Chimaphila umbellata (L.) W.P.C.Barton / Bittergrønn, internasjonalt også kjent som pipsissewa eller prince’s pine, er en liten flerårig urt i lyngfamilien (Ericaceae). Den vokser vilt i tørre skoger og på sandjord i hele den tempererte delen av den nordlige halvkule og har lenge vært verdsatt for sine tradisjonelle bruksområder. Planten blir opptil 35 cm høy og har en enkel stengel med vintergrønne, blanke og tannede blader som sitter parvis motsatt eller i kranser. Blomstene, som varierer fra hvite til rosa, sitter samlet i en liten skjerm med 4 til 8 blomster.
Gjennom historien har bittergrønn vært brukt av mange kulturer, blant dem urfolk på Columbia-platået i det nordvestlige Nord-Amerika, som ifølge etnografiske kilder laget avkok av planten ved tuberkulose. Planten har også vært brukt som smakstilsetning i søtsaker og drikker, som root beer, og som ingrediens i te. Moderne forskning har kartlagt artens fytokjemiske profil og funnet stoffer med biologisk aktivitet i laboratorieforsøk, men det mangler fortsatt kliniske studier som kan bekrefte denne bruken hos mennesker. Innholdet av arbutin, som frigjør hydrokinon i kroppen, gjør det dessuten nødvendig å være forsiktig med hvor lenge planten brukes.
Flere av plantens navn på andre språk viser til vinteren, siden bladene holder seg grønne hele året, slik man ser i de tyske formene med Winterlieb og Wintergrün og i det engelske umbellate wintergreen, samlet i listen nedenfor.
- Norsk: bittergrønn.
- Engelsk: pipsissewa, prince’s pine, umbellate wintergreen.
- Fransk: chimaphile à ombelles, herbe à peigne.
- Italiensk: chimafila, piroletta.
- Portugisisk: erva-de-inverno, pinheiro-do-príncipe, pipsissewa, quimafila.
- Spansk: pírola umbelada, quimafila.
- Tysk: Dolden-Winterlieb, Doldiges Wintergrün, Doldiges Winterlieb.
Botaniske synonymer
Chimaphila umbellata har fått noen botaniske synonymer i løpet av plantetaksonomiens historie. Selv om Chimaphila umbellata (L.) W.P.C.Barton i dag er det aksepterte vitenskapelige navnet, dukker andre navn fortsatt opp i eldre litteratur eller i andre klassifikasjonssystemer. Synonymene speiler de taksonomiske revisjonene som er gjort etter hvert som ny kunnskap har kommet til, og begynner med selve basionymet, Pyrola umbellata, navnet Linné brukte da han beskrev arten i slekten Pyrola.
- Chimaphila corymbosa Pursh
- Chimaphila cymosa W.P.C.Barton
- Pyrola umbellata L.
Botanisk familie: Ericaceae
Chimaphila umbellata hører til lyngfamilien (Ericaceae), en mangfoldig gruppe med busker, trær og urter, mange av dem kjent for prydblomster og spiselige frukter. Familien er kosmopolitisk, med arter tilpasset et vidt spekter av leveområder, fra tempererte skoger til arktiske og alpine strøk. Den er ofte knyttet til sur og næringsfattig jord, der samspillet med mykorrhizasopp hjelper røttene med å ta opp det lille jordsmonnet har å by på.
Innenfor Ericaceae hører bittergrønn til tribus Pyroleae, en gruppe som eldre klassifikasjoner regnet som en egen familie, Pyrolaceae. Arten skiller seg ut ved å være flerårig og miksotrof, det vil si at den kan hente en del av karbonet og næringsstoffene fra sopp i jorda i tillegg til det den produserer gjennom fotosyntesen, et fenomen som er dokumentert i studier med stabile isotoper. Familien er også rik på sekundære stoffer som flavonoider og garvestoffer, som står for mye av den farmakologiske interessen for mange av artene, blant dem bittergrønn.
Brukte deler til te og tilberedninger
Bladene står for de fleste tilberedningene som er beskrevet i denne artikkelen, som te og tinkturer, og også røttene er blant plantedelene som brukes i tradisjonen.
