røttene, som er rike på fytokjemiske stoffer.
Brukte deler til te og tilberedninger
- Røtter
Roten er den delen av sarsaparill som brukes i tradisjonen, tørket og finhakket til hjemmelagde avkok og tinkturer, og den bearbeides av industrien til ekstrakter og kapsler.
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
Bruksområdene som er listet opp nedenfor, hører til den tradisjonelle og folkelige bruken av sarsaparill og har ingen klinisk dokumentasjon, slik at de tjener som historisk og etnobotanisk dokumentasjon og ikke som anbefaling om behandling.
- Allment tonikum
- Blodrensende middel
- Feber og hoste
- Gikt og høy urinsyre
- Hudproblemer (dermatofytose, psoriasis)
- Kronisk tretthet
- Lindring av smerter ved artritt og revmatisme
- Syfilis og lepra (historisk bruk, i dag erstattet av moderne medisin)
- Vanndrivende middel
Terapeutiske egenskaper
Egenskapene som tilskrives sarsaparill, kommer først og fremst fra tradisjonen og fra prekliniske studier med ekstrakter av roten, og ingen av dem er bekreftet i kliniske forsøk med mennesker.
- Antimikrobiell (virkning på bakterier og sopp nevnt i den tradisjonelle bruken og i foreløpige studier)
- Antioksidant (nøytralisering av frie radikaler undersøkt i laboratoriestudier)
- Betennelsesdempende (aktivitet observert i prekliniske studier med ekstrakter av planten, uten klinisk dokumentasjon)
- Immunmodulerende (mulig påvirkning av immunforsvaret, fortsatt på et tidlig forskningsstadium)
- Leverbeskyttende (beskyttelse av leveren antydet i den tradisjonelle bruken, uten klinisk dokumentasjon)
- Synergistisk (tradisjonelt brukt i urteblandinger, der den skulle øke opptaket av andre bestanddeler, uten klinisk dokumentasjon)
Fytokjemisk profil
Røttene av sarsaparill inneholder ulike klasser av forbindelser, særlig steroidsaponiner, en kjemisk gruppe som er typisk for familien Smilacaceae og den best undersøkte i røttene hos slekten Smilax.
- Fenolsyrer
- Flavonoider
- Parillin
- Plantesteroler
- Saponiner (sarsaparilla R1, sarsaparilla R2, sarsaparillosid, sarsaponin)
- Triterpener
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
- Avkok
- Flytende ekstrakt
- Infusjon
- Kapsler
- Tinktur
- Tørrekstrakt
Fordi det er roten som brukes, er avkok den mest tradisjonelle hjemmelagde tilberedningen, mens kapsler, tinkturer og standardiserte ekstrakter er de vanligste formene i dagens fytoterapi. Uansett form bør mengde og varighet avtales med helsepersonell, ettersom det finnes lite klinisk kunnskap om trygge doser.
Synergi med andre planter
Hudhelse
Sarsaparill kombineres tradisjonelt med storborre (Arctium lappa) og løvetann (Taraxacum officinale) i folkelige blandinger med blodrensende profil, der de tre plantene skulle forene de blodrensende og betennelsesdempende virkningene som tradisjonen tilskriver dem. Denne bruken er registrert ved psoriasis og andre hudtilstander, men kombinasjonen har ingen klinisk dokumentasjon, og vedvarende hudproblemer krever vurdering hos hudlege.
Støtte til immunforsvaret
I tradisjonelle blandinger rettet mot immunforsvaret settes sarsaparill sammen med rød solhatt (Echinacea purpurea), særlig i perioder med nedsatt motstandskraft. I denne kombinasjonen gir tradisjonen sarsaparill rollen som allment tonikum og rød solhatt rollen som stimulerende for kroppens naturlige forsvar, selv om blandingen ikke er vurdert i kliniske studier og ikke erstatter medisinsk behandling ved infeksjoner.
Menns helse
Sarsaparill brukes også tradisjonelt sammen med sagpalme (Serenoa repens) i preparater knyttet til menns velvære, der folketradisjonen beskriver den som et tonikum for forplantningsorganene og som en mulig støtte ved hormonelle spørsmål. Ingen av disse virkningene er bekreftet i kliniske studier, og plager knyttet til menns helse bør vurderes av en lege før man tar i bruk planter.
