Atropa belladonna (belladonnaurt): giftighet og kontraindikasjoner

Atropa belladonna L. / belladonnaurt, som på norsk rett og slett kalles belladonnaurt, er en flerårig urteaktig plante i søtvierfamilien (Solanaceae) og regnes blant de giftigste artene i den europeiske floraen. Den er naturlig hjemmehørende i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia, og alle deler av planten inneholder tropanalkaloider som kan gi alvorlig og potensielt dødelig forgiftning. Denne veiledningen skal hjelpe leseren å kjenne igjen faren og unngå enhver form for selvmedisinering med planten.

Ved inntak eller mistanke om forgiftning må du straks søke akutt medisinsk hjelp og kontakte giftinformasjonssentralen i landet ditt. Tilstanden kan utvikle seg raskt, og ingen hjemmeråd kan erstatte en medisinsk vurdering. Nedenfor går vi gjennom stoffene som gjør planten giftig, varselsignalene, gruppene med høyest risiko og kjennetegnene som gjør det mulig å identifisere planten før en ulykke skjer.

Folkelige og internasjonale navn

På mange språk spiller navnene på planten på faren den utgjør. Det gjelder for eksempel cereja-do-diabo («djevelens kirsebær») på portugisisk, deadly nightshade («dødelig søtvier») på engelsk og Tollkirsche på tysk, omtrent «galskapens kirsebær».

• Engelsk: belladonna, deadly nightshade, death cherries, devil’s berries.
• Fransk: belladone, morelle furieuse.
• Italiensk: belladonna, erba della bella donna.
• Portugisisk: beladona, cereja-do-diabo, erva-da-morte, erva-moura-mortal.
• Spansk: belladona, cereza del diablo, solano mayor.
• Tysk: Schwarze Tollkirsche, Tollkirsche, Wolfskirsche.

Folkenavnene krever varsomhet, for i Brasil betegner «erva-moura» uten tillegg vanligvis en annen art, Solanum americanum, som også kalles maria-pretinha.

Botaniske synonymer

World Checklist of Vascular Plants, den taksonomiske databasen bak Plants of the World Online (POWO), aksepterer arten med den bindestrekskrevne formen Linné valgte i 1753, Atropa bella-donna L. Formen Atropa belladonna, uten bindestrek, er den mest utbredte skrivemåten i medisinsk litteratur og betegner nøyaktig den samme planten. De vitenskapelige navnene nedenfor, som arten har fått gjennom århundrene, regnes i dag som synonymer:

• Atropa borealis Kreyer ex Pascher
• Atropa caucasica Kreyer
• Atropa cordata Pascher
• Atropa digitaloides Pascher
• Atropa lethalis Salisb.
• Atropa lutea (Döll) Al-Nowaihi & M.M.Mourad
• Atropa mediterranea Kreyer ex Pascher
• Atropa paschkewiczii Kreyer
• Belladona baccifera Lam.
• Belladona trichotoma Scop.
• Boberella bella-donna (L.) E.H.L.Krause

Den gulfruktede formen, beskrevet som Atropa bella-donna var. lutea Döll, regnes også med i artens synonymi.

Botanisk familie: Solanaceae

Søtvierfamilien (Solanaceae) omfatter rundt 2700 arter, blant dem matplanter som potet, tomat, aubergine og paprika. Ved siden av dem finnes planter som er rike på tropanalkaloider, som piggeple, bulmeurt og engletrompeter. Belladonnaurt hører til tribusen Hyoscyameae, den samme som bulmeurt (Hyoscyamus niger), og de to deler mye av den giftige kjemien.

Giftighet: farlighetsgrad og giftige plantedeler

Varslingsnivået for belladonnaurt er maksimalt: hele planten er giftig, og det finnes ingen fastsatt trygg dose for noen av plantedelene. Roten har høyest innhold av alkaloider, men også blader, blomster, frø og bær er nok til å gi alvorlig og potensielt dødelig forgiftning, særlig hos barn.

De blanke, svarte bærene, omtrent på størrelse med et lite kirsebær, tiltrekker seg barn og kan lure voksne som er vant til å plukke ville bær. Alkaloidinnholdet varierer med plantedel, alder, voksested og innsamlingstidspunkt, slik at det er umulig å forutsi hvor alvorlig en eksponering blir ut fra mengden som er svelget. Selv kontakt mellom plantesaften og øynene kan utvide pupillene, og det var nettopp denne virkningen som ga opphav til en av artens mest kjente historiske bruksmåter.