- Blader
- Røtter
Etnobotanisk og tradisjonell bruk
Punktene nedenfor samler historiske og folkelige kilder om bruken av planten og er ikke det samme som dokumenterte indikasjoner, særlig ved alvorlige sykdommer, som alltid krever diagnose og oppfølging fra lege.
- Angst og epilepsi (folkelig bruk, uten vitenskapelig dokumentasjon).
- Avkok brukt ved tuberkulose av urfolk på Columbia-platået (historisk kilde).
- Hjerteplager (folkelig bruk, uten vitenskapelig dokumentasjon).
- Kramper (folkelig bruk).
- Kronisk revmatisme (tradisjonell bruk).
- Plager i blære og nyrer (tradisjonell bruk; planten er kontraindisert ved nyresykdom).
- Smakstilsetning i søtsaker og drikker, som root beer.
- Urinveisinfeksjoner (tradisjonell bruk, som ikke erstatter medisinsk vurdering).
- Vanndrivende og svettedrivende (tradisjonell bruk).
- Væskeopphopning (tradisjonell bruk).
Terapeutiske egenskaper
Egenskapene i listen kombinerer tradisjonell bruk med resultater fra studier som for det meste er prekliniske, utført på celler og mikroorganismer, og de må derfor ikke leses som dokumenterte behandlingsindikasjoner hos mennesker.
- Adstringerende (trekker sammen vev, en effekt knyttet til garvestoffene)
- Antibakteriell (aktivitet observert in vitro, uten klinisk bekreftelse)
- Antimykotisk (aktivitet observert i laboratorieforsøk)
- Antioksidant (aktivitet målt i laboratorieforsøk)
- Antiproliferativ (aktivitet observert i laboratoriestudier, uten klinisk dokumentasjon)
- Betennelsesdempende (tradisjonell bruk og foreløpige studier)
- Svettedrivende (tradisjonelt brukt for å fremkalle svette)
- Vanndrivende (tradisjonelt brukt for å øke urinproduksjonen)
Den antiproliferative effekten er beskrevet i cellelinjer fra brystkreft hos mennesker, dyrket i laboratoriet, gjennom en form for celledød som kalles nekroptose. Dette funnet gir likevel ikke grunnlag for å bruke planten til å forebygge eller behandle kreft.
Fytokjemisk profil
Den kjemiske profilen til bittergrønn omfatter fenoliske glykosider, naftokinoner, flavonoider og triterpener. Arbutin fortjener særlig oppmerksomhet fordi det frigjør hydrokinon når det omsettes i kroppen, et stoff som henger sammen både med den tradisjonelle bruken av planten i urinveiene og med sikkerhetsbegrensningene som er beskrevet under kontraindikasjoner.
- Arbutin (fenolisk glykosid som frigjør hydrokinon i kroppen)
- Avikularin
- Benzohydrokinoner
- Flavonoider (kvercetin, kaempferol)
- Garvestoffer
- Hyperosid
- Isohomoarbutin
- Kimafilin (naftokinon som er typisk for slekten)
- Kinoner
- Metylsalisylat
- Polyfenoler
- Renifolin
- Sitosterol
- Taraxerol
- Toluhydrokinon
- Triterpener
- Ursolsyre
I 2015 isolerte forskere et nytt naftalenglykosid fra planten som i dyrkede celler hemmet osteoklastdifferensiering stimulert av proteinet RANKL, et resultat som øker interessen for artens kjemi, men som fortsatt er begrenset til laboratoriet.
Tilberedningsformer (te, tinkturer, ekstrakter)
Tradisjonen bruker flere tilberedningsformer, alltid i korte perioder, og all innvortes bruk bør avtales med helsepersonell på grunn av hydrokinonet som frigjøres fra arbutinet i bladene.
- Avkok (planten kokes i vann)
- Ekstrakt (konsentrert form, vanligvis kommersiell)
- Infusjon (te av tørkede blader)
- Sirup
- Tinktur (uttrekk i alkohol)
Synergi med andre planter
Tradisjonell kombinasjon for urinveiene
I tradisjonell plantemedisin kombineres bittergrønn ofte med andre urter knyttet til urinveiene, som mjølbær (Arctostaphylos uva-ursi), einer (Juniperus communis) og buchu (Agathosma betulina). Ifølge tradisjonelle kilder er tanken bak denne synergien å forene vanndrivende og antiseptiske effekter ved urinveisplager, blærestein og væskeopphopning, og samtidig utnytte de utfyllende egenskapene til hver plante. Ingen kliniske studier har imidlertid vurdert sikkerheten eller effekten av slike blandinger hos mennesker.