Oppskrifter og bruksprotokoller
Tradisjonelt avkok av sarsaparillrot
I folketradisjonen er avkok av roten den vanligste tilberedningen av sarsaparill, og det drikkes gjerne som blodrensende middel, en bruk som bygger på tradisjonen og ikke på kliniske studier.
Ingredienser: 1 spiseskje tørket, finhakket sarsaparillrot og 500 ml vann.
Tilberedning: Legg roten og vannet i en kjele, varm opp til det koker, skru deretter ned varmen og la det småkoke i 15 til 20 minutter. Sil og drikk det lunkent. Daglig mengde og varighet bør fastsettes sammen med helsepersonell, fordi saponinene i roten kan irritere fordøyelseskanalen i høye doser, og avkoket skal ikke brukes under graviditet og amming eller til små barn.
Hjemmelaget tinktur av sarsaparillrot
Tinkturen er en konsentrert form av roten som tradisjonen forbinder med lindring av betennelser, uten at denne bruken er bekreftet i studier med mennesker.
Ingredienser: 50 g tørket sarsaparillrot og 250 ml kornsprit fortynnet til 70 %.
Tilberedning: Legg roten i en mørk glassflaske, dekk den med alkoholen og la den trekke i 2 til 4 uker, og rist flasken daglig. Etter denne perioden siler du tinkturen og oppbevarer den i en mørk flaske. Fordi den inneholder alkohol og er mer konsentrert enn te, bør dose og hyppighet avtales med helsepersonell, og tinkturen skal ikke brukes under graviditet og amming eller til barn.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Fytoterapi
I fytoterapien verdsettes sarsaparill som tonikum og blodrensende middel, og den forbindes tradisjonelt med kroniske tilstander som hudproblemer og revmatisme. Standardiserte ekstrakter er vanlige, og kapsler og tinkturer er blant de mest brukte administrasjonsformene, mens plantens virkning først og fremst tilskrives saponinene og flavonoidene i roten. De tilgjengelige studiene er likevel i stor grad prekliniske, slik at sarsaparill i beste fall regnes som et supplement og ikke erstatter medisinsk behandling av noen av disse tilstandene.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Generelle kontraindikasjoner
Sarsaparill inneholder saponiner og har tradisjonelt vært brukt som smakstilsetning og blodrensende middel, men det finnes lite kliniske data om sikkerhet og effekt. Derfor må restriksjonene nedenfor respekteres, og all bruk bør skje etter faglig veiledning:
- Allergi: personer med allergi mot planter i familien Smilacaceae må unngå sarsaparill, selv om denne typen allergi er sjelden.
- Barn: skal ikke brukes til små barn.
- Graviditet og amming: sarsaparill er kontraindisert under graviditet og amming.
- Nyresykdom: personer med nyresykdom bør være forsiktige, fordi store doser kan forverre tilstanden.
Bivirkninger
Saponinene kan irritere fordøyelseskanalen i høye doser, og derfor skal mengde og varighet ikke fastsettes på egen hånd. Uten dokumentert effekt erstatter sarsaparill ikke medisinsk behandling ved noen av tilstandene som tradisjonen forbinder den med.
Legemiddelinteraksjoner
Sarsaparill kan interagere med visse legemidler og forsterke virkningen av blodfortynnende midler, slik at personer som behandles med warfarin eller andre blodfortynnende midler, bør være ekstra oppmerksomme. Planten kan også endre omsetningen av andre legemidler, og den som bruker et legemiddel fast, bør rådføre seg med lege eller farmasøyt før kombinasjonen for å unngå uønskede interaksjoner.
Kuriositeter
Navnet sarsaparill kommer fra det spanske zarzaparrilla, et ord sammensatt av zarza, som betyr «bjørnebærkratt» eller «tornebusk», og parrilla, som viser til en «liten vinranke». Sammensetningen beskriver godt plantens klatrende og tornete natur og viser hvordan den ble oppfattet historisk, som et vitnesbyrd om det karakteristiske utseendet.
Historisk bruk mot kjønnssykdommer og lepra
Sarsaparill har hatt en fremtredende plass i farmakologiens historie som middel mot kjønnssykdommer og lepra. I verkene til legene Johannes Franc (1649-1725) og Friedrich Hoffmann (1660-1742) drøftes den som et alternativ til kvikksølv i behandlingen av kjønnssykdommer, og i 1952 analyserte en studie fremdeles saponinene fra to sarsaparillarter, blant dem Smilax ornata, som ble brukt mot lepra. I 1959 beskrev et annet arbeid bruken av planten sammen med dapson hos pasienter med lepromatøs lepra, men i dag har syfilis og lepra egen medisinsk behandling med antimikrobielle midler, og denne bruken av planten tilhører bare historien.