Giftige stoffer og toksisk virkningsmekanisme

Giftigheten skyldes først og fremst tropanalkaloidene: hyoscyamin, som delvis omdannes til atropin under tørking og ekstraksjon, og skopolamin, også kalt hyoscin. Disse stoffene finnes i alle deler av planten og absorberes lett fra fordøyelseskanalen.

Virkningsmekanismen er antimuskarin antagonisme: alkaloidene binder seg til muskarinreseptorene for acetylkolin, signalstoffet som styrer kroppens hvile- og fordøyelsesfunksjoner, og blokkerer virkningen. Uten denne bremsen øker hjertefrekvensen, pupillene utvider seg, spytt og svette forsvinner, tarmen blir treg, og blæren får vansker med å tømme seg. Når kroppen ikke svetter, mister den også evnen til å kvitte seg med varme. Fordi atropin og særlig skopolamin passerer blod-hjerne-barrieren, når de hjernen og gir et sentralt antikolinergt syndrom med uro, forvirring, delirium og hallusinasjoner.

Symptomer på forgiftning

Det klassiske bildet er det antikolinerge syndromet, som engelskspråklig medisinsk litteratur oppsummerer i en kjent huskeregel: «varm som en hare, blind som en flaggermus, tørr som et bein, rød som en rødbete, gal som en hattemaker». Blant de hyppigste tegnene som er beskrevet ved forgiftninger, er:

• Delirium og usammenhengende tale
• Høy kroppstemperatur (hypertermi) fordi kroppen ikke klarer å svette
• Koma i de alvorligste tilfellene
• Kramper
• Psykomotorisk uro og forvirring
• Svært tørr munn og hals, med svelgevansker
• Syns- og hørselshallusinasjoner
• Takykardi og hjertebank
• Urinretensjon
• Utvidede pupiller (mydriasis), med tåkesyn og lysømfintlighet
• Varm, tørr og rødlig hud, særlig i ansiktet og på halsen

I serien på 49 barn som Caksen og medarbeidere analyserte, var de vanligste tegnene meningsløs tale, takykardi, utvidede pupiller og rødme. Sløvhet, koma og fravær av den forventede takykardien pekte ut de mest alvorlige tilfellene, så et hjerte som ikke slår raskt, bør ikke berolige noen.

Risikogrupper og interaksjoner med legemidler

Alle kan få en alvorlig forgiftning av belladonnaurt, men enkelte grupper har høyere risiko for utilsiktet eksponering eller komplikasjoner:

• Barn: er mest sårbare på grunn av lav kroppsvekt, fordi de blanke bærene frister, og fordi de har vanskelig for å fortelle hva de har fått i seg.
• Eldre: er mer følsomme for antikolinerge virkninger, med høyere risiko for forvirring, urinretensjon og fall.
• Gravide og ammende: det finnes ingen kjent sikkerhetsmargin, og tropanalkaloidene passerer morkaken.
• Hjertesyke: den økte hjertefrekvensen og rytmeforstyrrelsene som alkaloidene gir, kan forverre en eksisterende hjertesykdom.
• Personer med godartet prostataforstørrelse: avslapningen av blæremuskulaturen kan føre til akutt urinretensjon.
• Personer med trangvinkelglaukom: pupillutvidelsen kan utløse et akutt anfall med økt trykk i øyet, med fare for synet.

Virkningen av alkaloidene i belladonnaurt legger seg oppå virkningen av andre antikolinerge legemidler, noe som øker risikoen selv ved små eksponeringer. Blant disse er antihistaminer av første generasjon, antikolinerge krampeløsende midler, antikolinerge parkinsonmidler, enkelte antipsykotika og trisykliske antidepressiver. Alkohol og beroligende midler kan forverre forvirringen og døsigheten, og den som står på fast medisinering, må opplyse helsepersonellet om det.