Slike kombinasjoner krever ekstra forsiktighet, fordi mjølbær også inneholder arbutin og de to plantene sammen gir høyere eksponering for hydrokinon, mens einer har egne begrensninger ved nyresykdom og graviditet. Enhver blanding med bittergrønn bør holde seg innenfor grensen for kortvarig bruk som er beskrevet under kontraindikasjoner, og skje etter råd fra helsepersonell.
Oppskrifter og bruksprotokoller
Tradisjonell te av bittergrønnblader
Ingredienser: tørkede blader av bittergrønn, i en mengde fastsatt sammen med helsepersonell, og 250 ml varmt vann.
Tilberedning: Hell det varme vannet over de tørkede bladene i en kopp, legg på lokk og la det trekke i 10 til 15 minutter før du siler. Tradisjonelle kilder knytter denne teen til en mild vanndrivende effekt og til støtte ved lette urinveisplager. Rådfør deg med helsepersonell om mengden blader, antall kopper per dag og hvor lenge teen skal brukes, noe som ikke bør overstige 1 til 2 uker sammenhengende uten veiledning. Smaken er lett snerpende og kan mildnes med litt honning eller sitron om ønskelig.
Tinktur av bittergrønn i tradisjonell bruk
Ingredienser: tinktur av bittergrønn, kjøpt ferdig eller laget av en urteterapeut, og litt vann til fortynning.
Tilberedning: Tinkturen er en konsentrert form av plantens stoffer og blir i tradisjonell bruk vanligvis fortynnet i litt vann før den inntas. Rådfør deg med helsepersonell om dose og hyppighet, siden konsentrasjonen varierer mellom produsenter og eksponeringen for hydrokinon øker med mengden og brukstiden, noe som gjør sammenhengende bruk ved kroniske tilstander uten oppfølging uegnet.
Tilberedningene ovenfor bygger på tradisjonell overlevering og erstatter ikke profesjonell veiledning. Les kontraindikasjonene og interaksjonene som er beskrevet i denne artikkelen før all innvortes bruk.
Tilknyttede terapier
Homøopati
I homøopatien brukes Chimaphila umbellata som middel ved urinveisplager, laget av den friske planten. Homøopatisk materia medica knytter midlet til symptomer som smertefull vannlating, hindret urinstrøm, tyngdefølelse i blæren og grumsete urin, og nevner det ved prostataforstørrelse og kronisk blærebetennelse. Effekten av homøopati støttes ikke av solid vitenskapelig dokumentasjon, og vedvarende urinveis- eller prostatasymptomer krever medisinsk diagnose før noen form for komplementær tilnærming.
Fytoterapi
I Japan inngår ekstrakt av bittergrønn i Eviprostat, et plantebasert preparat sammensatt av flere planteekstrakter som er undersøkt i studier av godartet prostataforstørrelse. De publiserte resultatene gjelder blandingen som helhet, med antioksidativ og betennelsesdempende aktivitet beskrevet for komponentene i laboratoriet, og gir ikke grunnlag for konklusjoner om bruk av planten alene i hjemmelaget te eller tinktur.
Kontraindikasjoner og bivirkninger
Kontraindikasjoner og risikogrupper
Bittergrønn, også kalt pipsissewa (Chimaphila umbellata), brukes tradisjonelt som vanndrivende middel og urintonikum fordi den inneholder arbutin/hydrokinon, og av den grunn har bruken klare grenser, som er oppsummert i listen nedenfor.
- Kontraindisert ved nyre- eller leversykdom, på grunn av den potensielle giftigheten til hydrokinon ved langvarig bruk.
- Skal ikke brukes av barn.
- Skal ikke brukes i mer enn 1-2 uker sammenhengende uten faglig veiledning.
- Skal ikke brukes under graviditet og amming.