Bruk i drikker
Sarsaparill var en sentral ingrediens i produksjonen av brus, der den mest kjente er root beer, og den inngikk også i oppskriften på gammeldagse lakrisgodterier. Med tiden ble den mindre populær som smakstilsetning, men den jordaktige og særpregede smaken av roten er fortsatt verdsatt i enkelte håndverksdrikker, som en kulturell arv etter planten.
Ofte stilte spørsmål
Hva er sarsaparill?
Sarsaparill (Smilax ornata) er en flerårig klatreplante med tornete stengler, hjemmehørende i Mexico og Mellom-Amerika, og den tilhører familien Smilacaceae. Røttene er den delen som brukes i tradisjonell medisin, der planten har ry som tonikum og blodrensende middel, selv om det finnes lite kliniske data om disse bruksområdene.
Hva brukes sarsaparillte til?
I folketradisjonen brukes te laget som avkok av roten som blodrensende og vanndrivende middel, ved hudproblemer som psoriasis og ved smerter knyttet til artritt, revmatisme og gikt. Denne bruken bygger på tradisjonen og på foreløpige studier uten klinisk dokumentasjon, og teen erstatter ikke medisinsk behandling.
Hva er den tradisjonelle bruken av sarsaparill ved hudproblemer?
Sarsaparill brukes tradisjonelt ved psoriasis og dermatofytose, ofte i kombinasjon med storborre og løvetann i blodrensende blandinger. Prekliniske studier har observert betennelsesdempende aktivitet i ekstrakter av planten, og virkningen på bakterier og sopp nevnes i den tradisjonelle bruken og i foreløpige studier, men det finnes ingen dokumentasjon på effekt hos mennesker, og vedvarende hudproblemer krever vurdering hos hudlege.
Har sarsaparill kontraindikasjoner?
Ja, sarsaparill er kontraindisert under graviditet og amming, skal ikke brukes til små barn og må unngås av personer med allergi mot planter i familien Smilacaceae. Personer med nyresykdom må være forsiktige, den som bruker blodfortynnende midler som warfarin, bør rådføre seg med lege først, og saponinene i roten kan irritere fordøyelseskanalen i høye doser.
Kan gravide, ammende og barn bruke sarsaparill?
Nei, sarsaparill er kontraindisert under graviditet og amming og skal ikke brukes til små barn, fordi det finnes lite sikkerhetsdata om planten. Restriksjonen gjelder alle tilberedningsformer, også tinkturen, som i tillegg til å være mer konsentrert inneholder alkohol.
Erstatter sarsaparill medisinsk behandling?
Nei, fordi sarsaparill ikke har dokumentert effekt, og den erstatter derfor ikke medisinsk behandling ved noen av tilstandene som tradisjonen forbinder den med, som artritt, gikt eller psoriasis. Den gamle bruken mot syfilis og lepra er for eksempel erstattet av moderne medisin, og all bruk av planten bør drøftes med helsepersonell på forhånd.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
- PMC2012 Challinor VL, et al. Steroidal saponins from the roots of Smilax sp.: structure and bioactivity. Steroids. 2012.
- PMC2020 Khan A, et al. Investigation of the preliminary mechanism of action for the acute anti-inflammatory activity of the methanol extract of Smilax ornata Lem.. J Ethnopharmacol. 2020.
- PMC2019 Khan AK, et al. Investigation of the anti-inflammatory and the analgesic effects of the extracts from Smilax ornata Lem. (Jamaican sarsaparilla) plant. J Ethnopharmacol. 2019.
- PMC1952 Paris R, et al. The saponosides of two sarsaparilla plants (Smilax ornata Lem. and Smilax japicanga Griseb.) used against leprosy. Ann Pharm Fr. 1952.
- PMC1959 Rollier R. Treatment of lepromatous leprosy by a combination of DDS and sarsaparilla (Smilax ornata). Int J Lepr. 1959.
- PMC2021 Schochow M, et al. Mercury or sarsaparilla. On the pharmacotherapy of venereal diseases by Johannes Franc (1649-1725) and Friedrich Hoffmann (1660-1742). Urologe A. 2021.