Hva du skal gjøre ved forgiftning

Ved inntak eller mistanke om forgiftning må du straks søke akutt medisinsk hjelp og kontakte giftinformasjonssentralen i landet ditt. Det finnes ingen trygg motgift man kan gi hjemme, og forsøk på å løse problemet hjemme fører bare til at verdifull tid går tapt.

Brekninger skal ikke fremkalles uten faglig veiledning, fordi det kan føre til kvelning og aspirasjon, særlig hos den som allerede er urolig eller døsig. Det er lurt å oppbevare en prøve av planten, helst med blader og bær, eller i det minste fotografere den. De som skal gi hjelp, trenger å vite omtrentlig mengde og tidspunktet for inntaket. Hvis eksponeringen gjaldt hjemmelaget te eller et ferdigkjøpt produkt, bør flasken, emballasjen eller etiketten følge med personen.

På sykehuset er behandlingen først og fremst støttende, med hjerteovervåking, kontroll av kroppstemperatur og uro og, når det er indisert, tiltak for å redusere opptaket av alkaloidene. Fysostigmin er en spesifikk motgift, men den er forbeholdt sykehus og gis bare under medisinsk tilsyn, fordi den selv kan gi alvorlige bivirkninger. Siden symptomene kan vare lenge og svinge, må også den som virker bedre, bli værende til observasjon.

Dokumenterte tilfeller og rettslig status

En oversikt fra Fatur og Kreft over publiserte forgiftninger mellom 1966 og 2018 konkluderte med at de fleste inntakene av belladonnaurt skjedde fordi bærene ble forvekslet med spiselige frukter. I Tyrkia fulgte Caksen og medarbeidere 49 barn som var forgiftet av planten, og seks av dem fikk et alvorlig forløp med encefalopati. Med sykehusbehandling trengte ingen av dem respirator, og ingen døde i den serien.

Et tilfelle beskrevet av Berdai og medarbeidere i Marokko viser hvor farlig selvmedisinering kan være. En 11 år gammel jente fikk planten som husråd mot gulsott og utviklet sentralt antikolinergt syndrom, med innleggelse på intensivavdeling før hun ble frisk. Lees historiske gjennomgang minner dessuten om at rent atropin på 1800-tallet var årsak til et stort antall dødsfall ved ulykker, selvmord eller drap.

Den rettslige situasjonen varierer mellom land, men i flere jurisdiksjoner behandles belladonnaurt som et farmasøytisk råstoff underlagt restriksjoner eller kontroll, og de rensede alkaloidene er bare tilgjengelige som regulerte legemidler. I 2017 fant FDA i USA varierende innhold av belladonna i homøopatiske tabletter beregnet på tannfrembrudd hos spedbarn, og produktet ble trukket fra markedet, slik Kwakye og medarbeidere beskriver.

Historisk bruk og tilhørende risiko

Grekerne og romerne visste allerede at planten inneholdt en kraftig gift. I middelalderen dukket den opp i blandinger som ble tilskrevet trollmenn og giftmordere, blant annet i de såkalte flysalvene, der de hallusinogene virkningene i praksis var tegn på antikolinerg forgiftning.

I renessansen dryppet italienske kvinner saft fra planten i øynene for å utvide pupillene, som den gang ble sett på som et skjønnhetstrekk, og ifølge tradisjonen kommer artsepitetet belladonna, «vakker kvinne» på italiensk, herfra. Virkningen førte med seg tåkesyn, lysømfintlighet og fare for systemisk forgiftning, og den kunne i tillegg utløse glaukomanfall. Da Linné navnga slekten, viste han til Atropos, den greske moiraen som klippet over livstråden.

Gjennom 1800- og 1900-tallet sto tinkturer, ekstrakter og plastre av belladonna i farmakopeene som krampeløsende midler. Det varierende alkaloidinnholdet og den smale marginen mellom virkning og forgiftning førte til at de gradvis ble erstattet, i det meste av klinisk praksis, av rensede og standardiserte stoffer. Atropin, som ble isolert på 1830-tallet, og skopolamin er i dag reseptbelagte legemidler eller forbeholdt sykehus, og de kan ikke utvinnes trygt fra planten. Legemidlene har sin plass i oftalmologi og anestesiologi, i håndteringen av bradykardi og som motgift ved forgiftning med organofosfatholdige insektmidler.