- Vedvarende urinveissymptomer (smerter, blod i urinen, feber) krever medisinsk vurdering, ikke bare plantemedisin.
Personer med kjent overfølsomhet for planter i lyngfamilien (Ericaceae) bør også unngå bittergrønn, og mangelen på sikkerhetsstudier hos gravide, ammende og barn understreker anbefalingen om ikke å bruke planten i disse livsfasene.
Legemiddelinteraksjoner
Det finnes få godt dokumenterte interaksjoner for bittergrønn, men den vanndrivende effekten som tilskrives planten, tilsier forsiktighet hos personer som bruker vanndrivende legemidler eller blodtrykksmedisiner. Den samlede effekten kan påvirke kroppens balanse av væske og mineralsalter. Den som bruker legemidler fast, bør snakke med helsepersonell før oppstart og huske at kombinasjon med andre arbutinrike planter, som mjølbær, øker eksponeringen for hydrokinon.
Bivirkninger
Ved innvortes bruk kan bittergrønn gi lett ubehag i mage og tarm hos enkelte, og utvortes bruk av preparater fra planten kan gi hudirritasjon. For høye doser øker urinmengden, noe som kan være problematisk ved visse helsetilstander. Langvarig bruk øker også eksponeringen for hydrokinon, og enhver bivirkning bør derfor føre til at bruken avsluttes og at man søker faglig råd.
Når bør man oppsøke lege
Vedvarende urinveissymptomer (smerter, blod i urinen, feber) krever medisinsk vurdering, ikke bare plantemedisin, fordi de kan skyldes infeksjoner som trenger antibiotika, stein i urinveiene eller andre sykdommer i nyrer og blære. Det samme gjelder for den som allerede har fått påvist nyre- eller leversykdom, en gruppe der planten er kontraindisert og all egenbehandling med vanndrivende urter bør unngås.
Kuriositeter
Slektsnavnet kommer av gresk cheima, vinter, og philos, venn, en hentydning til bladene som holder seg grønne gjennom den kalde årstiden, en idé som går igjen i det tyske navnet Winterlieb. Det folkelige navnet pipsissewa blir ofte knyttet til et ord fra cree-språket som oversettes med «brytes i små biter», og en av forklaringene som er foreslått, kobler denne betydningen til måten bladene smuldrer opp på når de knuses.
Flere urfolk i Nord-Amerika verdsatte bittergrønn for dens medisinske anvendelser og brukte den ved ulike plager, blant dem revmatisme. Planten fant også veien til kjøkkenet som smakstilsetning i oppskrifter på root beer, noe som viser at den karakteristiske smaken ble satt pris på.
Økologisk sett er bittergrønn interessant fordi den er delvis mykoheterotrof, det vil si at den via sopp knyttet til røttene henter en del av karbonet og næringsstoffene den trenger, fra jorda. Den er ikke en halvparasitt, slik det av og til hevdes, siden den ikke tar ressurser direkte fra andre planter. Studier med stabile karbon- og nitrogenisotoper hos arter i tribus Pyroleae har bidratt til å klargjøre denne levemåten, som ligger mellom full fotosyntese og fullstendig avhengighet av sopp.
Ofte stilte spørsmål
Er bittergrønn trygg for alle?
Nei, fordi planten er kontraindisert ved nyre- eller leversykdom, på grunn av den potensielle giftigheten til hydrokinon ved langvarig bruk, og den skal ikke brukes under graviditet og amming eller av barn. Personer med allergi mot planter i lyngfamilien (Ericaceae) bør også unngå den, og andre voksne bør bare bruke den etter råd fra helsepersonell.
Hvor lenge kan bittergrønn brukes?
Bittergrønn skal ikke brukes i mer enn 1-2 uker sammenhengende uten faglig veiledning, fordi arbutinet i bladene frigjør hydrokinon, et stoff med potensiell giftighet ved langvarig bruk. Hvis plagene som var grunnen til bruken, vedvarer etter denne perioden, er riktig vei å søke medisinsk vurdering i stedet for å forlenge bruken.
Hva har bittergrønn tradisjonelt blitt brukt til?
Tradisjonelle kilder beskriver bittergrønn som vanndrivende middel og urintonikum, brukt ved blæreplager, væskeopphopning og revmatisme, i tillegg til bruken som smakstilsetning i søtsaker og drikker. Laboratoriestudier undersøker den antibakterielle, antimykotiske og antioksidative aktiviteten til stoffene i planten, men disse funnene er ennå ikke bekreftet i kliniske studier.
Hvordan lager man te av bittergrønn?
Tradisjonelt trekker de tørkede bladene i varmt vann i 10 til 15 minutter før teen siles, og man kan tilsette litt honning eller sitron for å mildne smaken. Mengden blader og antall kopper per dag bør fastsettes sammen med helsepersonell, innenfor grensen på 1 til 2 uker sammenhengende bruk.
Finnes det interaksjoner mellom bittergrønn og legemidler?
Det finnes få godt dokumenterte interaksjoner, men den vanndrivende effekten som tilskrives planten, tilsier forsiktighet hos dem som bruker vanndrivende legemidler eller blodtrykksmedisiner. Den som tar legemidler fast, bør rådføre seg med helsepersonell før bruk, og kombinasjon med andre arbutinrike planter, som mjølbær, øker eksponeringen for hydrokinon.
Kan bittergrønn erstatte behandling av urinveisinfeksjon?
Nei, og vedvarende urinveissymptomer (smerter, blod i urinen, feber) krever medisinsk vurdering, ikke bare plantemedisin. Urinveisinfeksjoner kan spre seg til nyrene hvis de ikke får riktig behandling, og bittergrønn er selv kontraindisert ved nyresykdom, noe som gjør en faglig diagnose enda viktigere.
Merk: dette innholdet er informativt og erstatter ikke profesjonell helserådgivning. Rådfør deg med lege eller fytoterapeut før du bruker medisinplanter, spesielt under graviditet, amming eller ved bruk av legemidler.
Referanser og vitenskapelige studier
Se Alle 14 Siterte Kilder
Fagfellevurderte Vitenskapelige Studier (9)
- PMC2023 Ali U, et al. Chimaphila umbellata; a biotechnological perspective on the coming-of-age prince’s pine. Phytochemical Reviews. 2023.
- PEER2021 Das N, et al. Chimaphila umbellata extract exerts anti-proliferative effect on human breast cancer cells via RIP1K/RIP3K-mediated necroptosis. Phytomedicine Plus. 2021.
- PMC2008 Galván IJ, et al. Antifungal and antioxidant activities of the phytomedicine pipsissewa, Chimaphila umbellata. Phytochemistry. 2008.
- PMC2009 Hynson NA, et al. Isotopic evidence of full and partial myco-heterotrophy in the plant tribe Pyroleae (Ericaceae). New Phytologist. 2009.
- PEER2024 NatureServe. Chimaphila umbellata. NatureServe Explorer. 2024.
- PMC2007 Oka M, et al. Relevance of anti-reactive oxygen species activity to anti-inflammatory activity of components of eviprostat, a phytotherapeutic agent for benign prostatic hyperplasia. Phytomedicine. 2007.
- PMC2015 Shin BK, et al. A new naphthalene glycoside from Chimaphila umbellata inhibits the RANKL-stimulated osteoclast differentiation. Archives of Pharmacal Research. 2015.
- PMC2007 Tedersoo L, et al. Parallel evolutionary paths to mycoheterotrophy in understorey Ericaceae and Orchidaceae: ecological evidence for mixotrophy in Pyroleae. Oecologia. 2007.
- PMC2015 Vandal J, et al. Antimicrobial activity of natural products from the flora of Northern Ontario, Canada. Pharmaceutical Biology. 2015.
Institusjonelle Kilder (3)
- GOV Jepson WL. A Flora of California. University of California, Berkeley. s. 47-48.
- GOV1985 Patterson PA, et al. Field Guide to the Forest Plants of Northern Idaho. USDA Forest Service. 1985.
- GOV USDA Forest Service. Chimaphila umbellata. Fire Effects Information System (FEIS).
Supplerende Lesning (2)
- 1978 Green E. A Modern Appalachian Folk Healer. Appalachian Journal. 1978.
- 1990 Hunn ES. Nch’i-Wana, The Big River: Mid-Columbia Indians and Their Land. University of Washington Press. 1990.