Det finnes også et registrert homøopatisk legemiddel med navnet Belladonna, fremstilt ved ekstremt høye fortynninger. Slike ultrafortynnede preparater er et regulatorisk sett eget produkt, uten direkte farmakologisk sammenheng med planten eller med alkaloidene i påvisbar dose, og omtalen her innebærer ingen anbefaling.

Kjennetegn og forvekslingsfare

Belladonnaurt er en kraftig, flerårig urt som kan bli over en meter høy, med ovale, helrandede blader som ofte sitter i ulike par, et stort blad ved siden av et mye mindre. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene om sommeren, er klokkeformede og har en brunfiolett farge. Frukten er et blankt, svart bær som hviler på et grønt, vedvarende beger som er åpent i fem spisser som en stjerne, en detalj som gjør det lettere å kjenne den igjen.

En mindre vanlig form med blekgule blomster og gule bær må ikke regnes som ufarlig. Utenfor det naturlige utbredelsesområdet forekommer planten hovedsakelig i dyrking, i hager med medisinplanter og i botaniske samlinger.

Den største forvekslingsfaren gjelder bærene, som kan forveksles med blåbær, kirsebær eller andre ville bær, særlig av barn. Ifølge oversikten fra Fatur og Kreft forklarer denne forvekslingen de fleste inntakene av planten. I Brasil bør belladonnaurt ikke forveksles med erva-moura eller maria-pretinha (Solanum americanum), som har mye mindre bær samlet i små klaser, med små, hvite blomster i forkant. Uansett bør ingen ville, svarte bær havne i munnen uten sikker identifikasjon. Engletrompet (Brugmansia suaveolens) og piggeple (Datura stramonium), som er nære slektninger og vanlige i Brasil, inneholder de samme alkaloidene og gir et svært likt sykdomsbilde.

Ofte stilte spørsmål

Er belladonnaurt giftig?

Ja, belladonnaurt er blant de giftigste plantene i Europa, og alle deler av den, fra roten til bærene, inneholder alkaloider som kan gi alvorlig og potensielt dødelig forgiftning. Varslingsnivået for denne arten er maksimalt.

Finnes det en trygg dose belladonnaurt?

Det finnes ingen fastsatt trygg dose belladonnaurt, verken innvortes eller utvortes. Alkaloidinnholdet varierer mye fra plante til plante, noe som gjør enhver eksponering uforutsigbar, og det finnes ingen dokumentert nytte som kan rettferdiggjøre en slik risiko. Legemidlene som er avledet av planten, som atropin, produseres industrielt og er bare tilgjengelige på resept eller i sykehus.

Hva gjør man hvis noen har svelget belladonnaurt?

Rådet er å søke akutt hjelp uten opphold og kontakte nødetatene eller giftinformasjonssentralen, selv om personen ennå ikke har symptomer. Fremkall ikke brekninger uten faglig veiledning. Ha om mulig med deg en prøve eller et bilde av planten, og oppgi omtrent hvor mye som ble svelget og når.

Hva er de første symptomene på forgiftning med belladonnaurt?

De første tegnene er gjerne svært tørr munn, utvidede pupiller med tåkesyn, varm og rød hud og rask puls. Deretter kan uro, usammenhengende tale, forvirring og hallusinasjoner oppstå, og i alvorlige tilfeller kramper og koma.

Er belladonnaurt forbudt?

Lovgivningen varierer fra land til land, og det finnes ingen felles regel som gjelder overalt. I flere jurisdiksjoner behandles belladonnaurt som et farmasøytisk råstoff underlagt restriksjoner eller kontroll, og alkaloidene når bare pasienten som regulerte legemidler. Uansett er selvmedisinering med planten farlig og må ikke forsøkes.

Har homøopatisk Belladonna samme risiko som planten?

Det homøopatiske legemidlet som heter Belladonna, fremstilles ved ekstremt høy fortynning og er et regulatorisk sett eget produkt, uten direkte farmakologisk sammenheng med planten eller med alkaloidene i påvisbar dose. Produksjonsfeil har likevel ført til advarsler, som FDAs varsel i 2017 om tabletter for tannfrembrudd hos spedbarn med varierende innhold av belladonna. At produktet finnes, betyr ikke at planten er trygg, og omtalen her innebærer ingen anbefaling.